1
8
100
Myrfunnet skovlgevir fra våtmarksområdet Starene ved Starelva i Romedal (Stange kommune) i Hedmark. Geviret ble funnet under landskapsrestaureringsarbeider som ble utført av maskinfører Arnfinn Tøråsen. Han var observant, og la merke til objektet som falt ut av gravemaskinskuffa mens han arbeidet godt nede i myra. Tøråsen forsto umiddelbart at geviret kunne være meget gammelt. Geviret har hatt skovlform. Det dreier seg altså om det som i faglitteraturen kalles et "palmat" gevir. De ytre delene - med takkene - er avbrukket og oppsprukket. Kjernematerialet, som var pulverisert, er også stort sett borte. En tilnærmet triangulær bit har løsnet, men følger geviret, og det er tydelig hvor den har sittet. Stammen og det leddet som har sittet nærmest rosenstokken, en beintapp mellom øret og øyet på elgoksen, er imidlertid godt bevart. Geviret ble analysert ved Nasjonallaboratoriet for 14C-datering ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet - NTNU - i Trondheim. Rapporten fra analysen (som det finnes kopi av i museets arkiv) konkluderte med en alder på 3 825 år, med en usikkerhetsmargin på pluss/minus 75 år. Dette betyr at elgoksen som bar dette geviret levde i bronsealderen, i en periode da klimaet var forholdsvis varmt og tørt, noe som stimulerte til jordbruksekspansjon, blant annet i den delen av landet der dette geviret er funnet. Sannsynligvis var det også en periode da skogarealet var betydelig større enn i dag, noe som naturligvis innebar at det var gode levekår for elgen som art. I vår tid er den palmate eller skovlformete gevirtypen vanligst i fjellnære områder på Østlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge. De "cervine" gevirene ("stanghorn") er derimot vanligere i lavlandet. I det zoolgiske miljøet har det vært en utbredt antakelse at stanghorntypen er en tilpasning til et liv i forholdsvis tett skog, mens den skovlformete gevirtypen representerer en tilpasning til et liv i betydelig mer åpent terreng. 14C-analysen innebar at deler av gevirsubstansen ble tatt ut og knust. Se derfor også referanserubrikkens henvisninger til fotografier av geviret som ble tatt før 14C-analysen.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Myrfunnet skovlgevir fra våtmarksområdet Starene ved Starelva i Romedal (Stange kommune) i Hedmark. Geviret ble funnet under landskapsrestaureringsarbeider som ble utført av maskinfører Arnfinn Tøråsen. Han var observant, og la merke til objektet som falt ut av gravemaskinskuffa mens han arbeidet godt nede i myra. Tøråsen forsto umiddelbart at geviret kunne være meget gammelt. Geviret har hatt skovlform. Det dreier seg altså om det som i faglitteraturen kalles et "palmat" gevir. De ytre delene - med takkene - er avbrukket og oppsprukket. Kjernematerialet, som var pulverisert, er også stort sett borte. En tilnærmet triangulær bit har løsnet, men følger geviret, og det er tydelig hvor den har sittet. Stammen og det leddet som har sittet nærmest rosenstokken, en beintapp mellom øret og øyet på elgoksen, er imidlertid godt bevart. Geviret ble analysert ved Nasjonallaboratoriet for 14C-datering ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet - NTNU - i Trondheim. Rapporten fra analysen (som det finnes kopi av i museets arkiv) konkluderte med en alder på 3 825 år, med en usikkerhetsmargin på pluss/minus 75 år. Dette betyr at elgoksen som bar dette geviret levde i bronsealderen, i en periode da klimaet var forholdsvis varmt og tørt, noe som stimulerte til jordbruksekspansjon, blant annet i den delen av landet der dette geviret er funnet. Sannsynligvis var det også en periode da skogarealet var betydelig større enn i dag, noe som naturligvis innebar at det var gode levekår for elgen som art. I vår tid er den palmate eller skovlformete gevirtypen vanligst i fjellnære områder på Østlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge. De "cervine" gevirene ("stanghorn") er derimot vanligere i lavlandet. I det zoolgiske miljøet har det vært en utbredt antakelse at stanghorntypen er en tilpasning til et liv i forholdsvis tett skog, mens den skovlformete gevirtypen representerer en tilpasning til et liv i betydelig mer åpent terreng. 14C-analysen innebar at deler av gevirsubstansen ble tatt ut og knust. Se derfor også referanserubrikkens henvisninger til fotografier av geviret som ble tatt før 14C-analysen.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Myrfunnet skovlgevir fra våtmarksområdet Starene ved Starelva i Romedal (Stange kommune) i Hedmark. Geviret ble funnet under landskapsrestaureringsarbeider som ble utført av maskinfører Arnfinn Tøråsen. Han var observant, og la merke til objektet som falt ut av gravemaskinskuffa mens han arbeidet godt nede i myra. Tøråsen forsto umiddelbart at geviret kunne være meget gammelt. Geviret har hatt skovlform. Det dreier seg altså om det som i faglitteraturen kalles et "palmat" gevir. De ytre delene - med takkene - er avbrukket og oppsprukket. Kjernematerialet, som var pulverisert, er også stort sett borte. En tilnærmet triangulær bit har løsnet, men følger geviret, og det er tydelig hvor den har sittet. Stammen og det leddet som har sittet nærmest rosenstokken, en beintapp mellom øret og øyet på elgoksen, er imidlertid godt bevart. Geviret ble analysert ved Nasjonallaboratoriet for 14C-datering ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet - NTNU - i Trondheim. Rapporten fra analysen (som det finnes kopi av i museets arkiv) konkluderte med en alder på 3 825 år, med en usikkerhetsmargin på pluss/minus 75 år. Dette betyr at elgoksen som bar dette geviret levde i bronsealderen, i en periode da klimaet var forholdsvis varmt og tørt, noe som stimulerte til jordbruksekspansjon, blant annet i den delen av landet der dette geviret er funnet. Sannsynligvis var det også en periode da skogarealet var betydelig større enn i dag, noe som naturligvis innebar at det var gode levekår for elgen som art. I vår tid er den palmate eller skovlformete gevirtypen vanligst i fjellnære områder på Østlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge. De "cervine" gevirene ("stanghorn") er derimot vanligere i lavlandet. I det zoolgiske miljøet har det vært en utbredt antakelse at stanghorntypen er en tilpasning til et liv i forholdsvis tett skog, mens den skovlformete gevirtypen representerer en tilpasning til et liv i betydelig mer åpent terreng. 14C-analysen innebar at deler av gevirsubstansen ble tatt ut og knust. Se derfor også referanserubrikkens henvisninger til fotografier av geviret som ble tatt før 14C-analysen.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Myrfunnet skovlgevir fra våtmarksområdet Starene ved Starelva i Romedal (Stange kommune) i Hedmark. Geviret ble funnet under landskapsrestaureringsarbeider som ble utført av maskinfører Arnfinn Tøråsen. Han var observant, og la merke til objektet som falt ut av gravemaskinskuffa mens han arbeidet godt nede i myra. Tøråsen forsto umiddelbart at geviret kunne være meget gammelt. Geviret har hatt skovlform. Det dreier seg altså om det som i faglitteraturen kalles et "palmat" gevir. De ytre delene - med takkene - er avbrukket og oppsprukket. Kjernematerialet, som var pulverisert, er også stort sett borte. En tilnærmet triangulær bit har løsnet, men følger geviret, og det er tydelig hvor den har sittet. Stammen og det leddet som har sittet nærmest rosenstokken, en beintapp mellom øret og øyet på elgoksen, er imidlertid godt bevart. Geviret ble analysert ved Nasjonallaboratoriet for 14C-datering ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet - NTNU - i Trondheim. Rapporten fra analysen (som det finnes kopi av i museets arkiv) konkluderte med en alder på 3 825 år, med en usikkerhetsmargin på pluss/minus 75 år. Dette betyr at elgoksen som bar dette geviret levde i bronsealderen, i en periode da klimaet var forholdsvis varmt og tørt, noe som stimulerte til jordbruksekspansjon, blant annet i den delen av landet der dette geviret er funnet. Sannsynligvis var det også en periode da skogarealet var betydelig større enn i dag, noe som naturligvis innebar at det var gode levekår for elgen som art. I vår tid er den palmate eller skovlformete gevirtypen vanligst i fjellnære områder på Østlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge. De "cervine" gevirene ("stanghorn") er derimot vanligere i lavlandet. I det zoolgiske miljøet har det vært en utbredt antakelse at stanghorntypen er en tilpasning til et liv i forholdsvis tett skog, mens den skovlformete gevirtypen representerer en tilpasning til et liv i betydelig mer åpent terreng. 14C-analysen innebar at deler av gevirsubstansen ble tatt ut og knust. Se derfor også referanserubrikkens henvisninger til fotografier av geviret som ble tatt før 14C-analysen.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Myrfunnet skovlgevir fra våtmarksområdet Starene ved Starelva i Romedal (Stange kommune) i Hedmark. Geviret ble funnet under landskapsrestaureringsarbeider som ble utført av maskinfører Arnfinn Tøråsen. Han var observant, og la merke til objektet som falt ut av gravemaskinskuffa mens han arbeidet godt nede i myra. Tøråsen forsto umiddelbart at geviret kunne være meget gammelt. Geviret har hatt skovlform. Det dreier seg altså om det som i faglitteraturen kalles et "palmat" gevir. De ytre delene - med takkene - er avbrukket og oppsprukket. Kjernematerialet, som var pulverisert, er også stort sett borte. En tilnærmet triangulær bit har løsnet, men følger geviret, og det er tydelig hvor den har sittet. Stammen og det leddet som har sittet nærmest rosenstokken, en beintapp mellom øret og øyet på elgoksen, er imidlertid godt bevart. Geviret ble analysert ved Nasjonallaboratoriet for 14C-datering ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet - NTNU - i Trondheim. Rapporten fra analysen (som det finnes kopi av i museets arkiv) konkluderte med en alder på 3 825 år, med en usikkerhetsmargin på pluss/minus 75 år. Dette betyr at elgoksen som bar dette geviret levde i bronsealderen, i en periode da klimaet var forholdsvis varmt og tørt, noe som stimulerte til jordbruksekspansjon, blant annet i den delen av landet der dette geviret er funnet. Sannsynligvis var det også en periode da skogarealet var betydelig større enn i dag, noe som naturligvis innebar at det var gode levekår for elgen som art. I vår tid er den palmate eller skovlformete gevirtypen vanligst i fjellnære områder på Østlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge. De "cervine" gevirene ("stanghorn") er derimot vanligere i lavlandet. I det zoolgiske miljøet har det vært en utbredt antakelse at stanghorntypen er en tilpasning til et liv i forholdsvis tett skog, mens den skovlformete gevirtypen representerer en tilpasning til et liv i betydelig mer åpent terreng. 14C-analysen innebar at deler av gevirsubstansen ble tatt ut og knust. Se derfor også referanserubrikkens henvisninger til fotografier av geviret som ble tatt før 14C-analysen.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Myrfunnet skovlgevir fra våtmarksområdet Starene ved Starelva i Romedal (Stange kommune) i Hedmark. Geviret ble funnet under landskapsrestaureringsarbeider som ble utført av maskinfører Arnfinn Tøråsen. Han var observant, og la merke til objektet som falt ut av gravemaskinskuffa mens han arbeidet godt nede i myra. Tøråsen forsto umiddelbart at geviret kunne være meget gammelt. Geviret har hatt skovlform. Det dreier seg altså om det som i faglitteraturen kalles et "palmat" gevir. De ytre delene - med takkene - er avbrukket og oppsprukket. Kjernematerialet, som var pulverisert, er også stort sett borte. En tilnærmet triangulær bit har løsnet, men følger geviret, og det er tydelig hvor den har sittet. Stammen og det leddet som har sittet nærmest rosenstokken, en beintapp mellom øret og øyet på elgoksen, er imidlertid godt bevart. Geviret ble analysert ved Nasjonallaboratoriet for 14C-datering ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet - NTNU - i Trondheim. Rapporten fra analysen (som det finnes kopi av i museets arkiv) konkluderte med en alder på 3 825 år, med en usikkerhetsmargin på pluss/minus 75 år. Dette betyr at elgoksen som bar dette geviret levde i bronsealderen, i en periode da klimaet var forholdsvis varmt og tørt, noe som stimulerte til jordbruksekspansjon, blant annet i den delen av landet der dette geviret er funnet. Sannsynligvis var det også en periode da skogarealet var betydelig større enn i dag, noe som naturligvis innebar at det var gode levekår for elgen som art. I vår tid er den palmate eller skovlformete gevirtypen vanligst i fjellnære områder på Østlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge. De "cervine" gevirene ("stanghorn") er derimot vanligere i lavlandet. I det zoolgiske miljøet har det vært en utbredt antakelse at stanghorntypen er en tilpasning til et liv i forholdsvis tett skog, mens den skovlformete gevirtypen representerer en tilpasning til et liv i betydelig mer åpent terreng. 14C-analysen innebar at deler av gevirsubstansen ble tatt ut og knust. Se derfor også referanserubrikkens henvisninger til fotografier av geviret som ble tatt før 14C-analysen.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Myrfunnet skovlgevir fra våtmarksområdet Starene ved Starelva i Romedal (Stange kommune) i Hedmark. Geviret ble funnet under landskapsrestaureringsarbeider som ble utført av maskinfører Arnfinn Tøråsen. Han var observant, og la merke til objektet som falt ut av gravemaskinskuffa mens han arbeidet godt nede i myra. Tøråsen forsto umiddelbart at geviret kunne være meget gammelt. Geviret har hatt skovlform. Det dreier seg altså om det som i faglitteraturen kalles et "palmat" gevir. De ytre delene - med takkene - er avbrukket og oppsprukket. Kjernematerialet, som var pulverisert, er også stort sett borte. En tilnærmet triangulær bit har løsnet, men følger geviret, og det er tydelig hvor den har sittet. Stammen og det leddet som har sittet nærmest rosenstokken, en beintapp mellom øret og øyet på elgoksen, er imidlertid godt bevart. Geviret ble analysert ved Nasjonallaboratoriet for 14C-datering ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet - NTNU - i Trondheim. Rapporten fra analysen (som det finnes kopi av i museets arkiv) konkluderte med en alder på 3 825 år, med en usikkerhetsmargin på pluss/minus 75 år. Dette betyr at elgoksen som bar dette geviret levde i bronsealderen, i en periode da klimaet var forholdsvis varmt og tørt, noe som stimulerte til jordbruksekspansjon, blant annet i den delen av landet der dette geviret er funnet. Sannsynligvis var det også en periode da skogarealet var betydelig større enn i dag, noe som naturligvis innebar at det var gode levekår for elgen som art. I vår tid er den palmate eller skovlformete gevirtypen vanligst i fjellnære områder på Østlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge. De "cervine" gevirene ("stanghorn") er derimot vanligere i lavlandet. I det zoolgiske miljøet har det vært en utbredt antakelse at stanghorntypen er en tilpasning til et liv i forholdsvis tett skog, mens den skovlformete gevirtypen representerer en tilpasning til et liv i betydelig mer åpent terreng. 14C-analysen innebar at deler av gevirsubstansen ble tatt ut og knust. Se derfor også referanserubrikkens henvisninger til fotografier av geviret som ble tatt før 14C-analysen.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Myrfunnet skovlgevir fra våtmarksområdet Starene ved Starelva i Romedal (Stange kommune) i Hedmark. Geviret ble funnet under landskapsrestaureringsarbeider som ble utført av maskinfører Arnfinn Tøråsen. Han var observant, og la merke til objektet som falt ut av gravemaskinskuffa mens han arbeidet godt nede i myra. Tøråsen forsto umiddelbart at geviret kunne være meget gammelt. Geviret har hatt skovlform. Det dreier seg altså om det som i faglitteraturen kalles et "palmat" gevir. De ytre delene - med takkene - er avbrukket og oppsprukket. Kjernematerialet, som var pulverisert, er også stort sett borte. En tilnærmet triangulær bit har løsnet, men følger geviret, og det er tydelig hvor den har sittet. Stammen og det leddet som har sittet nærmest rosenstokken, en beintapp mellom øret og øyet på elgoksen, er imidlertid godt bevart. Geviret ble analysert ved Nasjonallaboratoriet for 14C-datering ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet - NTNU - i Trondheim. Rapporten fra analysen (som det finnes kopi av i museets arkiv) konkluderte med en alder på 3 825 år, med en usikkerhetsmargin på pluss/minus 75 år. Dette betyr at elgoksen som bar dette geviret levde i bronsealderen, i en periode da klimaet var forholdsvis varmt og tørt, noe som stimulerte til jordbruksekspansjon, blant annet i den delen av landet der dette geviret er funnet. Sannsynligvis var det også en periode da skogarealet var betydelig større enn i dag, noe som naturligvis innebar at det var gode levekår for elgen som art. I vår tid er den palmate eller skovlformete gevirtypen vanligst i fjellnære områder på Østlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge. De "cervine" gevirene ("stanghorn") er derimot vanligere i lavlandet. I det zoolgiske miljøet har det vært en utbredt antakelse at stanghorntypen er en tilpasning til et liv i forholdsvis tett skog, mens den skovlformete gevirtypen representerer en tilpasning til et liv i betydelig mer åpent terreng. 14C-analysen innebar at deler av gevirsubstansen ble tatt ut og knust. Se derfor også referanserubrikkens henvisninger til fotografier av geviret som ble tatt før 14C-analysen.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Accept license and download photo