Rasjoneringsmerker

Som bakgrunnstoff for trebunnskoene og skomerkene som jeg har gitt til museet, er jeg bedt om å fortelle litt om min familie og forholdene på Lødingen under krigen.

Mine foreldre giftet seg i 1925 og flyttet inn i "Bakkegården" som far hadde fått bygd og som da var nesten ferdig. Far var los med sertifikat på strekningen fra Koppervik til Kirkenes og alle de store fjordene, samt på fjordene i Svalbard. Foruten den vanlige losvirksomheten hadde han meget gode kontrakter med store turistskip og britiske trålere.

Ca. 1930 startet mor forretning i Bakkegådrens underetasje mot hovedveien. Hun handlet med manufaktur, hatter, sko, frukt og sjokolade. Forretningen drev hun til omkring 1950 da min søster Sigrid overtok. I 1955 giftet Sigrid seg og bosatte seg i Stavern. Da fortsatte en av butikkdamene forretningen.

I 1940 var far los på panserskipet Eidsvold, men han var heldigvis gått av like før skipet ble senket på Narvik havn 9. april. I aprildagene så jeg fra vinduene våre at tyskerne bombet britiske destroyere på vei til Narvik. Jeg husker også norske soldaters fortvilelse over at de måtte oppgi Narvik og Nord-Norge etter at de faktisk hadde vunnet over tyskerne der.

Senere, mot slutten av krigen, bombet engelskmennene tyske skip på havnen.

Utenfor Lødingen bygde tyskerne kystfestningen "Nes". Som arbeidskraft til det var også russiske krigsfanger. Nesten daglig kom de til Lødingen på arbeidsoppdrag der. De ble behandlet på den mest grusomme måte. De fikk nesten ikke mat, og hadde veldig lite av klær og sko. De som ikke orket mer ble skutt på stedet. Sivilbefolkningen prøvde å lure mat til dem, men for det var det streng straff.

Heldigvis var der fisk å få på Lødingen, og det hjalp på matmangelen under krigen.

Så var det skotøyet. Lær var mangelvare, og trebunnsko ble stort sett løsningen. Fiskeskinn ble noen ganger brukt som overlær. Sko og halvsåling var rasjonert med merker. Men, som samlingen viser, så ble det faktisk produsert noen ganske nette damesko. Men fabrikanten ga ingen garanti for holdbarhet.

Så kom frigjøringen 8 mai 1945. Vi takker Gud for at hele vår familie fikk oppleve den.

Med hilsen fra

Torunn Aadnesen

Bruk