Strengeinstrument med trapesformet korpus som ender i en smal hals. Hode og hals i et stykke. Lydkassen består av lokk limt ned på en kasse sammensatt av fem plane bord, slik at to danner loddrette sider, og to skråner innover mot bunnen som i tverrlinje er parallelle med lokket. Gjennombrutt lydhull med lyremotiv. En tykk tarms...
Strengeinstrument med trapesformet korpus som ender i en smal hals. Hode og hals i et stykke. Lydkassen består av lokk limt ned på en kasse sammensatt av fem plane bord, slik at to danner loddrette sider, og to skråner innover mot bunnen som i tverrlinje er parallelle med lokket. Gjennombrutt lydhull med lyremotiv. En tykk tarmstreng.
Tromba marina har bare én streng som strykes med bue. Den har en vibrerende stol. Denne sitter løst rett under lydhullet. Når buen stryker strengen, vibrerer den ene enden av stolen mot lydkassen og lager en skarp, trompetlignende lyd.
Hals og hode av løvtre. Lydkassen av gran, bunn og sider sortmalt, lokket fernisert brunt. Ved enden av lydkassen et bunnstykke, antatt i mahogny, hvor der er utskåret en stor åpning av samme form som korpus.
I spilleposisjon hviler instrumentet mot utøverens venstre skulder. Strengen forkortes med venstre tommel i ulike posisjoner mens høyre hånd stryker buen - nærmest skruehodet – det omvendte av spilleposisjonen på en fiolin. En dreven musiker kunne dermed få fram en rekke effekter, som naturlige flageoletter eller overtoner.
”Tromba” peker tilbake på den trompetlignende lyden, men opprinnelsen til ordet ”marina” er usikker og flere teorier har vært lansert – alt fra en maritim tilknytning som hevdet at sjømenn brukte det som signalinstrument, til en omskriving av navnet Maria. Det er interessant å notere at det tyske ordet for instrumentet – ”Nonnengeige” eller nonnefele – kan assosieres med kirken. Faktum er at mange av de nærmere hundre tromba marinaer som er bevart i museer i dag, kommer fra lokale klostre.
Bygget i Frankrike på midten av 1700-tallet. Uten signatur.
Kjøpt av første museumsdirektør, Victoria Bachke, hos Roger & Max Millant-Deroux i Paris i 1951. Millant-Deroux var fiolinmakere og selgere av førsteklasses harpiks til strykeinstrumenter.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».