Beskrivelsene av håndvåpnenes utvikling konsentreres vanligvis om hvordan børsemakerne utviklet stadig mer effektive og robuste låsmekanismer. I de fleste våpenhistoriske oversiktsbøker representerer hjullåsmekanismene fase to i denne utviklinga, som et mer avansert alternativ til luntelåsene, der luntene måtte brenne kontinuerlig, noe som vanskelig lot seg gjøre i fuktig vær. I boka «Våpen i Norge» (2000) beskriver Per Terje Norheim beskriver hjullåsmekanismens virkemåte og historie slik:
«Hjullåsen er i realiteten et fyrtøy som er montert på et skytevåpen. Hovedkomponenten i mekanismen er den som har gitt låsen navnet, et hjul, eller en skive av stål, vanligvis ca. 5 mm tykk, og med 3-4 innfilte spor, slik at denne blir oppdelt i 4-5 smale riller. Disse rillene har her og der innfilt tverrgående spor, slik at det dannes skarpe hjørner. Hjulet er montert på en aksel; denne for forbundet med en sterk slagfjær med en treleddet stang. Denne er konstruert slik at man kan spenne fjæren ved å dreie hjulet i én retning, og en liten stopper som er forbundet med avtrekkeren, forhindrer at det går tilbake. Hjulet er plassert slik på låsblikket at den øvre delen kommer opp i en slisse i fengpannen. Det spennes med en nøkkel, som noen ganger var festet på krutthornet, men som vanligvis er separat, ofte kombinert med en skrutrekker.
Hanen er det andre hovedelementet i hjullåsen. I prinsippet er den en liten skrustikke hvor man mellom kjevene fester et stykke svovelkis. Når man trykker på avtrekkeren, frigjøres det oppspente hjulet, det dreier rundt mot svovelkisen, og det skapes gnister som antenner kruttet i fengpannen og derved selve ladningen. En fjær sørger for at hanen holder et trykk ned mot svovelkisen.
Det er usikkert når og hvor hjullåsen oppsto, men det er sannsynlig at den så dagens lys i Italia omkring 1500. Den første sikre omtalen forekommer i et dokument fra 1507.
Universalgeniet Leonardo da Vinci har i «Codex atlantica», et manuskript som er bevart i Milano, en konstruksjonstegning til en hjullås. Forsøk i vår tid har vist at denne konstruksjonen med små modifiseringer gir en anvendbar lås, men det er usikkert hvorvidt det ble utført noen lås etter denne tegningen i samtiden. Det som er sikkert, er at hjullåsen ble kjent over store deler av Europa i løpet av de tre første tiårene av 1500-tallet, og at man allerede omkring 1510 i Venezia laget kombinasjonsvåpen i form av en hjullåspistol bygget sammen med en liten armbrøst. I Tyskland var det stor produksjon av hjullåser meget tidlig i århundret, og noen forskere mener at oppfinnelsen kan ha vært gjort samtidig og uavhengig av hverandre i Italia og Sør-Tyskland. I løpet av 1500-tallet ble det utviklet selvspennende hjullåser, dobbelte låser, og på 1600-tallet ble det gjort forsøk med å lage vanntette hjullåser.
Militært fikk hjullåsen beskjeden utbredelse på geværer, vesentlig pga. pris, men fra slutten av 1500-tallet og frem til 1660-70 ble hjullåspistoler benyttet av kavalleriet i de fleste land i Europa. Til slikt bruk var luntelåsen ikke noe alternativ: man kunne vanskelig ri med en brennende lunte.
Sivilt, til jakt, ble hjullåser benyttet til opp mot 1700 i de fleste land, i Sør-Tyskland og Østerrike gjennom 1700-tallet. Hit til landet må vi regne med at de første hjullåsene kom fra Tyskland til Bergen, og at det skjedde i 1530-40-årene.
Hjullåsen var dyr, den var komplisert, og man måtte i tillegg ha en nøkkel for å spenne den. Når det da mot midten av 16. århundre fremkom en annen løsning som var både bedre og billigere, fikk denne snart overtaket. Den låsen vi da snakker om, er snapplåsen. …»
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».