History
-
I 1962 ble ei av patentkoiene til Martin Gundersen Bakken (f. 1856) gjenreist på Norsk Skogbruksmuseum. Bakken, som var fra Elverum, skal ha vært den første i Norge som produserte lemkoier, som nokså lettvint kunne skrus sammen og fra hverandre igjen, transporteres på slede til nytt driftssted og gjenreises der. Koietypen ble patentert i 1906. På Norsk Skogbruksmuseum ble patentkoia gjenoppført i «Koiedalen» på den nordvestre delen av Prestøya.
I 1910 beskrev forstkandidaten og skribenten Julius Nygaard (1882-1963) beskrev Martin G. Bakkens patentkoie slik:
«Væggene er lavet av ¾” bord og sat sammen av 2 eller flere løse lemmer. Som man vil se av tegningen, er væggene dobbelte med hulrom for å gjøre isolationen størst mulig. Den ytre væg er desuten på indsiden beklædt med pap. De underste lemmer er i overkanten forsynt med fjær, som griper op i tilsvarende not i de overliggende lemmer. Lemmerne holdes sammen med vertikale hjørnelister. Av disse ligger fire lister an mot tverrveggene og er forsynt med hull for bolter som går inn i sidestykkene av langvæggenes endeflater. De fire andre lister ligger an mot langveggene og fastholdes av bolter gjennem listerne, langveggene og ind i sidestykkene av tvervæggene …. Bolterne skrues ind i muttere, som er fældt ind i træverket saaledes at sammensætningen blir let og rask. Listene bidrar sammen med lister inde mellem dobbeltvæggene til at gjøre hele huset solid og godt avstivet. Naar væggene er sat sammen, paalægges to aaser. … De fældes ned i spor i tvervæggenes gavlopstykker og danner støtte for taklemmene sammen med overkantene av væggene. Taket dannes av tre lemmer på hver side og holdes oppe ved anlægslister mot aasene og mot øvre kant av væggene. Taklemmerne fæstes til væggene ved kroker. Taket dækkes hensigtsmæssig med tjærepapp eller lignende, der holdes fast med lister. Taklemmene fra den ene side gaar litt over lemmen fra den anden og er forsynt med dryplist. Da der i almindeligst vil bli brukt ovn med kun et tyndt blikkrør, maa man helst ordne sig med en solid pipehat med en traktformig utvidelse nedentil under taket og saa vid, at tilstrækkelig ventilation opnaaes. Den kan fastskrues til takåsene. Da denne hat eller pipe er forsynt med tak, kan ikke regn eller sne komme ned i koien.
Døren anordnes i den ene tverrende med et vindu (som kan aapnes) over og et i den modsatte ende. Bænkene langs langvæggene er løse og hviler paa træklodser fæstet til væggen sammen ved metaltapper, der griper ned i kramper paa midten av langvæggen. Tverbænken lægges ovenpaa de andre to. Huset blir koselig, lyst og pent (høvlete og pløiede bord), og at det er varmt, kan jeg av egen erfaring garantere. » [Fra Tidsskrift for Skogbruk 1910, side 170-173]
Sammen med beskrivelsen publiserte Nygaard plan- og snittegning av koia, sannsynligvis tegninger som ble utarbeidet i samband med patentsøknaden til Martin G. Bakken. Nygaards tekniske beskrivelse forteller om noe som åpenbart var en nyskapning i den skoglige byggeskikken. Systemet med vegg- og taklemmer med luftlag som skulle virke isolerende og en skjult pappmembran som skulle skjerme mot trekken utenfra var kjent fra samtidas reisverkshus, et byggeprinsippsom var mye brukt i byene. Der ble det imidlertid brukt stående grov plank som bærekonstruksjon midt i veggen med luftsoner og papplag mot paneler på begge sider. Bakkens konstruksjon var mye lettere. Et annet trekk, som riktignok ble lansert med P. C. Løkens (1855-1932) tårnkoie like før Martin G. Bakkens lemkoie ble presentert for allmennheten, var ovnsfyringa med røykavløp opp gjennom et rør i en hatt i taket. Med slik fyring ble det også mulig å gi koia vinduer, noe som heller ikke hadde vært vanlig i tømmerskogen. Og sist, men ikke minst, lå det nye muligheter i at elementene i konstruksjonen var så lette at koia ganske enkelt kunne flyttes fra ett driftssted til et annet. Tidlig på 1900-tallet var det fortsatt slik at skogsdriftene ofte startet med at arbeiderne satte seg opp et enkelt husvær i form av ei ljørkoie. Sjøl om arbeidet ble gjort så enkelt som mulig, uten store ambisjoner for bygningstekniske og estetiske kvaliteter, tok dette tid, i hvert fall et par dager. I mellomtida måtte karene sove under åpen himmel. Den første lemkoia ble bygd i Martin G. Bakkens låve i Styggberget i Elverum i 1907. Da han tok den med på tømmerkjøring i Stor-Elvdal erfarte konstruktøren og arbeidskameratene hans at lemkoia lot seg flytte og gjenoppføre i løpet av tre timer.
Den første lemkoia til Martin G. Bakken skal ha vært ei ljørkoie. Den løsningen Julius Nygaard beskrev hadde ovn med røykavløp gjennom et blikkrør og vindusruter, så konstruksjonen var under utvikling. I 1910 presenterte Bakken produktet sitt på skogbruksutstillingen på Gjøvik, der løsningen ble premiert. Han skal også ha lansert en stalltype som var bygd etter de samme prinsippene. Sønnen Martin Martinsen Bakken (1898-1976) skal ha overtatt produksjonen av lemhusvær fra 1917. Virksomheten hans vokste etter hvert til en betydelig entreprenørforretning.
En gjennomgang av de antikvariske husene i Norsk Skogbruksmuseums friluftsmuseum tidlig på 2000-tallet viste at det særlig er to det særlig er to forhold som skaper vedlikeholdsutfordringer her. Det ene er det løse, sandete jordsmonnet, som bygningene har en tendens til å synke ned. Kombinert med jordblandet fuktighet fra takdrypp skaper dette lett råte i svillstokkene. Et annet problem er den forholdsvis tette barskogen på øya. Den har en positiv miljømessig effekt idet den skaper en viss distanse mellom bygninger med ulike provenienser og opphavelige funksjoner. Klimatisk sett betyr denne skogen imidlertid at både sol og vind får dårlig tak, og det betyr igjen at lokalmiljøet koiene står i blir forholdsvis fuktig. I ekstreme tilfeller så vi tegn til begroing. Dette siste problemet ble umiddelbart forsøkt avhjulpet gjennom tynning. I 2003 ble det også gjort tiltak for å jekke opp flere av bygningene på øya med sikte på å hindre fukt og forebygge råte i de underste svillene. Antikvarisk tømrer Arne Ingar Pedersen (f. 1967) fra Koppang var hovedansvarlig for dette arbeidet, med John Svendsberget (f. 1969) og Preben Øvergaard (f. 1973) fra Norsk Skogmuseum som assistenter. Lemkoia som ble patentert og produsert av Martin G. Bakken var blant bygningene som ble jekket opp og fikk ny mur av høvelig stein, som ble hentet fra Hernes.
Classification
References
-
- LitteraturreferanserFossum, Tore (1963): Vår første flyttbare skogskoie, artikkel i Årbok for Norsk Skogbruksmuseum, skogbruk, jakt og fiske nr. 31 1961-1962
- LitteraturreferanserFossum, Tore (1979): Skogbruksutstilingene. Streiftog i skogbrukshistorien. Artikkel i Matheson, Wilhelm [red.]: Norsk Skogbruksmuseum 25 år 1954-1979, se side 190-191,
License information
- License Contact owner for more information
Metadata
- IdentifierSJF-B.0012
- Part of collectionAnno Norsk skogmuseum
- Owner of collectionStiftelsen Norsk Skogmuseum
- InstitutionAnno Norsk skogmuseum
- Date publishedMarch 19, 2014
- Date updatedNovember 11, 2023
- DIMU-CODE011052994967
- UUID57b79f10-8d4c-43c3-823d-343f66cf92f6
- Tags
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».