Fra tømmeropptaksplassen ved Kåsa, mellom Strengen og Hogga, øverst i Bandak-Norsjø-kanalen (Nome kommune i Telemark). Fotografiet viser et tårn, antakelig på oppheising av «klubb...

I 1971 kunne leste ledelsen i Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening i lokalavisa «Varden» at kanalbestyrer Talseth 1972-sesongen kunne bli den siste driftssesongen for Bandak-Norsjøkanalen. Dette ville i så fall få dramatiske konsekvenser for tømmerfløtinga fra skogene i Vest-Telemark til den skogbaserte industrien i Skien. Kanaliseringa av Skiensvassdraget hadde vært blant de virkelig store ingeniørfaglige prosjektene i Norge på 1800-tallet. Slusene i den nedre delen, mellom Bryggevannet i Skien og Norsjø, ble tatt i bruk i 1861 etter at det hadde foregått anleggsarbeid på strekningen siden 1854. Dermed ble det mulig å ta seg fra kysten og oppover til Norsjø ved å passere sluseanlegg ved Skien og Løveid. Bygging av til sammen 15 sluser videre oppover Ulefossvassdraget for å etablere forbindelse til Vestvannene pågikk i perioden 1887-1892. Dermed var strekningen fra Skien til Dalen, 105 kilometer innover i landet, gjort farbar for dampbåter, som det ble stadig flere av på denne tida. Kanalene ble flittig brukt de første tiåra, både av rutebåter, lektere med nyttelast og ikke minst av Skiensvassdragets Fellesfløtingsforening. Etter 2. verdenskrig fikk båttrafikken stadig sterkere konkurranse fra motorisert vegtrafikk. Tinfos stålverk på Notodden brukte fortsatt vassdraget som transportåre, og sammen med fløtingstømmeret gav denne transporten en akseptabel driftøkonomi for Skien-Norsjøkanalen. Verre var det med Bandak-Norsjøkanalen, der Skiensvassdragets Fellesfløtingsforening var eneste «storkunde». Dette var en viktig del av bakgrunnen for at det særlig var driften av denne kanalen som var truet i begynnelsen av 1970-åra. For Bandak-Norsjøkanalens del hadde man det tilleggsproblemet at reguleringsdammen ved Hogga var i meget dårlig forfatning, et forhold som også var en trussel mot kanaldriften. I slutten av september 1971 kunngjorde kanalselskapets driftsbestyrer at Bandak-Norsjøkanalen ville bli nedlagt fra 1. januar 1972.

Skiensvassdragets Fellesfløtingsforening aksepterte ikke at denne kanalstrekningen skulle bli nedlagt med tre måneders varsel. Denne organisasjonen krevde at saken måtte forelegges Stortinget, som i sin tid hadde bekostet kanaliseringa, og at brukerne av kanelen måtte for uttale seg om konsekvensene av eventuell nedlegging. For Fellesfløtingsforeningen og skogeierne ved Vestvannene var det viktig at fløtinga fortsatte, for det var store skogarealer i dette området som manglet tilknytning til bilveg. Fellesfløtingsforeningen hadde plikt til å få tømmer fra slike skoger fram til kjøperne lengre nede i vassdraget. Sett fra kanalbrukernes side ville den beste vegen ut av uføret være en modernisering av anleggene, med større, glattere slusekamre og automatiske sluseporter. Med slike investeringer, og et nært samarbeid mellom kanalselskapet og fellesfløtingsforeningen, mente fløtingsdirektør Einar Aasaaren at bemanninga ved Bandak-Norsjøkanalen ville kunne reduseres fra drøyt 30 til 13, noe som naturligvis ville gi bedre driftsøkonomi. Et tilsvarende ønske ble oppfylt i Skien-Norsjøkanalen, men for når det gjaldt strekningen Bandak-Norsjø var det vanskeligere å argumentere for slik opprusting, i og med at trafikken gjennom slusene var så beskjeden. Kanalselskapet hadde dessuten begrenset tilgang til investeringsmidler, og det var grenser for hvilke tilskudd Telemark fylkeskommune og staten (Industridepartementet) var villige til å gi. Telemark fylkesting gav en lånegaranti som gjorde det mulig å reparere de dårligste sluseportene og fortsette driften av Bandak-Norsjøkanalen også i 1972. Samtidig ble det nedsatt et offentlig utvalg som skulle vurdere kanalens framtid. Utvalget avgav sin innstiling fem år seinere. Ambisjonen her var å bygge ny dam ved Hogga, samt å utføre forsømt vedlikehold på kanalen, men uten nevneverdig modernisering. I 1982 ble de berørte kommune og Telemark fylke enige om at den beste strategien for å sikre statlige overføringer fra Miljøverndepartementet til drift av Bandak-Norsjøkanalen ville være å la den bli «en turistkanal og et museum».

Mens utredningsarbeidet pågikk ble kanalfløtinga mellom Bandakvannene og Norsjø stadig vanskeligere. Dette skyldtes dels at Tokke-reguleringa førte til at tilsiget av flomvann ble mindre, og dermed fikk fløterne mindre hjelp av strømmen enn tidligere. Dette ble forsøkt løst ved å skaffe en kraftigere motor (fra 35 til 84 hestekrefter) til slepebåten som ble brukt i Bandak-Norsjø-kanalen. Et problem det var atskillig vanskeligere å løse besto i å skaffe det store sesongansatte mannskapet som skulle til for å bemanne kanelen i fløtingsperioden på forsommeren og om høsten. Tilgangen på fleksibel arbeidskraft var ikke det den hadde vært. I midten av 1970-åra greide man følgelig ikke lenger å få sluset ned alt tømmeret som var levert ved Bandakvannene i løpet av en sesong. Det ble derfor aktuelt å ta tømmeret opp ved øverst i kanalen, enten i slusekammeret ved Hogga, eller ved hjelp av en Brøyt-gravemaskin med gripeklo på en lekter noe høyere oppe. Tanken var først å kjøre virket til Eidselvas utløp i Norsjø og fløte det videre i bunter derfra. Utfordringene besto i å finne en høvelig opptaksplass på strekningen mellom Strengen og Hogga, og i å få etablert en utislagsplass i Norsjø ved Ulefoss. Det siste problemet ble aldri løst, for på den ene sida (Aalls tomt) av elveosen ved Ulefoss var det umulig å få grunneierens samtykke til å bygge atkomstveg, og på den andre sida (ved Søve gruver) var det ugunstige grunnforhold og dermed kostbart å tilrettelegge for utislag.

Arbeidet med å få anlagt en opptaksplass for tømmer ovenfor Hogga ble presserende i slutten av 1970-åra, da det var klart at kanalen skulle stenges i samband med bygging av ny dam. I 1978 vedtok styret i Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening en plan for bygging av en opptaksplass der to biler skulle kunne lastes samtidig, ved hjelp av bilenes egne kraner eller ei fastmontert kran på plassen. Anleggskostnadene var kalkulert til 130 000 kroner. Opplastingsplassen ble bygd ved Kåsa, to kilometer nord for Hogga sommeren 1979. Byggekostnadene ble atskillig større enn forutsatt, blant annet fordi kanelen var stengt i forbindelse med dambygging ved Hogga, slik at det var umulig å få sluset opp kranlekter og rambukk til anleggsarbeidet. Dermed ble Fellesfløtingsforeningens egeninnsats mindre enn forutsatt, det meste ble overlatt til entreprenørselskapet til Thor Hobæk. NVE var ikke villig til å dekke merkostnadene. Tømmeret fra Vest-Telemark ble nå slept fra Venheimskottet ytterst i Flåvatn til Kåsa, hvor det ble heist opp på lastebiler og kjørt langsmed kanalen. I første omgang ble det satt inn fem biler, hvorav tre hadde tilhengere. Noen av transportørene hadde sjåfører som kjørte på skift. Fellesfløtingsforeningen stasjonerte en mann og en båt for å kunne tilby assistanse ved opplastningsplassen. Ettersom det aldri ble bygd noen utislagsplass ved Ulefoss, måtte tømmeret fraktes minst 41 kilometer til Fjærekilen ytterst i Norsjø, eller eventuelt 50 kilometer til Hjellevannet ved Skien. Dette innebar merkostnader for Fellesfløtingsforeningen, men disse kostnadene lyktes man ikke å få NVE eller Telemarkskanelen til å dekke. Da Nome bygningsråd godkjente bygginga av tømmeropptaksplassen ved Kåsa var det under forutsetning av at bruken skulle være midlertidig, og at kanalfløtinga skulle gjenopptas når den nye dammen ved Hogga var ferdig. Dette drøyde, men tømmerslusinga ble gjenopptatt våren 1980. Manglende modernisering, bemanningsproblemer og stadig høyere kanalavgifter på tømmer gjorde det stadig mindre attraktivt å bruke kanalen. Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening og interimsstyret for Telemarkskanalene ble ikke enige om tekniske endringer og fløtingsavgifter. Fra 1981 ble det følgelig ikke sluset tømmer på strekningen Bandak-Norsjø. I slutten av 1980-åra ble det arbeidet en del for å få gjenopptatt tømmerslusinga i Bandak-Norsjøkanalen med Telemarkskanalen som driftsansvarlig instans mellom Hogga og Ulefoss. Også dette initiativet strandet, antakelig av tekniske og økonomiske årsaker. Den dårlige vegstandarden langs Vestvannene gjorde det likevel interessant å fortsette slepinga av tømmer i klubber eller moser på sjøene mellom Dalen i Tokke og Strengen i Nome. Dermed ble bruken av opptakssted for tømmer ved Kåsa mer langvarig enn noen hadde tenkt seg.

Collapse text