1
10
100
Såkalt bogesag - altså en sagtype der bladet er oppspent mellom ytterendene på en boge. I dette tilfellet er bogen lagd av to stålrør med litt ulik diameter, slik at det ene kunne tres inn i det andre. Her har det groveste røret en utvendig diameter på 2,9 centimeter mens det granneste har en diameter på 2,5 centimeter. Ved sammenføyingspunktet er det ei langsgående spalte i det groveste røret, og over dette er det påsatt en stålklave som kan strammes ved hjelp av skiftenøkkel eller fastnøkkel. Denne løsningen gjorde det altså mulig å justere avstanden mellom bogens ytterender, slik at konstruksjonen kunne tilpasses sagblader med noe varierende lengde. Slik saga ble avlevert til museet var det 113 centimeter mellom bogens ytterender. Det groveste bogerøret er flatsmidd i ytterenden. Her er det pånaglet ei handtaksbøyle med to jernarmer - en på hver side - og en gjennombrutt jerntapp som skal festes i et hull i enden av sagbladet. Også den motsatte enden av sagbogen er flatsmidd. Her er enden av sagbladet festet ved hjelp av ei jernnagle. Når handtaksbøyla i den groveste bogeenden presses mot handtaksrøret vil bladet - forutsatt at bogen er riktig justert - stramme bladet. I dette tilfellet er det snakk om et drøyt 103 centumeter langt og 5,5 centimeter bredt blad med liketannete tenner, som er om lag 8 millimeter høye og har forholdsvis trange, smale tannbotner. Bladet har to gjennombrutte hull i hver av ytterendene. Det er de ytterste av disse hullene som er brukt ved siste montering av blad på denne saga. Avstanden fra tannspissene til undersida av bogens midtparti er 32,5 centimeter, noe som betydde at saga knapt kunne skjære djupere enn 30 centimeter. Saga var antakelig noe rusten da den ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum. Den later i hvert fall til å ha vært elektrolysebehandlet og innsatt med korrosjonsforebyggede voks.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såkalt bogesag - altså en sagtype der bladet er oppspent mellom ytterendene på en boge. I dette tilfellet er bogen lagd av to stålrør med litt ulik diameter, slik at det ene kunne tres inn i det andre. Her har det groveste røret en utvendig diameter på 2,9 centimeter mens det granneste har en diameter på 2,5 centimeter. Ved sammenføyingspunktet er det ei langsgående spalte i det groveste røret, og over dette er det påsatt en stålklave som kan strammes ved hjelp av skiftenøkkel eller fastnøkkel. Denne løsningen gjorde det altså mulig å justere avstanden mellom bogens ytterender, slik at konstruksjonen kunne tilpasses sagblader med noe varierende lengde. Slik saga ble avlevert til museet var det 113 centimeter mellom bogens ytterender. Det groveste bogerøret er flatsmidd i ytterenden. Her er det pånaglet ei handtaksbøyle med to jernarmer - en på hver side - og en gjennombrutt jerntapp som skal festes i et hull i enden av sagbladet. Også den motsatte enden av sagbogen er flatsmidd. Her er enden av sagbladet festet ved hjelp av ei jernnagle. Når handtaksbøyla i den groveste bogeenden presses mot handtaksrøret vil bladet - forutsatt at bogen er riktig justert - stramme bladet. I dette tilfellet er det snakk om et drøyt 103 centumeter langt og 5,5 centimeter bredt blad med liketannete tenner, som er om lag 8 millimeter høye og har forholdsvis trange, smale tannbotner. Bladet har to gjennombrutte hull i hver av ytterendene. Det er de ytterste av disse hullene som er brukt ved siste montering av blad på denne saga. Avstanden fra tannspissene til undersida av bogens midtparti er 32,5 centimeter, noe som betydde at saga knapt kunne skjære djupere enn 30 centimeter. Saga var antakelig noe rusten da den ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum. Den later i hvert fall til å ha vært elektrolysebehandlet og innsatt med korrosjonsforebyggede voks.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såkalt bogesag - altså en sagtype der bladet er oppspent mellom ytterendene på en boge. I dette tilfellet er bogen lagd av to stålrør med litt ulik diameter, slik at det ene kunne tres inn i det andre. Her har det groveste røret en utvendig diameter på 2,9 centimeter mens det granneste har en diameter på 2,5 centimeter. Ved sammenføyingspunktet er det ei langsgående spalte i det groveste røret, og over dette er det påsatt en stålklave som kan strammes ved hjelp av skiftenøkkel eller fastnøkkel. Denne løsningen gjorde det altså mulig å justere avstanden mellom bogens ytterender, slik at konstruksjonen kunne tilpasses sagblader med noe varierende lengde. Slik saga ble avlevert til museet var det 113 centimeter mellom bogens ytterender. Det groveste bogerøret er flatsmidd i ytterenden. Her er det pånaglet ei handtaksbøyle med to jernarmer - en på hver side - og en gjennombrutt jerntapp som skal festes i et hull i enden av sagbladet. Også den motsatte enden av sagbogen er flatsmidd. Her er enden av sagbladet festet ved hjelp av ei jernnagle. Når handtaksbøyla i den groveste bogeenden presses mot handtaksrøret vil bladet - forutsatt at bogen er riktig justert - stramme bladet. I dette tilfellet er det snakk om et drøyt 103 centumeter langt og 5,5 centimeter bredt blad med liketannete tenner, som er om lag 8 millimeter høye og har forholdsvis trange, smale tannbotner. Bladet har to gjennombrutte hull i hver av ytterendene. Det er de ytterste av disse hullene som er brukt ved siste montering av blad på denne saga. Avstanden fra tannspissene til undersida av bogens midtparti er 32,5 centimeter, noe som betydde at saga knapt kunne skjære djupere enn 30 centimeter. Saga var antakelig noe rusten da den ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum. Den later i hvert fall til å ha vært elektrolysebehandlet og innsatt med korrosjonsforebyggede voks.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såkalt bogesag - altså en sagtype der bladet er oppspent mellom ytterendene på en boge. I dette tilfellet er bogen lagd av to stålrør med litt ulik diameter, slik at det ene kunne tres inn i det andre. Her har det groveste røret en utvendig diameter på 2,9 centimeter mens det granneste har en diameter på 2,5 centimeter. Ved sammenføyingspunktet er det ei langsgående spalte i det groveste røret, og over dette er det påsatt en stålklave som kan strammes ved hjelp av skiftenøkkel eller fastnøkkel. Denne løsningen gjorde det altså mulig å justere avstanden mellom bogens ytterender, slik at konstruksjonen kunne tilpasses sagblader med noe varierende lengde. Slik saga ble avlevert til museet var det 113 centimeter mellom bogens ytterender. Det groveste bogerøret er flatsmidd i ytterenden. Her er det pånaglet ei handtaksbøyle med to jernarmer - en på hver side - og en gjennombrutt jerntapp som skal festes i et hull i enden av sagbladet. Også den motsatte enden av sagbogen er flatsmidd. Her er enden av sagbladet festet ved hjelp av ei jernnagle. Når handtaksbøyla i den groveste bogeenden presses mot handtaksrøret vil bladet - forutsatt at bogen er riktig justert - stramme bladet. I dette tilfellet er det snakk om et drøyt 103 centumeter langt og 5,5 centimeter bredt blad med liketannete tenner, som er om lag 8 millimeter høye og har forholdsvis trange, smale tannbotner. Bladet har to gjennombrutte hull i hver av ytterendene. Det er de ytterste av disse hullene som er brukt ved siste montering av blad på denne saga. Avstanden fra tannspissene til undersida av bogens midtparti er 32,5 centimeter, noe som betydde at saga knapt kunne skjære djupere enn 30 centimeter. Saga var antakelig noe rusten da den ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum. Den later i hvert fall til å ha vært elektrolysebehandlet og innsatt med korrosjonsforebyggede voks.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såkalt bogesag - altså en sagtype der bladet er oppspent mellom ytterendene på en boge. I dette tilfellet er bogen lagd av to stålrør med litt ulik diameter, slik at det ene kunne tres inn i det andre. Her har det groveste røret en utvendig diameter på 2,9 centimeter mens det granneste har en diameter på 2,5 centimeter. Ved sammenføyingspunktet er det ei langsgående spalte i det groveste røret, og over dette er det påsatt en stålklave som kan strammes ved hjelp av skiftenøkkel eller fastnøkkel. Denne løsningen gjorde det altså mulig å justere avstanden mellom bogens ytterender, slik at konstruksjonen kunne tilpasses sagblader med noe varierende lengde. Slik saga ble avlevert til museet var det 113 centimeter mellom bogens ytterender. Det groveste bogerøret er flatsmidd i ytterenden. Her er det pånaglet ei handtaksbøyle med to jernarmer - en på hver side - og en gjennombrutt jerntapp som skal festes i et hull i enden av sagbladet. Også den motsatte enden av sagbogen er flatsmidd. Her er enden av sagbladet festet ved hjelp av ei jernnagle. Når handtaksbøyla i den groveste bogeenden presses mot handtaksrøret vil bladet - forutsatt at bogen er riktig justert - stramme bladet. I dette tilfellet er det snakk om et drøyt 103 centumeter langt og 5,5 centimeter bredt blad med liketannete tenner, som er om lag 8 millimeter høye og har forholdsvis trange, smale tannbotner. Bladet har to gjennombrutte hull i hver av ytterendene. Det er de ytterste av disse hullene som er brukt ved siste montering av blad på denne saga. Avstanden fra tannspissene til undersida av bogens midtparti er 32,5 centimeter, noe som betydde at saga knapt kunne skjære djupere enn 30 centimeter. Saga var antakelig noe rusten da den ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum. Den later i hvert fall til å ha vært elektrolysebehandlet og innsatt med korrosjonsforebyggede voks.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såkalt bogesag - altså en sagtype der bladet er oppspent mellom ytterendene på en boge. I dette tilfellet er bogen lagd av to stålrør med litt ulik diameter, slik at det ene kunne tres inn i det andre. Her har det groveste røret en utvendig diameter på 2,9 centimeter mens det granneste har en diameter på 2,5 centimeter. Ved sammenføyingspunktet er det ei langsgående spalte i det groveste røret, og over dette er det påsatt en stålklave som kan strammes ved hjelp av skiftenøkkel eller fastnøkkel. Denne løsningen gjorde det altså mulig å justere avstanden mellom bogens ytterender, slik at konstruksjonen kunne tilpasses sagblader med noe varierende lengde. Slik saga ble avlevert til museet var det 113 centimeter mellom bogens ytterender. Det groveste bogerøret er flatsmidd i ytterenden. Her er det pånaglet ei handtaksbøyle med to jernarmer - en på hver side - og en gjennombrutt jerntapp som skal festes i et hull i enden av sagbladet. Også den motsatte enden av sagbogen er flatsmidd. Her er enden av sagbladet festet ved hjelp av ei jernnagle. Når handtaksbøyla i den groveste bogeenden presses mot handtaksrøret vil bladet - forutsatt at bogen er riktig justert - stramme bladet. I dette tilfellet er det snakk om et drøyt 103 centumeter langt og 5,5 centimeter bredt blad med liketannete tenner, som er om lag 8 millimeter høye og har forholdsvis trange, smale tannbotner. Bladet har to gjennombrutte hull i hver av ytterendene. Det er de ytterste av disse hullene som er brukt ved siste montering av blad på denne saga. Avstanden fra tannspissene til undersida av bogens midtparti er 32,5 centimeter, noe som betydde at saga knapt kunne skjære djupere enn 30 centimeter. Saga var antakelig noe rusten da den ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum. Den later i hvert fall til å ha vært elektrolysebehandlet og innsatt med korrosjonsforebyggede voks.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såkalt bogesag - altså en sagtype der bladet er oppspent mellom ytterendene på en boge. I dette tilfellet er bogen lagd av to stålrør med litt ulik diameter, slik at det ene kunne tres inn i det andre. Her har det groveste røret en utvendig diameter på 2,9 centimeter mens det granneste har en diameter på 2,5 centimeter. Ved sammenføyingspunktet er det ei langsgående spalte i det groveste røret, og over dette er det påsatt en stålklave som kan strammes ved hjelp av skiftenøkkel eller fastnøkkel. Denne løsningen gjorde det altså mulig å justere avstanden mellom bogens ytterender, slik at konstruksjonen kunne tilpasses sagblader med noe varierende lengde. Slik saga ble avlevert til museet var det 113 centimeter mellom bogens ytterender. Det groveste bogerøret er flatsmidd i ytterenden. Her er det pånaglet ei handtaksbøyle med to jernarmer - en på hver side - og en gjennombrutt jerntapp som skal festes i et hull i enden av sagbladet. Også den motsatte enden av sagbogen er flatsmidd. Her er enden av sagbladet festet ved hjelp av ei jernnagle. Når handtaksbøyla i den groveste bogeenden presses mot handtaksrøret vil bladet - forutsatt at bogen er riktig justert - stramme bladet. I dette tilfellet er det snakk om et drøyt 103 centumeter langt og 5,5 centimeter bredt blad med liketannete tenner, som er om lag 8 millimeter høye og har forholdsvis trange, smale tannbotner. Bladet har to gjennombrutte hull i hver av ytterendene. Det er de ytterste av disse hullene som er brukt ved siste montering av blad på denne saga. Avstanden fra tannspissene til undersida av bogens midtparti er 32,5 centimeter, noe som betydde at saga knapt kunne skjære djupere enn 30 centimeter. Saga var antakelig noe rusten da den ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum. Den later i hvert fall til å ha vært elektrolysebehandlet og innsatt med korrosjonsforebyggede voks.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såkalt bogesag - altså en sagtype der bladet er oppspent mellom ytterendene på en boge. I dette tilfellet er bogen lagd av to stålrør med litt ulik diameter, slik at det ene kunne tres inn i det andre. Her har det groveste røret en utvendig diameter på 2,9 centimeter mens det granneste har en diameter på 2,5 centimeter. Ved sammenføyingspunktet er det ei langsgående spalte i det groveste røret, og over dette er det påsatt en stålklave som kan strammes ved hjelp av skiftenøkkel eller fastnøkkel. Denne løsningen gjorde det altså mulig å justere avstanden mellom bogens ytterender, slik at konstruksjonen kunne tilpasses sagblader med noe varierende lengde. Slik saga ble avlevert til museet var det 113 centimeter mellom bogens ytterender. Det groveste bogerøret er flatsmidd i ytterenden. Her er det pånaglet ei handtaksbøyle med to jernarmer - en på hver side - og en gjennombrutt jerntapp som skal festes i et hull i enden av sagbladet. Også den motsatte enden av sagbogen er flatsmidd. Her er enden av sagbladet festet ved hjelp av ei jernnagle. Når handtaksbøyla i den groveste bogeenden presses mot handtaksrøret vil bladet - forutsatt at bogen er riktig justert - stramme bladet. I dette tilfellet er det snakk om et drøyt 103 centumeter langt og 5,5 centimeter bredt blad med liketannete tenner, som er om lag 8 millimeter høye og har forholdsvis trange, smale tannbotner. Bladet har to gjennombrutte hull i hver av ytterendene. Det er de ytterste av disse hullene som er brukt ved siste montering av blad på denne saga. Avstanden fra tannspissene til undersida av bogens midtparti er 32,5 centimeter, noe som betydde at saga knapt kunne skjære djupere enn 30 centimeter. Saga var antakelig noe rusten da den ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum. Den later i hvert fall til å ha vært elektrolysebehandlet og innsatt med korrosjonsforebyggede voks.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såkalt bogesag - altså en sagtype der bladet er oppspent mellom ytterendene på en boge. I dette tilfellet er bogen lagd av to stålrør med litt ulik diameter, slik at det ene kunne tres inn i det andre. Her har det groveste røret en utvendig diameter på 2,9 centimeter mens det granneste har en diameter på 2,5 centimeter. Ved sammenføyingspunktet er det ei langsgående spalte i det groveste røret, og over dette er det påsatt en stålklave som kan strammes ved hjelp av skiftenøkkel eller fastnøkkel. Denne løsningen gjorde det altså mulig å justere avstanden mellom bogens ytterender, slik at konstruksjonen kunne tilpasses sagblader med noe varierende lengde. Slik saga ble avlevert til museet var det 113 centimeter mellom bogens ytterender. Det groveste bogerøret er flatsmidd i ytterenden. Her er det pånaglet ei handtaksbøyle med to jernarmer - en på hver side - og en gjennombrutt jerntapp som skal festes i et hull i enden av sagbladet. Også den motsatte enden av sagbogen er flatsmidd. Her er enden av sagbladet festet ved hjelp av ei jernnagle. Når handtaksbøyla i den groveste bogeenden presses mot handtaksrøret vil bladet - forutsatt at bogen er riktig justert - stramme bladet. I dette tilfellet er det snakk om et drøyt 103 centumeter langt og 5,5 centimeter bredt blad med liketannete tenner, som er om lag 8 millimeter høye og har forholdsvis trange, smale tannbotner. Bladet har to gjennombrutte hull i hver av ytterendene. Det er de ytterste av disse hullene som er brukt ved siste montering av blad på denne saga. Avstanden fra tannspissene til undersida av bogens midtparti er 32,5 centimeter, noe som betydde at saga knapt kunne skjære djupere enn 30 centimeter. Saga var antakelig noe rusten da den ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum. Den later i hvert fall til å ha vært elektrolysebehandlet og innsatt med korrosjonsforebyggede voks.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såkalt bogesag - altså en sagtype der bladet er oppspent mellom ytterendene på en boge. I dette tilfellet er bogen lagd av to stålrør med litt ulik diameter, slik at det ene kunne tres inn i det andre. Her har det groveste røret en utvendig diameter på 2,9 centimeter mens det granneste har en diameter på 2,5 centimeter. Ved sammenføyingspunktet er det ei langsgående spalte i det groveste røret, og over dette er det påsatt en stålklave som kan strammes ved hjelp av skiftenøkkel eller fastnøkkel. Denne løsningen gjorde det altså mulig å justere avstanden mellom bogens ytterender, slik at konstruksjonen kunne tilpasses sagblader med noe varierende lengde. Slik saga ble avlevert til museet var det 113 centimeter mellom bogens ytterender. Det groveste bogerøret er flatsmidd i ytterenden. Her er det pånaglet ei handtaksbøyle med to jernarmer - en på hver side - og en gjennombrutt jerntapp som skal festes i et hull i enden av sagbladet. Også den motsatte enden av sagbogen er flatsmidd. Her er enden av sagbladet festet ved hjelp av ei jernnagle. Når handtaksbøyla i den groveste bogeenden presses mot handtaksrøret vil bladet - forutsatt at bogen er riktig justert - stramme bladet. I dette tilfellet er det snakk om et drøyt 103 centumeter langt og 5,5 centimeter bredt blad med liketannete tenner, som er om lag 8 millimeter høye og har forholdsvis trange, smale tannbotner. Bladet har to gjennombrutte hull i hver av ytterendene. Det er de ytterste av disse hullene som er brukt ved siste montering av blad på denne saga. Avstanden fra tannspissene til undersida av bogens midtparti er 32,5 centimeter, noe som betydde at saga knapt kunne skjære djupere enn 30 centimeter. Saga var antakelig noe rusten da den ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum. Den later i hvert fall til å ha vært elektrolysebehandlet og innsatt med korrosjonsforebyggede voks.
Photo: Ljøstad, Ole-Thorstein / Anno Norsk skogmuseum
Accept license and download photo