History
-
-
Dette fotografiet er hentet fra et arkiv der bildene i hovedsak er tatt av statens regionale skogforvaltere og medarbeidere fra skogdirektørens kontor (seinere Direktoratet for statens skoger og Statskog SF) i samband med befaringsreiser i forvaltningsdistriktene. Negativsamlinga, med samme nummerering, er også overlatt til museet, men mye mangler og noe er dårlig bevart, blant annet fordi opptakene i hovedsak er gjort på nitratfilm. Dette bildet har bevart originalnegativ (nitrat) med format 13, 9 X 8, 2 centimeter. Negativet har både mekaniske skader (vekkskrapt emulsjon) og kjemiske skader (skjolder). Det fotografiske arkivet etter det statlige skogtilsynet inneholder også et større antall diaskopier, samt originale positivkopier utenfor katalogsystemet, men med samme originalnummerering fra DSS. Samlinga omfatter dessuten et betydelig antall nyere positivkopier som er registrert på emne og person hos DSS, uten egne nummer.
Ivar Ruden, som har tatt dette fotografiet, var født på Gran på Hadeland. Han tok avsluttende eksamen ved Norges Landbrukshøiskoles skogbruksavdeling i 1903. Deretter fikk han en skogassistentstilling i Helgeland forvaltning, inntil han i årsskiftet 1906-07 fikk stillingen som statens skogforvalter i Troms. Denne stillingen hadde han til 1914, da han ble skoginspektør for de nordnorske statsskogene. I 1917 flyttet han sørover til en skoginspektør i Buskerud, men gikk raskt over i en stiling som brenselsdirektør, en posisjon det var behov for på grunn av mangelen på fossil energi under 1. verdenskrig. Etter krigen ble Ruden først skoginspektør for de sørnorske statsskogene, og fra 1927 var han underdirektør på skogkontoret i Landbruksdepartementet, altså skogdirektørens nestkommanderende.
Dette fotografiet er antakelig tatt i samband med ei befaringsreise Ivar Ruden gjorde innover i Målselvdalføret i 1909, hovedsakelig for å finne ut om det gikk an å utvide tømmerfløtinga i den øvre delen av vassdraget. Her fikk han se at elva, om lag 115 kilometer fra utløpet i sjøen, gikk i stryk gjennom 20 til 60 meter djupe bergkløfter. I dette trange, utilgjengelige elvepartiet var det også store steinblokker og jettegryter. Ruden konstaterte at det ville være umulig å gjøre dette elvepartiet farbart for tømmerfløting. Han skisserte derfor elvefløting ned mot ei lense ovenfor det partiet som ikke var fløtbart. Der ville Ruden at tømmeret skulle tas på land og kjøres cirka en kilometer på vestsida av vassdraget, med påfølgende utislag nedenfor juvene. Skogforvalterens årsrapport fra 1909 fokuserer ikke på skader av denne typen. Ruden skriver:
«Skogen er utsat for saa mange kalamiteter og gjenvordigheter her nordpaa, at det er en mærkværdighet, at den er, som den er. Det, som holder den oppe, er de gjennemgaaende gode jordbunde og den rike lystilgang i vegetationsperioden. Som de værste plager i dette aar nævnes storfuglen, museartene og streng barfrost fra sist i oktober til jul. Renen har dette aar gjort mindre skade. » Når det gjelder samisk bruk av skogen forteller Ruden at «Endvidere er der sendt amtmanden 2 anmeldelser paa lapper for overtrædelse av lappeloven med ny opføring av sperringsgjerder, etc. ». Denne loven gjeninnførte en lov fra 1883, som hadde gitt norske og svenske reindriftssamer bevegelsesfrihet over riksgrensa, riktignok under visse forutsetninger. Friheten til å passere riksgrensa med reinflokker gjaldt de norske fylkene Nordland og Troms og de svenske länene Norrbotten og Västerbotten, og den gjaldt bare for flyttsamenes egne flokker, ikke forfastboende reineiere eller for aksjeselskaper som drev kommersiell reindrift. De svenske samene hadde heller ikke anledning til å komme til Norge med flokkene sine før etter 15. juni, med mindre helt spesielle værforhold nødvendiggjorde tidligere flytting mot fjord- og kyststrøkene.
Det var rimeligvis blant annet for å skaffe materialer til slike gjerder at samene hogg bjørkeskog. Dette ble antakelig primært oppfattet som et problem fordi det gikk ut over bjørkeskogssonen som lebelte for nedenforliggende barskogsbestand. For staten hadde i hvert fall ikke avvirkning av bjørk i disse områdene noen økonomisk interesse. Rudens etterfølger i Troms skogforvaltning, Anders Sakshaug, uttrykte det slik i sin årsrapport for1908: «Bjerkeskogene lengre oppe i dalene er det vanskelig at faa nogen avgang paa. Vedprisen er saa ynkelig liten, at der neppe blir noget igjen til transportomkostninger, naar arbeidet med fældning og ophugning til favneved er betalt. »
-
Fotografering - 1909
-
Fotograf
Ruden, Ivar Martin (1880 - 1963)
sikker
- Adresse, Akershus Bærum Sandvika
- Profession Skogforvalter/skoginspektør
- Gender Mann
- Nationality Norsk
- Other information Se Norske forstmenn fra 1853-1928 s.134 og Norsk Skogbruk 1963, s. 102.
- DigitaltMuseum Search in «Ruden, Ivar Martin»
-
Aksesjon - 2001 (Innskrift på kartotekkort fra den statlige skogetaten med pålimt kopi av dette fotografiet.)
- Giver/siste eier Norge Nord-Trøndelag Namsos Namdalen Søren R. Thornæs veg 10, Namsos
-
Eierskap - 1909 — 1957
- Tidligere eier Norge Oslo Oslo Vika Victoria terrasse 3, Kristiania/Oslo
-
Eierskap - 1957 — 1993
- Tidligere eier Norge Oslo Oslo Storgata 10 B, Oslo
-
Eierskap - 1993 — 2001
- Tidligere eier Norge Nord-Trøndelag Namsos Namdalen Søren R. Thornæs veg 10, Namsos
-
Classification
License information
- License Attribution-NoDerivs (CC BY-ND)
Metadata
- Identifier DSS.0353
- Part of collection Anno Norsk skogmuseum
- Owner of collection Stiftelsen Norsk Skogmuseum
- Institution Anno Norsk skogmuseum
- Date published March 18, 2014
- Date updated February 14, 2024
- DIMU-CODE 011012838391
- UUID 08a0a5fa-67d3-4d67-bd3d-6682fa7494ef
- Tags
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».