Dor

About the object

• about
  Dor fra smia til Svein Svimbil (1888-1987) fra Tinn i Telemark. Doren er smidd av ei 2,2 centimeter bred oig 1,2 centimeter tjukk stålstang med avrundete kanter. Den er 14,0 centimeter lang. Den fremre enden er smidd og slipt slik at den danner en spiss. Den bakre enden er kappet litt skrått. Det at doren verken er planet i den ... Dor fra smia til Svein Svimbil (1888-1987) fra Tinn i Telemark. Doren er smidd av ei 2,2 centimeter bred oig 1,2 centimeter tjukk stålstang med avrundete kanter. Den er 14,0 centimeter lang. Den fremre enden er smidd og slipt slik at den danner en spiss. Den bakre enden er kappet litt skrått. Det at doren verken er planet i den fremre eller den bakre enden kan vel tyde på at dette var et redskap som smeden ikke hadde gjort helt ferdig. Slike dorer ble brukt til å drive hull i jern som på forhånd var varmet i avlen (essa) i smia. Jernet ble da lagt over et hull i den bakre delen av banen på steet (ambolten) eller over et jernstykke - ei lo eller en lokkring - med hull i. Smeden la da det jernet som skulle hulles over hullet i steet eller loa, og plasserte doren på oversida, for deretter å slå på den med en tung hammer.
  Expand text Collapse text
• DesignationDor
• IdentifierSJF.09366
• Indexing termHåndverk, verktøy, smiing
• Type Thing

• Dimensions value
  • Høyde14.0 cm
  • Bredde2.2 cm
  • Vekt215.0 g

• MaterialsStål, Jern

• TechniquesSMIDD

• Other information

  Konservator Åsmund Eknæs (1940-1981) ved Norsk Skogbruksmuseum skrev i 1979 følgende lille artikkel om Svein Svimbil (1888-1987) i museumsserien «Jeg fant, jeg fant» i lokalavisene i Hedmark:

  «En knivsmed.

  Mens vi i dag ofte sier at vi lever i en plastalder, kunne våre forfedre i like høg grad si at de levde i en trealder. De aller fleste av dagliglivets bruksgjenstander var laget av tre. For å lege og vedlikeholde disse tretingene var kniven det uunnværlige hjelpemidlet. Spesielt på landsbygda var slirekniven en fast del av mannens påkledning. Mange kvinner og barn fant det også ofte praktisk å gå med kniv.

  Vi kan lett forestille oss at denne utstrakte knivbruken også gjorde det nødvendig med en stor produksjon av knivblad. En av de sentrale bygdene for framstilling var Tinn Austbygd i Telemark. Her var det rundt 1910 60-70 smeder i virksomhet. En av disse var Svein Svimbil. Han ble født i 1888, og er, i en alder av 90 år, fortsatt aktiv i smia.

  Fram til 2. verdenskrig var Svein Svimbils produksjon fordelt på ljå- og knivblad, men senere har det blitt vesentlig knivblad. Det var ikke uvanlig at han lagde over 1 500 blad på en vinter. Tenker vi på at han har smidd i 75 år, blir det ikke få tusen knivblad til sammen.

  For å få omsatt en så stor produksjon, var det nødvendig med markeder også utenfor de nærmeste bygdene. Tinndølene greide å få solgt sine produkter over hele Østlandet og store deler av Vestlandet. Det var vanlig at smeden sjøl på ettervinteren, når skaren hadde lagt seg, dro over Hardangervidda med hest og slede eller med skikjelke fullastet med ljå- og knivblad. De kunne selge i smått eller i større partier til oppkjøpere fra de ytre kystbygdene.

  I mellomkrigstida, var vanlig pris på et knivblad 20 øre. I dag tar Svein Svimbil omkring 20 kroner. Det er billig når en tenker på arbeidet som ligger bak.

  I den nyåpnede knivutstillingen på Norsk Skogbruksmuseum kan en, ved siden av produkter fra flere andre kjente knivsmeder, finne noen av Svein Svimbils utmerkede knivblad, merket «S T TINN».»

  Expand text Collapse text