I 1970 skrev Ole Storsnes følgende reportasje om Osvald Kolbu og våpenet hans i Hamar Arbeiderblad:
«På vestsida av Isteren i Engerdal, en kilometer nord for Isterfossen, bor Dorthea og Osvald Kolbu. Nå går storvegen forbi og bil står på stallen, men da de flyttet hit før krigen, fantes ikke veg eller bru, og til nærmeste nabo var det en mils veg. Gløtberget ligger nærmere, på østsiden av Isteren, og dit er det 3,5 km.
Derfor var båt noe av det første Osvald anskaffet seg. Han laget den sjøl, ikke bare ei lita «nøle» til fiskebruk, men en stor båt med påhengsmotor. Han bygget også båter til andre.
I fjøset var det kuer, men ingen okse, og derfor ble det nødvendig med en «okse-tur» en spesiell dag i året for hver av kuene. Disse ble da fraktet i båten over Isteren. Lasten hadde en tendens til å forskyve seg enkelte ganger, men det vil helst gå godt.
Altmulig-oksen Odin.
Hest var mangelvare på gården. Hvorfor ikke en okse som kunne tjene to formål, både trekkraft og mer hjemlige sysler, slik at en kunne spare disse ekstraturene?
Osvald laget sele og kjøredoninger. Oksen ble døpt Odin, og etter et testløp i den rene Rodeo-stil, jenket det hele seg til alles tilfredshet. En ting ville Odin bestemme, og det var tempoet, men den var klok og snill, og ble mye benyttet. Hustømmer til både låve og fjøs dro den hjem. Ved og mose, stein og røtter dro den, og den ble også brukt til skoletransport.
De hadde tre barn som gikk på Drevsjø skole samtidig. Barna lå borte hele uka, men mandag og lørdag måtte de kjøres de ti kilometer til og fra Femundsenden.
En mil med Odin tok sin tid, og de startet hjemmefra klokken tre om morgenen for å nå rutebilen ved Femundsenden. Barna var godt beskyttet mot vinterkulda med høy og reinshuder i selekarmen, og de sov mesterparten av vegen.
Osvald hogg tømmer ved Gløtberget, og kjørte med oksen over isen til arbeidsstedet. Vel framme steg han av, lesset av redskap og ukeniste, snudde Odin med sleden, og Odin ruslet bedagelig på hjemtur de 3,5 kilometrene. Dorthea tok imot, salet av og leide den inn på båsen.
En gang Osvald kjørte over, var det sen kveld, snøstorm og bitende kaldt. Det var ingen veg å se, og det var bare å sette sin lit til Odin, men den klarte oppgaven og fant vegen til fjøsdøra. Var det blank is på sjøen, satte Osvald brodder ytterst på klovene til feste.
Haglegevær av vannledningsrør.
Osvald etterkom ikke påbudet om å levere radioen og hagla under krigen. Begge deler var i flittig bruk, men så en dag kom lensmannen og dro av gårde med begge delene. En tid var det stille, men så en dag smalt det igjen ved Isterheim. Første salven gikk mot båthusdøra. En merkelig muskedunder lå fastsurret et stykke fra, og det røk fra framenden. En lang snor gikk bak uthuset, og i andre enden satt Osvald og Erling Sand i dekning og trakk i snora.
Prøveskytingen av nyhagla gikk utmerket. Ladningen satt der den skulle. Vannledningsrøret klarte påkjenningen av en Rottweiler kaliber 12, og fjærsystemet, som besto av sagkompiser (lange spiralfjærer), klarte å drive det tunge sluttstykket fraover. Patronkammeret var tilpasset en holke av en sykkelpumpe og trangboring! Etter passelig oppvarming i ovnsdøra var løpet presset litt sammen i munningen og forsterket med utvendige slangeklemmer med skruen opp til siktekorn.
Siden smalt det rett som det var på vestsiden av Isteren under krigen, men det var helst i døgnets mørke timer, og etterpå luktet det godt fra gryta på ovnen.»
Den 29. september 1975 var det Ledvin Bæk i avisa Østlendingen som hadde en reportasje om Osvald Kolbu og våpenet hans:
«Hjemmelaget hagle ga berging under krigsårene i Engerdal.
På veggen hos ekteparet Dorthea og Osvald Kolbu ved Ister’n i Engerdal henger en underlig «muskedunder» av en børse. Å artsbestemme den er faktisk talt ikke mulig, men bak dette sjeldne geværet ligger en artig historie fra krigens dager. Børsa er hjemmegjort den, forteller Osvald, og et glimt kan merkes i øyekroken. Noe å snakke om er det egentlig ikke, mener han, men han blir ivrig når han kommer inn på forholdene som rådet den gang, ikke minst inne i ødemarken.
I dag er det ikke for ødemark å rekne, den nye Kopparleden – Mellomriksveien, går like forbi huset. Berettelsen av ordet er likevel der. Familien var nær nabo av Anna i Ødemarken.
Men tilbake til geværet, Osvald.
Ja. Jeg var på hjemvei fra skogen en dag da jeg møtte daværende lensmann i Engerdal, som kunne fortelle at han hadde gjort innbrudd hos meg. Han hadde hentet en hagle jeg hadde i stua. Er det ikke slik at lensmannen er til for å passe på at innbrudd ikke skjer, spurte jeg. Han tenkte seg om et øyeblikk og sa at hvis jeg ville, kunne jeg vel få geværet med hjem. Til det svarte jeg at dette måtte han selv ordne opp i, ettersom det var fullt av tyskere rundt omkring.
Vel, jeg sto da der uten gevær, og det var nettopp det som skaffet nødvendige bidrag til husholdningen i de tider. Jeg grublet mue over hvordan jeg skulle ordne saken, og kom til at jeg skulle lage en stor armbrøst, hvilket jeg så gjorde. Prøvene falt ikke heldig ut. Alltid bommet jeg, og mat ble det ikke. Da besluttet jeg å lage et haglegevær, men hvordan? Ja, det var virkelig et problem å løse, sier Kolbu.
Vi kan ikke påta oss å beskrive geværet slik at det blir forståelig, men faktum er at geværet ble brukbart det, og skogsfugl og ender ble igjen ingredienser i husholdningen i Kolbus hjem. Når nøden er størst er hjelpen nærmest, heter det slik var det vel også i dette tilfellet. Klenodiet har hengt på veggen i alle år etter krigen, og barna har fortalt sin far, at hvis han leverer hagla fra seg, ja så skal han få med dem å bestille. Men, Osvald Kolbu har nok ikke tenkt den tanken.
Hagla, ja, det må vel være betegnelsen på geværet. Han benyttet haglpatroner kaliber 12, som han hadde gjemt.
Det var et spell første gang Erling Sand og jeg skulle prøveskyte vidunderet. Vi ante ikke hvordan den ville oppføre seg, og vi bandt den forsvarlig fast og tok en lang tømme på avtrekkeren. Det smalt voldsomt og haglene traff der de skulle. På forhånd hadde vi siktet inn meget godt. Geværet hadde ikke forandret seg noe etter smellet, og siden skjøt jeg på vanlig måte, sier han.
Først laget han skjeftet som på en vanlig hagle, og til løp valgte han et vannledningsrør på ca. 50 cm. Det var i største laget, patronen sprakk. Etter at røret ble foret med en sykkelpumpe gikk det fint. Selve låset er noe for seg. Patronen legges ned i et kammer. Mot denne går det en plate med en pigg som detonerer sprengsatsen. Men, og det er en finesse. Nemlig sikringen. En rund jernbolt ligger løs i et rør i skjeftet. Når pipen vendes ned er våpenet sikret, når pipen rettes opp er den klar til skudd. På hver side av skjeftet ligger to sterke fjærer hvori en snor er festet som på en armbrøst. Når man trykker på avtrekkeren skytes den runde jernklumpen med stor kraft inn og tennsatsen detoneres.
Ja, dette var et forsøk på en forklaring. Vi synes dette er en sindig måte å løse problemet på, og dette geværet fikk tyskerne aldri snusen i. Det er imidlertid farlig nok, og meget anvendelig ble det til å skaffe kjøtt i en vanskelig tid.
Nå er ikke tidligere skogoppsynsmann Osvald Kolbu en mann som vil drepe alt som rører seg i skogen. Han vil verne livet der inne. Også endene nede i strandkanten av Isteren verner han om, setter opp boliger for dem, og endene er svært tamme.
Under sitt lange liv i skogene har han sett så mangt. Også merkelige vekster. Mange av dem finnes i stuen i dag, forarbeidet til morsomme gjenstander som pryder familiens vakre hjem ved Isteren, sjøen som han ofte har kjempet med i all slags vær. Det var ofte et problem når kuene skulle bedekkes, sier han. Oksen befant seg på østsiden av sjøen. Jeg innredet derfor en bås i båten og rodde kuene over. Stort sett gikk det fint, påstår han. I sjøen henter han fisk når han vil ha fiskemiddag. Enkelt og greit. Han kommer aldri tomhendt hjem.
Gikta har meldt seg. Særlig store utfarter i skogen blir det ikke, sier han. Men skogen og fjellene har ekteparet rundt sin bolig, og gjennom det store stuevinduet ut mot sjøen kan de sitt og iaktta de forskjellige skiftninger i en fin natur, sjøens krapper uværsbølger, og også den speilblanke flata på solskinnsdager.»
3 comments
Anders Haugen, October 24, 2014
Ingrid Kolbu, May 13, 2015
Per Arne Storsnes, May 3, 2023
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».