Photo: Ljøstad, Ole-Thorstein / Anno Norsk skogmuseum

Interiør fra det mest forfalne av de to fjøsene til garden Østre Sorken på Nedpåvollen, Gutulisætra i Engerdal, slik det så ut før restaureringa tidlig i 1970-åra. Fjøset er en la...

Tidlig på 1900-tallet dreide naturfredning seg om sjeldne plantearter og gamle trær. I 1916 foreslo botanikeren og skogforskeren Oscar Hagem at en skulle frede et område der en kun ...

Tidlig på 1900-tallet dreide naturfredning seg om sjeldne plantearter og gamle trær. I 1916 foreslo botanikeren og skogforskeren Oscar Hagem at en skulle frede et område der en kunne studere bestandsutviklinga i "udreven" skog. Området han tenkte på lå i statsskogene ved Gutulisjøen i Engerdal. Skogdirektøren ville nødig ha hogstforbud. Hagems idé ble først virkelighet i 1968, da Stortinget vedtok å frede et 19 kvadratkilometer stort areal mellom Gutulisjøen og svenskegrensa under navnet Gutulia nasjonalpark. I 2004 ble det fredete området utvidet til 22 kvadratkilometer.

Sentralt i Gutulia nasjonalpark ligger det 950 meter høye fjellet Gutulivola. Her er vegetasjonen dominert av lav og lyng. I åssida nedover mot Gutulisjøen vokser det glissen furuskog. Langs elva Gutua og østover mot Sverige står skogen tettere. Her er det ikke bare furu, men også granpartier, stedvis med urskogspreg. Lengst mot nordøst ligger Valsjøen omgitt av et myrlandskap. Dette er et verdifullt hekkeområde for fugler.

Vegetasjonen i Gutulia nasjonalpark er lite påvirket av mennesker. Rørosverkets drifter nådde antakelig ikke hit. Derimot har beite- og slåttemulighetene på Gutulisetra antakelig vært utnyttet av brukerne på Sorken og Lillebo fra andre halvdel av 1700-tallet til midten av 1900-tallet. Etter at Gutulia ble nasjonalpark ble seterhusene restaurerte og kulturlandskapet ved setervollen er holdt i hevd ved husdyrbeite. Gutulisetra hadde en periode etter at området ble nasjonalpark serveringstilbud i sommersesongen. Flere av bygningene har for øvrig stått åpne, slik at vandrere kan se interiørene og eventuelt søke ly i dårlig vær.

Forskere studerer skogen i Gutulia, slik Hagem foreslo. Det er særlig granskogen de er opptatt av. Grana er et ungt treslag i Norge, men til Gutulia kom dette treslaget for om lag 2100 år siden. Grantrærne her blir fra 150 til 300 år gamle før de dør. Furuskogen kan bli enda eldre.

About the object

IdentifierSJF-F.000475
Specific subject termsByggeskikk Sæter Interiør Husdyrbruk
Subject
Interiør fra det mest forfalne av de to fjøsene til garden Østre Sorken på Nedpåvollen, Gutulisætra i Engerdal, slik det så ut før restaureringa tidlig i 1970-åra. Fjøset er en laftekonstruksjon med rektangulært grunnplan, ett rom og åstak.

Fotografiet er tatt mot den "indre" gavlveggen, der det er ei møkkglugge noenlunde midt på veggflata, like over golvet. I denne typen fjøs sto krøttera bundet med hodene mot veggen og bakparten mot en skantil - en forsenkning i golvet - langs husets midtakse. Kumøkka ble skyflet ned i denne skantilen og mot en glugg i den ene endegavlen, hvor den ble måkt ut av bygningen. Fotografiet viser at fjøset var meget forfallent før restaureringsarbeidet her begynte. Taktekkingsmaterialet er fullstendig borte. Bare åser, sperrer og en del bord som det antakelig har vært spikret stikker eller flis til er intakte. Da fjøset skulle restaureres viste det seg å være i så dårlig forfatning at håndverkerne valgte å ta det helt ned og sette det opp igjen på nytt med en del nytt virke.

Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisætrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering av Sorken-gardenes sæterhus, som departementet hadde kjøpt i forbindelse med opprettelsen av Gutulia nasjonalpark. Da finansieringa var i orden engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.
Type Photograph