«Fra et rennebrud ved Vamma 1925»

Etter at kraftutbygginga ved Kykkelsrud i Askim kom i gang kastet ingeniøren Samuel Eyde (1866-1940) fra Arendal sine øyne på strykene ved Vamma, cirka 50 kilometer lengre nede i elveløpet. Eyde var på dette tidspunktet ingen rik mann, men han hadde ressurssterke kontakter i Sverige som han fikk med seg i A/S Vamma Fossekompagni. Ettersom Vammastrykene hadde forholdsvis liten fallhøyde, kjøpte selskapet også en rekke andre stryk og småfosser like ovenfor. Dermed disponerte utbyggerne en fallhøyde på cirka 27 meter. Det drøyde imidlertid med utbygginga, for Eyde og kompanjongene hans hadde storprosjekter under utvikling på Rjukan og Notodden (Norsk Hydro). Dambygginga ved Vamma startet i 1907. Da dammen begynte å komme på plass oppsto det raskt konflikter med Fredrikstad Tømmerdirektion, for det viste seg at fløtingsvirket hadde lett for å bli hengende på konstruksjonen. Forsøk på lede det inn i et trangt sideløp førte til omfattende brekkasjer. Dette utløste vanskelige forhandlinger og rettssaker. For Vamma Fossekompagni var det største problemet å skaffe kapital til bygging av kraftstasjonen. Eyde innledet derfor forhandlinger, først med Kristiania kommune (som han mente ville få behov for kraften), deretter med den delvis tyskeide konkurrenten A/S Hafslund. I 1912 ble det til at Hafslund overtok fallrettighetene og utbyggingsprosjektet. Fra da av ble det satt store ressurser og mye mannskap inn i arbeidet. Anlegget besto av en 280 meter lang dam med femten vanninntak til turbiner, tømmerrenne, flomløp og uttappingsløp. Nedenfor, delvis i elveløpet, bygde entreprenørselskapet A/S Høyer Ellefsen en kraftstasjon etter arkitekt Thorvald Astrups (1876-1940) tegninger. Anlegget kom i drift fra 1915. Askimordføreren døpte den nye, store kraftverksdammen «Vammasjøen».

Ved nabokraftverket Kykkelsrud var dammen plassert i overkant av fossen, den var lav og endringene i elvelandskapet ble små. Ved Vamma ble det motsatt: Dammen (demningen) ble plassert nedenfor strykene, den ble høy og elveløpet ble fullstendig forandret. Vannet som kom ut fra anlegget hadde en voldsom hastighet ned i et basseng, der det oppsto en roterende strøm som fløtingstømmeret lett ble trukket inn i. Dette slet voldsomt på stokkene. Kraftselskapet måtte derfor bygge ei tømmerrenne som startet ovenfor dammen og endte nedenfor bassenget med den kraftige strømvirvelen. Tømmerrenna viste seg imidlertid underdimensjonert, og i 1925-27 ble det bygd en tolv meter bred tømmerkanal, noe som innebar en bedre og mer permanent løsning for Glomma fellesfløtingsforening.