History
-
Bruken av jordkoier i samband med skogsarbeid er kjent fra flere steder i Norge. Norsk Skogbruksmuseum fikk alt i 1960 oppført ei kjøyte av den typen som ble brukt i Drangedal i Telemark i friluftsmuseet på Prestøya. To år seinere ble det bygd en kopi av ei jordkoie av den typen som ble brukt i Singsås i Midtre Gauldal i Sør-Trøndelag i det samme friluftsmuseet. Den opprinnelige koia ble dokumentert i samband med en befaring konservator Tore Fossum (f. 1926) gjorde sammen med gardbruker Jens Sanderød, herredsskogmester Nils Reiten (1897-1978) og skogassistent Thomas Ellingsen Talsnes (1888-1968). Karene konstaterte at koia så ut som en overgrodd jordhaug i terrenget, og antok at svært mange ville ha passert den uten å ane at det var en menneskeskapt konstruksjon. På jordhaugen vokste det to bjørketrær som målte 15 og 13 centimeter ved rota, og som derfor vitnet om at det var lenge siden jordkoia hadde vært brukt og vedlikeholdt. Innvendig var bærekonstruksjonene bedre bevart enn det var grunnlag for å håpe på med utgangspunkt i koias forfalne ytre. På halvkløvningene inne i koia fant Fossum blant annet følgende inskripsjoner: «Ingeborg P. Sanderud 27/9 1880 Jeg har faret her og vogtet kreaturer» og «Jens og John Fløttum har været her den 17. september 1888 og let efter to bortkomne kjør». Fossum betraktet disse inskripsjonene som vitnemål om tilfeldige besøk i den forstand at han og kjentmennene hans primært oppfattet jordkoia som et husvære for skogsarbeidere. Inskripsjonen var imidlertid et vitnemål om at koia, til tross for at konstruksjonen og materialbruken ikke borget for at den skulle få noen lang levetid.
Koia hadde en avlang form, og målte cirka 4 X 2 meter. Når man kom inn døra var det en nedgravning (forsenkning) som var cirka 35 centimeter djup. Rommet var ellers delt i to soner, begge om lag 70 centimeter brede. Langs gropkantene på begge sider var det lagt rundkavler, som sannsynligvis skulle forebygge utrasing og gi sitteplasser. I Singsås ble forsenkningene inne i jordkoiene kalt for «aprossa». Over aprossa ble det lagt en halvkløvning, som kunne brukes som bord. På begge langsidene var det sengeplasser og rom for utstyr. Karene lå direkte på bakken, med lyng og bar som underlag.
Skjellettet i koia besto av en bukk med fire bein. Åsen, som bar taket, var kløvd og telgjet til av ei diger tørrfuru. Den nevnte åsen var 233 centimeter lang og 43 centimeter bred. Mot bukken var det reist vegger av kløvd tørrfuru, «gadd», avbrutt av en smal åpning for døra. Mot denne åpningen var det stilt halvkløvninger som var litt kraftigere enn de øvrige, fordi de skulle tjene som dørkarmer. Sjølve døra var en enkel, rektangulær lemkonstruksjon, lagd av to kløvde bord. Den hadde ikke hengsler, men handtak som ble brukt når den skulle løftes til side så beboerne kunne komme inn eller ut. Halvkløvningsveggene hadde også en åpning for grua, vis a vis døra. Ilegget og skorsteinen gikk så å si i ett, for rommet var det trangt. I grua ble det plassert ei slags skjerding, en «kjel-jarnstolpe» som folk sa i Singsås. I jordkoia ble det imidlertid ikke brukt jern i denne innretningen, men heller et tiltelgjet stammestykke med en gjensatt greinstump som kjelehankene kunne henges på. Kjelejarnstolpen gikk i spor oppe og nede, og kunne lett svinges inn over varmen og tilbake. Etter at grua var ferdigmurt, ble det lagt liggende kløvninger over. Utvendig var de beskrevne bærekonstruksjonene dekt med never og torv.
Som bygningstype betraktet Fossum og mange av hans informanter og kolleger jordkoia som den mest alderdommelige formen for skogshusvær. Museets kontaktmann i Singsås, Christian Lodgaard (1884-1978) skrev et notat om koier i Singsås, der han antydet at jordkoiene hadde vært brukt i bygda helt siden «jernvinnas første tid», som han tidfestet til 7. eller 8. århundre etter Kristus. Bakgrunnen for tanken om at jordkoiene hadde kommet med myrjernproduksjonen var ikke bare en gjetning. Lodgaard hadde observert forsenkninger i terrenget som han oppfattet som spor etter jordkoier i nærheten av lokaliteter med gamle slagghauger. Sikrere var nok likevel bruken av slike koier i samband med kolbrenninga for Rørosverket, som blant annet beskjeftiget mange i Singsås. Fossum viste blant annet til en artikkel Jens Jensen Fløttum (1863-1959) fra Singsås hadde skrevet i Røros-avisa Arbeidets Rett i april 1932: «Når man så – oftest efter skogfogdens anvisning, hadde fått skogteigen utpekt – hadde funnet tomt til kullmilen, ble oftest koje reist, ved kløvet rekster sammenreist i toppen med lyngteppe og jord utenpå. Kojen var i almindelighet så høi at man kunde stå opreist i midten av kojen. Midt efter gulvet grov man en grop passe dypt til at kantene kunde tjene som benker og senger på begge sider. Denne grop kaltes her almindelige «aprossa». På hver side av aprossa kunde et par menn ha seng enten med bar eller med lyng til bolster og trøie siom teppe. Og når kullvedhoggeren trakk toppluen på og la sig til hvile i dette slott, behøvdes ikke noen vuggesang for å fremkalle søvnen, forutsatt at ikke armer verket alt for hårdt efter den hårde hugging om dagen.» Den jordkoia Fossum observerte i Fordalen i Singsås og den Jens Jensen Fløttum beskrev var et husvær for to personer. Fossums informant og kjentmann, Nils Reiten, refererte i Singsåsboka (bind 1, 1962) Erik Vilmansøien, som fortalte om jordkoier med et annet format: «To-manns koje vart bygt på den enkle måten som er nevnt foran. Firemannskoje vart bygt med å sette en ny bukk på sida med mønestokk inn til midna på den langsgående. Koja fikk da en vinkel ut til ene sida. Seksmannskoie vart det når en satte til enda en bukk på motsatt side. Mønet vart da som et likearmet kors. Samme type kunne også romme 8 mann med brisk langs alle 8 vegger, og med ovnen midt på golvet.»
I boka om fagforeningen Skog og Land, Den stolte sliter(1993), gjengir Paul Tage Halberg (f. 1944) følgende beskrivelse av de sørtrødske jordkoiene og livet i dem etter Ole K. Garberg (1918-1986), som hadde sine erfaringer fra Neadalføret i Selbu:
«De hadde fire hjørner som først ble slått ned i bakken, så lagt ei ramme oppå der. Den hadde mindre omkrets enn golvet. Så reiste vi halvkløvninger mot ramma, deretter jord. Etter krigen vart koia innvendig kledd med gråpapp. Alle jordkoiene hadde jordgolv, men vi hogg fliser på golvet så vi slapp å gå i søla. Renholdet bestod i å hogge på nye fiser, legge på bar og tråkke ned. Vi hadde brisker med bar og halm til underlag. Klærne hengte vi rundt omnen, men de vart aldri tørre, for det var for lite lufting i koia. Disse koiene ble som regel satt opp på en forhøyning, men likevel kunne bekken renne gjennom koia om våren. Koiene har forskjellig størrelse, med plass til fra 3-4 til 12 personer. »(side 226)
Jordkoiene var altså i bruk i Sør-Trøndelag til etter 2. verdenskrig, da med ovner som varmekilder i stedet for det peisliknende ildstedet vi finner i Singsåskoia på Prestøya. I denne perioden betraktet imidlertid slike trange og på mange måter primitive husvære som helseskadelige, og det kom forskrifter (1941) og lovbestemmelser (1946) som forbød slik innkvartering for skogsarbeidere. Dette bidro ganske raskt til at bruken av slike koier opphørte
Friluftsmuseet på Norsk Skogbruksmuseum ble utbygd med sikte på å vise både historisk utvikling – evolusjon – og regionale variasjoner knyttet til utmarksbebyggelse i Norge. Med et slikt utgangspunkt var det viktig for konservator Fossum å få bygningstypen representert i samlingene. Ettersom det ikke var realistisk å flytte den gamle, forfalne originalkoia fra Fordalen i Singsås valgte han å foreta nøyaktig oppmåling, tegne og fotografere koia og lage en skriftlig beskrivelse som skulle tjene som utgangspunkt for «en tro modell reist på Prestøya».
Årsmeldinga for Norsk Skogmuseum nevner «omfattende reparasjoner» på jordkoia fra Singsås i 1990, uten å spesifisere hva disse reparasjonene besto i. Disse reparasjonene hadde øyensyndlig ingen langsiktig effekt. I «Administrasjonen redegjørelse» fra 1998 finner vi nemlig følgende rapport om denne bygningen:
«Jordkoia fra Singsås falt delvis ned p. g. a. råte i den bærende konstruksjonen. Det ble skiftet ut mønsås, 4 stk. bein og ca. 20 stk. nye skier av kløvd furu. Som tekking ble det valgt å bruke never i to lag på veggen og tre lag over mønet. Det ble imidlertid valgt å prøve torvmyr fremfor gresstorv til den ytre «kledningen». Årsaken til dette er at gresstorv må ha et godt opparbeidet rotsystem for å klare den belastningen den vil bli utsatt for. Torvmyr som var skåret opp og tørket til terninger på 10 X 20 X 20 cm kunne stables som en tørrmur, og låses til hverandre og skroget på en enkel måte. Denne type «kledning» vil forhåpentligvis også være bedre beskyttet mot erosjon og fysiske belastninger enn gresstorva». Sjøl om det ikke sies eksplisitt er det rimelig å anta at de tre neverlagene over mønet var i overkant av hva som ble brukt på koietypen i Singsås. Endringene når det gjaldt valg av ytterkledning er det forståelig at den stedlige torva i Elverum, hvor det er sandgrunn med meget tynne humuslag, var dårlig egnet som ytterkledning på slike konstruksjoner. Hva slags torv som ble brukt i Singsås vet vi ikke, men kanskje var ikke dette så viktig i den konteksten denne koietypen ble bygd og brukt som det er på museet. Skogsarbeiderne i Trøndelag bygde slike husvær med sikte på å skaffe seg noenlunde varmt husly gjennom en driftsvinter, på museet er målet å bevare konstruksjoner som hovedsakelig består av lett nedbrytbart biologisk materiale i all overskuelig framtid. Det som ble skiftet ut i forbindelse med restaureringsprosessen på Singsås-koia i 1990 var imidlertid om lag 30 år gamle kopier. I hvilken grad erstaningskomponentene var tidfredsstillende avhenger av form- og materiallikhet med de originalene Tore Fossum dokumenterte i Singsås i 1960 (eller 62?)
Classification
References
-
- LitteraturreferanserLøchen, Gudny (1961): Fra jordkoier til moderne skogshusholdning i trønderske skoger, artikkel i Årbok for Norsk Skogbruksmuseum skogbruk, jakt og fiske 1958-1960
- LitteraturreferanserFossum, Tore (1963): Jordkoie fra Singsås, artikkel i Årbok for Norsk Skogbruksmuseum, skogbruk, jakt og fiske nr. 31 1961-1962
- LitteraturreferanserFossum, Tore (1979): Skogbruksutstilingene. Streiftog i skogbrukshistorien. Artikkel i Matheson, Wilhelm [red.]: Norsk Skogbruksmuseum 25 år 1954-1979, se side 186
License information
- License Contact owner for more information
Metadata
- IdentifierSJF-B.0013
- Part of collectionAnno Norsk skogmuseum
- Owner of collectionStiftelsen Norsk Skogmuseum
- InstitutionAnno Norsk skogmuseum
- Date publishedMarch 19, 2014
- Date updatedNovember 11, 2023
- DIMU-CODE011052994968
- UUID3c9a4be1-9b5d-4a8d-9e8e-f85b18796457
- Tags
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».