History
-
Vinteren 1964 var konservator Tore Fossum (f. 1926) på befaring i Romedal almenning med skogfullmektig Sverre Skogsrud og herredsskogmester Aage Dæhli (1922). Karene så særlig på tre koier, hvorav den ene var ei såkalt tårnkoie. Fossum var imidlertid mest interessert i ett av de andre husværene, ei såkalt «murkoie». Dette var en koietype som ikke hadde åpen åre midt på golvet, som alle de koiene og buene museet hadde innlemmet i friluftsmuseet før den tid, men en peis («mur») ved den ene langveggen. Murkoia var en gave fra Romedal Almenning, der den hadde gått under navnet «Fattigmannsholtet». Den ble fotografert og merket for nedtaking av Tore Fossum i mars 1964. Deretter rev to av allmenningens folk koia i løpet av ett døgn. Deretter ble bygningskomponentene straks transportert til nærmeste skogsbilveg ved hjelp av traktor. Sannsynligvis hadde karene det travelt fordi våren og førefallet nærmet seg. Materialene til koia ankom Skogbruksmuseet i begynnelsen av april, og her ble bygningen straks gjenoppført.
Innlemmelsen av murkoia som et element i Norsk Skogbruksmuseums friluftssamling må først og fremst forstås som uttrykk for en ambisjon om å vise utvikling og regional variasjon med hensyn til typer skogshusvær i Norge. Den representerte en koietype som var yngre enn ljørkoiene, og den var av en type som lot til å ha hatt en avgrenset utbredelse med Solør og Odalen som kjerneområde og mer spredte forekomster på søndre del av Hedmarken og i Elverum og Trysil. Konservator Tore Fossum (f. 1926) konstaterte at ei murkoie er nevnt i Gunder Paulsens (1821-1872)bok «Minder»(1872), der han beskriver forholdene i Solør i sine ungdomsår, 1830- og 40-åra. Koietypen er også nevnt i distriktslege Christian Pavels Munthes (1816-1884) medisinalinnberetning fra 1871. Der skriver han blant annet følgende om levekårene til skogsarbeiderne i embetsdistriktet sitt:
«I Krogen ved Døren er lagt en Helle og opstablet og lerklint en Hoben Stene i Form af en Skorsteen, hvorpaa Grøden eller Survellingen, Kaffen eller Mysmerdrikken koges, og Flesket eller Silden steges. Paa dette Ildsted underholdes et stadigt Baal Dag og Nat, naar Beboerne er tilstede, thi ligesaa nødvendig som Ventilasjonen er i dette snevre Rum, ligesaa rigelig foregaar den ogsaa gjennem den vide Skorstensaabning og den skrøbelige Dør. »
Murkoia fra Fattigmannsholtet skal være bygd i 1918 i den daværende Egeberg-almenningen, skogen til Westye Egeberg & Co. i Romedal, som i 1929 ble innlemmet i Romedal almenning igjen, etter i overkant av 250 år på utenbygds hender. Murkoia fra Fattigmannsholtet var tilsynelatende spesiell, men da konservator Tore Fossum (f. 1926) fikk flyttet den til Elverum hadde han brakt på det rene at denne typen skogshusvær hadde vært utbredt i Odalen og stedvis også i Solør-bygdene. I samband med flyttinga av murkoia til museet fikk han også tips om informanter som kunne fortelle om tradisjonelle skogshusvær i Odals-regionen. Marius Berg (1872-1967), som hadde vært bestyrer i en skog selskapet And. H. Kiær & Co hadde i Nord-Odal fortalte at skogsfolk nok ofte brukte tok inn på plassbruk eller i sæterhus i områdene der de hadde drifter, men at de også bygde seg skjul, ljørbuer eller murkoier der det var langt til eksisterende husvær. Han mintes spesielt bygginga av ei murkoie i Berg-skogen i 1897. Marius Skogstad (1875-1970) fra Knapper hadde vært med faren sin i skogen fra han var åtte år gammel, og han fortalte at murkoiene var vanlige i de skogene han hadde arbeidet. Han fortalte også at faren hans, Håken Sørensen (f. 1832) på Bergsødegarden, skal ha sagt at murkoiene var den vanligste koietypen i hjemtraktene hans. Marius Skogstad fortalte også at det lenge var tømmerhoggerne og tømmerkjørerne sjøl som satte opp koiene idet driftene skulle starte. De fikk bare bruke tørt og dårlig virke som ikke var egnet som salgstømmer som byggematerialer. Bare på takene, der det ofte ble lagt breer, halvkløvninger. Til dette formålet var en avhengig av ferskt virke av hensyn til kløvinga. Bretak hadde for øvrig vanskelig for å bli helt tette, så det hadde lett for å dryppe litt inn i koia, både når det regnet og når snøen på taket tinte. For å lede dryppene bort fra sitte- og liggeplassene på briskene satte skogsarbeiderne ofte dryppstikker, pinner som vannet rant langsmed i taket, slik at vannet rant langsmed pinnene inntil dryppene falt på jordgolvet på den andre sida av koierommet. Murkoia fra Fattigmannsholtet har, så vidt vi vet, aldri hatt slikt tak. Stein til muring fant koiebyggerne på tomta og i de nærmeste omgivelsene. Muringa ble utført etter at huskjernen var laftet ferdig, med en passende åpning på langveggen til ildstedet. Kalk eller sement ble ikke brukt i datidas skogshusvær. For å unngå at murverket ble ustabilt ble det gjerne røyset mye stein inntil på utsida, og for å gjøre muren tett ble det i mangel av mørtel brukt jord. Ellers var det viktig å finne gode heller til eldpallen og kappa i muren. Kappa ble for øvrig båret av et børtre, og Marius Skogstad hadde sett murkoier der det var brukt bjørkestokker med nevra på som børtre. At dette hadde gått bra skyldtes vel at murene var forholdsvis høye. Skogstad kunne også fortelle at man sjelden brød seg særlig om å mure pipa i nevneverdig høyde over taket, hvilket jo også var betenkelig med tanke på brannfaren, ikke minst der det var tre i yttertaket. Men murkoiene og ildstedene der ble jo hovedsakelig brukt i vintersesongen, og da var det stort sett snø på takflatene.
Brisken i koiene kunne være lagd av både rundt virke og av halvkløvninger. Det var vanlig å gjøre den så pass høy i forhold til eldpallen på muren (peisen) at ilden også kastet lysstråler under brisken, noe som erfaringsmessig betydde at det ble noenlunde varmt å ligge og sitte der. De eldste murkoiene skal ikke ha hatt vindusruter. Det ble ikke følt som noe savn heller, fortalte Fossums informanter. Når det var lyst ute arbeidet karene, og på kveldstid i vinterhalvåret var det lite lys å hente fra vinduene på kveldstid. Da var det ilden på muren som gav lys inne i koia.
Forstkandidat Ole Petter Moe (1884-1950), som var bestyrer for Egeberg-allmenningen fra 1918, skal ha ivret for denne koietypen, som han sikkert kjente fra Odalen og betraktet som bedre enn ljørkoiene. Moe rekrutterte mange av skogsarbeiderne i Egeberg-allmenningen nettopp fra Odalen. Det skal ha vært en av disse karene, Jon Ødegaard fra Nord-Odal, som reiste den første murkoia i det som da var skogene til Westye Egeberg & Co. Dette skogshusværet sto ved Kvennbekken, nordvest for vatnet Nordre Rasen. Koia fra Fattigmannsholtet ble bygd fire år seinere, og da var det karer fra Vallset i Romedal som var koiebyggere. Petter Berg sto i spissen for byggearbeidet, men Thorleif Falldalen var også med. Berg bygde forresten mange koier i Egeberg-allmenningen.
Murkoia som ble gjenreist på Norsk Skogbruksmuseum i 1964 var noe preget av forfall. Derfor fant museets folk det nødvendig å skifte ut enkelte av veggstokkene, samt å legge helt nytt tak og nye brisker. Bygningen ble plassert ved det som var i ferd med å bli museets nye hovedinnkjøring fra Solørvegen (riksveg 80). Ettersom det var noen hundre meter fra avkjørselen fra denne vegen til Klokkergarden, der museet hadde kontor og utstillinger, og enda lengre til friluftsmuseet, hadde Skogbruksmuseet behov for et publikumsmottak som sto nærmere denne gjennomfartsåra. Den første funksjonen murkoia fra Fattigmannsholtet fikk på museet var derfor å være «resepsjonskoie». Det passet naturligvis godt at den antikvariske bygningen som skulle gis en slik funksjon sto ferdig gjenreist nettopp i 1964, da Norsk Skogbruksmuseums 10-åprsjubileum ble markert med et stort sommerarrangement. Koia sto først som fond i den vegen som førte fra Solørvegen og inn til Norsk Skogbruksmuseum (jfr. fotografiet SJF-F.007710). Museet fikk også lagd en modell av husværet til undervisningsbruk (SJF.04757).
I 1960-åra arbeidet konservator Tore Fossum (f. 1926) og styreleder Hans Th. Kiær (1891-1973) godt for å skaffe Norsk Skogbruksmuseum meir tidsmessige museumslokaler enn dem som kunne skapes i låven og våningshuset på klokkergarden Fossum. De lyktes, og arbeidet med å reise et stort nybygg nord for Klokkergarden kunne starte i juni 1969. Byggetomta var orientert mot Solørvegen, der murkoia fra Romedal i noen år hadde vært et beskjedent blikkfang ved innkjørselen. Byggeaktiviteten innebar at museumsledelsen valgte å flytte koia til det området på den nordre delen av øya som var avsatt til skogskoier.
Classification
References
-
- LitteraturreferanserFossum, Tore (1965): Murkoie fra Romedal, artikkel i Årbok for Norsk Skogbruksmuseum, skogbruk, jakt og fiske nr. 4 1963-64
- LitteraturreferanserFossum, Tore (1979): Skogbruksutstilingene. Streiftog i skogbrukshistorien. Artikkel i Matheson, Wilhelm [red.]: Norsk Skogbruksmuseum 25 år 1954-1979, se side 188
License information
- License Contact owner for more information
Metadata
- IdentifierSJF-B.0015
- Part of collectionAnno Norsk skogmuseum
- Owner of collectionStiftelsen Norsk Skogmuseum
- InstitutionAnno Norsk skogmuseum
- Date publishedMarch 19, 2014
- Date updatedNovember 11, 2023
- DIMU-CODE011052994970
- UUID7b420ee9-6d4b-40ef-b483-fd6e04d63d97
- Tags
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».