Pensjonert museusdirektør Tore Fossum og fagkonsulent Ingvild Herberg, fotografert ved rekka på fordekket av slepebåten «Trysilknut». Dette fartøyet gikk som tømmersleper på Osens...

«Trysilknut» er en tømmerslepebåt som hele tida har gått på den 47 kvadratkilometer store Osensjøen i grensetaktene mellom Trysil og Åmot kommuner i Hedmark. Sjøen har et nedslagsfelt på om lag 1 300 kvadratkilometer, hvorav 620 er dekt av produktiv skog. Osensjøen med fem tilløpselver og ei avløpselv har vært brukt som transportårer for tømmer, i hvert fall siden folketallet i området tok seg kraftig opp etter nyryddingsaktivitet på midten av 1700-tallet. På sjøen ble tømmeret lenge seilt i flåter eller trukket ved hjelp av spillflåter med gangspill. Det var imidlertid både arbeids- og tidkrevende å få tømmeret fram til utløpselva Søndre Osa på slike måter. Fra 90 til 12 mann arbeidet dag og natt på spillflåter på Osensjøen i sesongen, men til tross for iherdig innsats sinket ofte tømmeret fra Osa «sluttrensken» i hovedvassdraget Glomma. I 1913 skrev administrerende direktør Johs. Johannesen i Christiania Tømmerdirektion (seinere Glomma fellesfløtingsforening) et notat til sitt styre, der han antydet at mannskapet i fløtinga på Osensjøen kunne reduseres til 3/8 (37 ½ %) av hva det hadde vært, dersom sjøen fikk en tømmerslepebåt. Båten ville naturligvis bli en investering, men med redusert bemanning var det penger å spare på lang sikt. Styret i Christiania Tømmerdirektion gikk inn for at organisasjonen skulle bestille en slepebåt med minst 70 hestekrefters trekkraft til bruk på Osensjøen. Man valgte å satse på en vedfyrt dampkjel som trekkraft, for Osen lå langt fra nærmeste petroleumsdepot, men ved hadde man nok av. Den skulle ha lugarer til et mannskap på seks, og lasterom for nok ved til 40 timers sammenhengende drift. Christiania Tømmerdirektion bad om anbud på en slik båt fra flere verft, men det var Glommens mekaniske Verksted, som hadde levert flere båter til Tømmerdirektionen, som fikk oppdraget. Man ble enige om at båten skulle bygges etter de samme tegningene som «DS Storsjø», som slepte tømmer på Storsjøen i Rendalen fra 1912, men at formatet skulle krympes noe. Verftet foreslo at båten skulle bli 55 fot lang, 12 fot bred og 7 fot «i Rids». Skroget skulle bygges i «bedste sort skibsbygningsstaal», og båten skulle være klar til fløtingssesongen 1914. Fartøyet ble bygd ved verftet i Fredrikstad og fraktet i elementer, først med jernbanen til Rena, og derfra med hester og sleder cirka tre mil østover til Brevik ved Osensjøen. Her bisto tilreisende fagfolk fra verftet med klinking av skroget og montering av andre komponenter, slik at båten var klar for sin jomfrutur 2. mai 1914. Fra og med dette året gikk Trysilknut som tømmersleper med et mannskap på seks, hvorav skipperen og førstemaskinisten var profesjonelle sjøfolk fra Fredrikstad-området. Arbeidet ble lønnet på sesongbasis, og mannskapet arbeidet lange dager for å bli ferdig så raskt som mulig. De erfarte raskt at om lag 70 hestekrefter var i minste laget når båten skulle trekke tømmerbommer med om lag 2 000 tylfter tømmer (ca. 24 000 stokker). I midten av 1950-åra lanserte Glomma fellesfløtingsforenings ingeniører planer om å modernisere Trysilknut ved å skifte ut dampmaskinen med en kraftigere dieselmotor, noe som også ville kunne halvere mannskapsbehovet. I 1957 bestilte Fellesfløtingsforeningen en firesylindret dieselmotor med 135 hestekrefter til båten. Påfølgende vinter ble dampmaskinen demontert, dieselmotoren ble innsatt, og det ble lagd nye lugarrom under dekk. Båten fikk også nytt styrhus med bakenforliggende bysserom. Slik ble Trysilknut brukt som tømmerslepebåt på Osensjøen i åra fram til 1984, som ble siste fløtingssesong i denne delen av Glommavassdraget. I 1984-85 kjøpte Norsk Skogmuseum fløtingssenteret Sørlistøa, med slepebåten Trysilknut, tre varpebåter og annet materiell, for en symbolsk pris. I museumsmiljøet var det flere oppfatninger om hvordan stedet og materiellet skulle brukes, men det var idéen om å etablere et sesongåpent fløtingsmuseum som ble realisert. Museet ble åpnet i 1989, og den da 75-årige Trysilknut ble museumsbåt som tilbød turer på Osensjøen på sommersøndager, i begynnelsen med det samme mannskapet som hadde kjørt båten som tømmersleper. Da de gav seg omkring år 2000 ble vaktmesteren og omviseren på Sørlistøa, Arnstein Norsted, skolert til maskinist og museet fikk tak i sjøfolk med gyldige sertifikater til skipperoppgaven, først Magne Morsund, seinere Størk Olsen. Båten ble jevnlig undersøkt av Skipskontrollen, og pålegg derfra resulterte i en del sikringstiltak. Det var imidlertid klart at båten var moden for en mer omfattende restaurering som måtte utføres på antikvariske premisser. I 2007 utførte konservator Bjørn Bækkelund ved Norsk Skogmuseum et historisk dokumentasjonensarbeid knyttet til Trysilknut, og ingeniørene Ole Thormodsen og Bjørn Nesdal fra Bredalsholmen dokk og fartøyvernsenter i Kristiansand kom til Sørlistøa for å lage tilstandsrapport og restaureringsplan for båten. De konstaterte at skroget var bedre bevart enn noe annet skrog de hadde sett fra denne perioden, men at det var et lite felt akterut, der båten en periode hadde hatt betongballast, hvor godset i skrogplatene var tynt. Her ble det sveiset inn nytt stål. Spantene og dekksbjelkene var også i god stand. Omfattende fuktskader på interiøret under dekk kunne imidlertid tyde på at de klinkete dørkplatene ikke var tette. Overbygningen – med ytterflater av sveiset aluminium – så derimot ut til å ha stått seg godt. Ekspertene fra Kristiansand leverte både restauringsplan og kalkyler for hva arbeidet ville koste. Dette materialet brukt Norsk Skogmuseum i søknader om restaureringsstøtte fra fartøyvernseksjonen hos Riksantikvaren. Slike midler ble etter hvert bevilget, riktignok i to etapper. Bredalsholmen dokk- og fartøyvernsenter utførte stålarbeider på skroget og dekket. Etter anbud fikk Hardanger fartøyvernsenter i Norheimsund oppdraget med å restaurere treinteriørene under dekk. De ble demontert i 2011, og innredningselementer som måtte skiftes ble tatt med til Norheimsund for kopiering på verksted der. Påfølgende sommer ble de fraktet tilbake til Sørlistøa, der restaureringa av interiøret ble avsluttet. Da det var gjort fikk man imidlertid påbud fra Sjøfartsdirektoratet om å fornye det elektriske anlegget om bord, noe som førte til at Trysilknut ble liggende på slipp mens dette arbeidet ble utført i 2013. Våren 2014 ble restaureringsprosessen avsluttet med at Elverum fargehandel malte båtens eksteriør i tråd med et fargeprogram Bredalsholmen dokk og fartøyvernsenter hadde foreskrevet. Parallelt med restaureringa av båten har museet også fornyet og forsterket slippen og den vesle brygga båten ligger fortøyd ved sommerstid. Bruken av Trysilknut som museumsbåt ble gjenopptatt fra og med feiringa av fartøyets 100-årsjubileum 11. juni 2014.

Collapse text