Elgitar

Denne gitaren ble kjøpt av Tore Haugan lille juleaften 1964, hos Tønne Pianolager A/S i Trondheim. Haugan har spilt gitar i trønderbandene Vikings, Celcius og The Saunters. The Vikings ble blant annet norgesmestere i popmusikk i 1962, foran The Vanguards og The Beatniks. Haugan vikarierte også for Gluntans i en periode: ”Det var som å bli spurt om å spille i The Beatles”. Haugan brukte gitaren i flere av disse bandene i live-sammenheng, men det finnes lite lyddokumentasjon av gitaren i bruk.

Nypris på gitaren i 1964 var 2600 kr (noe som tilsvarer over det tidobbelte i dag), det var mye penger for en ung musiker å punge ut med på denne tiden. Men Haugan fikk økonomisk støtte av sin far til innkjøpet, og drømmen gikk i oppfyllelse. Omtrent ti år etter at Haugan kjøpte gitaren byttet han den inn med en annen Stratocaster hos Olaf T. Ranum i Trondheim. Ettersom årene gikk begynte han å angre på at han hadde byttet fra seg den sjeldne 63-modellen. Haugan hadde tatt vare på serienummeret, og gikk ut med en etterlysning i Adresseavisen i 1996. Etter hvert klarte Haugan å spore opp den nye eieren, og han kjøpte tilbake gitaren i 2003. Hendelsen ble blant annet dokumentert i en føljetong i Adresseavisa og Malvik-bladet i 2002-2004.

Denne stratocasteren, med serienummer L14146, er en såkalt pre-CBS modell, det vil si blant modellene som ble produsert før Leo Fender solgte selskapet til CBS i 1965. Disse modellene er i dag sjeldne. Gitarens bestanddeler er originale, med unntak av strenger, tverrbånd og stemmeskruer som regnes som forbruksvarer. Gitarkroppen er av or (older), halsen av lønn og gripebrettet av rosentre. En kuriositet som kan nevnes er plasseringen av de to båndmerkene (prikkene) som markerer oktaven på gripebrettet. Før hadde prikkene blitt plassert rett under strengene, men på grunn av en feil ved stanseverktøyet ble avstanden mellom prikkene lenger enn vanlig. Det resulterte i at prikkene havnet mellom strengene i stedet for under. Da feilen ble oppdaget ble det likevel ikke gjort endringer, på grunn av fabrikkens trange økonomi. Produksjonsfeil førte altså til estetiske endringer på gripebrettet. Gitaren har siden 2012 tilhørt Rockheims samlinger (ROCK2085).

Drømmen om Stratocaster i Norge:

”Stratocasteren (….) selve inkarnasjonen av en elgitar, verdens vakreste industrielt fremstilte produkt, og derfor også et av verdens mest kopierte produkter. Hvis du bad bestemoren din tegne en elgitar, ville hun høyst sannsynlig tegne noe som lignet på en Stratocaster” (Storvik 2003:14).

I boka Stumbeling Guitars; fra Nilsengitaren til Fender Stratocaster beskriver Kjetil Storvik (2003) stratocasterdrømmen som herjet Norge på 1960-tallet. Det virkelig store bandet på begynnelsen av 1960-tallet var engelske The Shadows. Både musikken, stilen og valg av instrumenter ble beundret og kopiert av et stort antall musikere på 60-tallet. I august 1961 spilte The Shadows i Njårdhallen i Oslo, og Hank Marvin skal ha gjort et uslettelig inntrykk på publikum med sin fiestarøde Fender Stratocaster.

Selv om Fender Stratocaster ble lansert i 1954 tok det flere år før den ble tilgjengelig i europeiske og norske musikkforretninger. Etter 2. verdenskrig var det vanskelig å skaffe seg amerikanske varer i Norge, på grunn av importrestriksjoner. Men på 1960-tallet åpnet handelen opp og det kom en flom av amerikanske gitarer på det europeiske markedet. I 1962 fikk Hagström Musikk i Oslo agentur på Fender: Den første stratocasteren ble angivelig solgt til Svein Finjarn, gitarist i The Beatniks. Salget gikk bra i Norge, men stratocasteren var ingen billig gitar, og mange måtte legge drømmen til side og ta til takke med billigere kopier etterhvert som de kom på markedet.

Etter hvert som orkestrene og blåserekkene ble større i storband og swingorkestre på 1920-tallet ble det behov for høyere volum på gitarene. Man begynte å eksperimentere med større resonanskasser, elektriske forsterkere, plassering av mikrofoner inne i gitarkassa, elektromagnetiske pickuper og ulike gitarformer. I 1950 lanserte amerikanske Fender sin første ”solid body”-gitar med elektriske pickuper, kalt Esquire. Gitaren gikk igjennom flere navneendringer før navnet landet på Telecaster i 1951. På norsk brukes ordet ”plankegitar” om solid body-gitaren. I motsetning til tidligere hel- og halvakustiske gitarer med hul resonanskasse hadde plankegitaren massiv kropp. Før dette ble strengenes vibrasjoner forsterket i gitarens resonanskasse, nå ble strengenes vibrasjoner fanget opp av pickupene og sendt videre til en forsterker som elektriske signaler, for deretter å spilles ut som lydbølger gjennom høyttalere. Før dette fantes det akustiske gitarer med elektriske pickuper, men et problem som ofte kunne oppstå når lyden ble forsterket både akustisk og elektrisk var feedback, dette ble det lettere å kontrollere når lyden kun ble forsterket elektrisk.

Telecasteren hadde mye forbedringspotensiale, og flere kastet seg på videreutviklingen av solid body-gitaren. I 1952 lanserte Gibson modellen Les Paul, og i 1954 lanserte Fender sin Stratocaster – begge regnes i dag blant de mest ikoniske i rockehistorien.

Selv om Fender var først ute med å serieprodusere solid body-gitarer med elektroniske pickuper, hadde mange gitarbyggere og gitarister lekt seg med prototyper og kreative egeneksperiment lenge før 50-tallet. Også i Norge foregikk denne typen eksperimentering med hjemmelagede pickuper og gitarkropper.

Fender Stratocaster ble lansert i 1954. Både navnet og utseende var inspirert av samtidens romfeber, bilfeber og fremtidstro. Gitaren ble designet for rasjonell produksjon og funksjonell bruk. De ulike komponentene og gitardelene ble produsert hver for seg, for så å skrus sammen, noe som gjorde det enkelt å reparere, bytte deler og sette sammen gitarer etter eget ønske. Designet skulle ikke bare være elegant og moderne, gitaren skulle være komfortabel og funksjonell for brukeren. Gitarformen med såkalt "dobbel cutaway" gjorde det enkelt å nå de høye tonene samtidig som lettere vekt skulle føre til god balanse for gitaristen. Deler av gitarkroppen bak var også skjært bort for at gitaren skulle bli lettere og ligge bedre mot hoften. De første modellene kom i tradisjonell finisher, etter hvert ble gitaren lansert i farger inspirert av samtidens billakkfarger.

Stratocasteren var den første solid body-gitaren med tre pickuper, også kalt singel coils. I tillegg til å velge mellom disse tre pickupene kunne man velge kombinasjoner av disse (neck/middle og bridge/middle), slik at det i realiteten ble fem ulike pickupinnstillinger å velge mellom. De tre pickupene, neck, middle, og bridge gir ulike lydkvaliteter. Lyden er fyldigst/mørkest nærmest halsen og skarpest nærmest broen. Singel coil-pickuper er kjent for å være følsomme og egnet for å fange opp klanglige nyanser. Jimi Hendrix, David Gilmour, Mark Knopfler og Terje Rypdal er eksempler på gitarister som for alvor utnyttet klangpotensialet i stratocasterne sine. Men, følsomheten i pickupene kunne også føre til en lett summende lyd (”hum”) og en del gitarister foretrekker såkalte ”humbuckere” – pickuper som er konstruert for å kansellere denne type støy. Gibson Les Paul er et eksempel på en gitar med slike pickuper.

Stratocasteren ble lansert før rocken slo igjennom for alvor, og ble de første årene først og fremst brukt av blues-, country- og jazzgitarister. Men det var rockens gjennombrudd og gitarister som Buddy Holly, Hank Marvin og Jimi Hendrix som for alvor bidro til å sette stratocasteren på gitarkartet.

Kilder:

Adresseavisa, Ukeadressa 14.12.2002

Malvikbladet 02.11.2002

Malvikbladet 23.11.2002

Malvikbladet 27.11.2002

Kjetil Storvik: Stumbeling Guitars; Fra Nilsengitaren til Fender Stratocaster (2003)

Produksjon: 1963