1
6
100
Barkespade med sekundært, brukket skaft. Sjølve barkespaden er av den vanlige typen med plant, kileformet blad. Bladbredden ved eggen er 11,8 centimeter. Egglinja er svakt konvekst buet og «økseslipt». Bladet tiltar i tjukkelse oppver og avtar jevnt og rettlinjet i bredde. Tjukkelsen på den øvre delen av bladgodset er cirka 1,5 centimeter (cirka 11 centimeter fra eggens midtparti). Den øvre delen av bladet har skrå «skuldrer» mot en cirka 12,5 centimeter lang skaftholk eller fal, som er smidd i forlengelsen av bladets midtakse. Falen er tilpasset et skaft med et spisst, kjegleformet endestykke. og den har et gjennombrutt hull for en spiker som skulle hindre at bladet løsnet fra skaftet under arbeidet. Barkeaspaden er overlatt til museet med et skaft som er lagd av en ikke spesielt tettkvistet og barket granstaur, som knekt i den øvre enden og som er så tynn at innfestinga i saftholken er meget «lealaus». Det er vanskelig å forestille seg at dette kan være det opprinnelige skaftet, for så vidt også at redskapet kan ha vært brukt med dette skaftet på frossen vinterbark.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Barkespade med sekundært, brukket skaft. Sjølve barkespaden er av den vanlige typen med plant, kileformet blad. Bladbredden ved eggen er 11,8 centimeter. Egglinja er svakt konvekst buet og «økseslipt». Bladet tiltar i tjukkelse oppver og avtar jevnt og rettlinjet i bredde. Tjukkelsen på den øvre delen av bladgodset er cirka 1,5 centimeter (cirka 11 centimeter fra eggens midtparti). Den øvre delen av bladet har skrå «skuldrer» mot en cirka 12,5 centimeter lang skaftholk eller fal, som er smidd i forlengelsen av bladets midtakse. Falen er tilpasset et skaft med et spisst, kjegleformet endestykke. og den har et gjennombrutt hull for en spiker som skulle hindre at bladet løsnet fra skaftet under arbeidet. Barkeaspaden er overlatt til museet med et skaft som er lagd av en ikke spesielt tettkvistet og barket granstaur, som knekt i den øvre enden og som er så tynn at innfestinga i saftholken er meget «lealaus». Det er vanskelig å forestille seg at dette kan være det opprinnelige skaftet, for så vidt også at redskapet kan ha vært brukt med dette skaftet på frossen vinterbark.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Barkespade med sekundært, brukket skaft. Sjølve barkespaden er av den vanlige typen med plant, kileformet blad. Bladbredden ved eggen er 11,8 centimeter. Egglinja er svakt konvekst buet og «økseslipt». Bladet tiltar i tjukkelse oppver og avtar jevnt og rettlinjet i bredde. Tjukkelsen på den øvre delen av bladgodset er cirka 1,5 centimeter (cirka 11 centimeter fra eggens midtparti). Den øvre delen av bladet har skrå «skuldrer» mot en cirka 12,5 centimeter lang skaftholk eller fal, som er smidd i forlengelsen av bladets midtakse. Falen er tilpasset et skaft med et spisst, kjegleformet endestykke. og den har et gjennombrutt hull for en spiker som skulle hindre at bladet løsnet fra skaftet under arbeidet. Barkeaspaden er overlatt til museet med et skaft som er lagd av en ikke spesielt tettkvistet og barket granstaur, som knekt i den øvre enden og som er så tynn at innfestinga i saftholken er meget «lealaus». Det er vanskelig å forestille seg at dette kan være det opprinnelige skaftet, for så vidt også at redskapet kan ha vært brukt med dette skaftet på frossen vinterbark.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Barkespade med sekundært, brukket skaft. Sjølve barkespaden er av den vanlige typen med plant, kileformet blad. Bladbredden ved eggen er 11,8 centimeter. Egglinja er svakt konvekst buet og «økseslipt». Bladet tiltar i tjukkelse oppver og avtar jevnt og rettlinjet i bredde. Tjukkelsen på den øvre delen av bladgodset er cirka 1,5 centimeter (cirka 11 centimeter fra eggens midtparti). Den øvre delen av bladet har skrå «skuldrer» mot en cirka 12,5 centimeter lang skaftholk eller fal, som er smidd i forlengelsen av bladets midtakse. Falen er tilpasset et skaft med et spisst, kjegleformet endestykke. og den har et gjennombrutt hull for en spiker som skulle hindre at bladet løsnet fra skaftet under arbeidet. Barkeaspaden er overlatt til museet med et skaft som er lagd av en ikke spesielt tettkvistet og barket granstaur, som knekt i den øvre enden og som er så tynn at innfestinga i saftholken er meget «lealaus». Det er vanskelig å forestille seg at dette kan være det opprinnelige skaftet, for så vidt også at redskapet kan ha vært brukt med dette skaftet på frossen vinterbark.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Barkespade med sekundært, brukket skaft. Sjølve barkespaden er av den vanlige typen med plant, kileformet blad. Bladbredden ved eggen er 11,8 centimeter. Egglinja er svakt konvekst buet og «økseslipt». Bladet tiltar i tjukkelse oppver og avtar jevnt og rettlinjet i bredde. Tjukkelsen på den øvre delen av bladgodset er cirka 1,5 centimeter (cirka 11 centimeter fra eggens midtparti). Den øvre delen av bladet har skrå «skuldrer» mot en cirka 12,5 centimeter lang skaftholk eller fal, som er smidd i forlengelsen av bladets midtakse. Falen er tilpasset et skaft med et spisst, kjegleformet endestykke. og den har et gjennombrutt hull for en spiker som skulle hindre at bladet løsnet fra skaftet under arbeidet. Barkeaspaden er overlatt til museet med et skaft som er lagd av en ikke spesielt tettkvistet og barket granstaur, som knekt i den øvre enden og som er så tynn at innfestinga i saftholken er meget «lealaus». Det er vanskelig å forestille seg at dette kan være det opprinnelige skaftet, for så vidt også at redskapet kan ha vært brukt med dette skaftet på frossen vinterbark.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Barkespade med sekundært, brukket skaft. Sjølve barkespaden er av den vanlige typen med plant, kileformet blad. Bladbredden ved eggen er 11,8 centimeter. Egglinja er svakt konvekst buet og «økseslipt». Bladet tiltar i tjukkelse oppver og avtar jevnt og rettlinjet i bredde. Tjukkelsen på den øvre delen av bladgodset er cirka 1,5 centimeter (cirka 11 centimeter fra eggens midtparti). Den øvre delen av bladet har skrå «skuldrer» mot en cirka 12,5 centimeter lang skaftholk eller fal, som er smidd i forlengelsen av bladets midtakse. Falen er tilpasset et skaft med et spisst, kjegleformet endestykke. og den har et gjennombrutt hull for en spiker som skulle hindre at bladet løsnet fra skaftet under arbeidet. Barkeaspaden er overlatt til museet med et skaft som er lagd av en ikke spesielt tettkvistet og barket granstaur, som knekt i den øvre enden og som er så tynn at innfestinga i saftholken er meget «lealaus». Det er vanskelig å forestille seg at dette kan være det opprinnelige skaftet, for så vidt også at redskapet kan ha vært brukt med dette skaftet på frossen vinterbark.
Photo: Ljøstad, Ole-Thorstein / Anno Norsk skogmuseum
Accept license and download photo