History
-
I 1965 ble det reist et fiskeklekkeri ved «kanalen» på den søndre delen av friluftsmuseet på Prestøya, der bygninger og innretninger med spesiell tilknytning til ferskvannsfisket ifølge museumsplanen skulle plasseres. Klekkeriet var en gave fra Engerdal fjellstyre, som hadde produsert fiskeyngel her fram til 1962. Anlegget ble reist for Guren Audensen Gløtvold (1869-1951) i 1911. Fiskeriassistent Johan Stenaas skal ha vært konsulent da klekkeriet ble bygd, og i mange år var det Edvard Larsen (1888-1952) som drev produksjon av fiskeyngel ved Femundsenden. Om ham skrev Ole Bleken Rud følgende: «Uten annen start- og driftskapital enn sin store interesse og aldri sviktende pågangsmot spredte han gjennom nesten 40 år millioner av fiskeyngel til de forskjellige bygder i fylket [Hedmark], bl. a adskillige hundre tusener til Solør, Eidskog og Odalen. Mange fisketomme vann er ved hans innsats blitt befolket med stor og pen fisk av forskjellige slag. Hans klekkerier har vært svært primitive, tildels simple jordgammer, men meget effektive. Mest er det klekket sik og røye, men også en god del ørret og harr. » I en artikkel i «Østlendingen» 26/8 1948 av K. O. Thorsby i anledning Larsens 60-årsdag fortelles det at han til da hadde klekket 21 millioner yngel, et helt enestående resultat under slike forhold. Etter anbefaling fra Hedmark fylkes Jeger- og Fiskerforbund og Engerdal Fjellstyre ble Edvard Larsen tildelt Kongens fortjenstmedalje for sin innsats.
Egentlig hadde konservator Tore Fossum (f. 1926) ønsket seg et noe eldre anlegg, for kultivering av fiskevann med yngel fra slike anlegg ble vanlig alt på andre halvdel av 1800-tallet. Det viste seg imidlertid at klekkeriene fra denne perioden var borte. Klekkeribygningen fra Femundstraktene var derfor den eldste museet kunne få tak i. Klekkeriet fra Femundsenden inneholdt oppprinnelig fire gruskasser av en type Magnus Gabriel Hetting (1811-1892) hadde introdusert. Hetting hadde begynt sitt arbeid med fiskekultur som assistent for zoologiprofessor Halvor Heyerdahl Rasch (1805-1883) i 1854. Året etter fikk han i oppdrag å lage en stor utredning om norske ferskvannsfiskerier. Deretter fulgte noen år med informasjons- og veiledningsoppgaver knyttet til ferskvannsfisket, i perioden fra 1869 til han ble pensjonist i 1874 med tittelen fiskeriinspektør. Med sitt opprinnelige utstyr fra denne pionertida i norske fiskekultur ville klekkeriet fra Femundsenden, tross sin forholdsvis beskjedne alder, likevel ha gitt et inntrykk av hvordan man forsøkte å øke bestandene av ferskvannsfisk på andre halvdel av 1800-tallet. Fiskeklekkeriet, som ble flyttet fra Engerdal til Norsk Skogbruksmuseum i 1965, var imidlertid et tomt bygningsskall. I 1966 overlot Østerdalen Jakt- og Fiskeforening museet interiøret fra et fiskeklekkeri på Rognneset i Stor-Elvdal. Dermed fikk man filtreringstønner, fordelingskasse og klekkekasser til bygningen fra Femundsenden, som var gjenreist på Prestøya året før. Dermed kunne klekkeriet presenteres for publikum.
Tore Fossum har kort beskrevet anleggets virkemåte slik: «Vannet blir filtrert ved at det renner gjennom tre tønner fylt med stein. Vannet renner så ned i de to ytterste av de seks kassene, og derfra ned i de andre. Kassene har et gruslag i bunnen. Vannet som strømmer over den befruktede ørretrognen må ha jevn temperatur. For å klekke ørretrogn trengs ca. 400 daggrader. Holder vannet for eksempel +4 grader, klekkes rognen etter ca. 100 dager. »
Det viste seg at den også var preget av at den gjennom mer enn femti år hadde huset en virksomhet der rennende vann var en viktig produksjonsfaktor. Høy luftfuktighet gjennom lang tid hadde derfor tæret på tømmeret i bygningen og interiøret. I 1990 ble det bestemt at museet skulle foreta en større reparasjon av klekkeriet. Bygningen ble fullstendig demontert med sikte på gjenoppføring med inngangsgavlen mot øst, den retningen publikum kom fra. Mye av veggtømmeret var dårlig. Derfor kjøpte museet tømmer fra en låve på Nordre Rustad i Elverum som skulle rives. Slik bygningen står i dag later svært mye av tømmeret til å være fra denne låven, og at det er laftet med forhåndsmeddradd tømmer er godt leselig på en god del av laftehodene. Da klekkeriet ble gjenoppført la man vekt på å gi laftekonstruksjonen en skikkelig grunnmur av tørrmurt naturstein, åpenbart for å unngå nye råteskader i de nederste tømmerkvarvene. Dette har fungert etter intensjonen på den sida av bygningen som vender mot «kanalen», men en grusdekt gangveg som er lagt like inntil den nordvestre langveggen i høyde med svillstokken. Etter at klekkeriet ble demontert og gjenoppført med tømmer som overveiende var hentet fra en annen, mindre råteskadd bygning, har anlegget vært presentert for publikum (stubber med skiltmerking) som en kopi av klekkeriet fra Femundsenden.
Etter at klekkeriet ble demontert og gjenoppført med tømmer som overveiende var hentet fra en annen, mindre råteskadd bygning, har anlegget vært presentert for publikum (stubber med skiltmerking) som en kopi av klekkeriet fra Femundsenden.
Classification
References
-
- LitteraturreferanserBleken Rud, Ole (1967): Fiskekulturens utvikilng, artikkel i Årbok nr. 5 1965-1966 for Norsk Skogbruksmuseum
License information
- License Contact owner for more information
Metadata
- IdentifierSJF-B.0021
- Part of collectionAnno Norsk skogmuseum
- Owner of collectionStiftelsen Norsk Skogmuseum
- InstitutionAnno Norsk skogmuseum
- Date publishedMarch 19, 2014
- Date updatedNovember 11, 2023
- DIMU-CODE011052994976
- UUID4384f161-6ae0-48c7-9a8f-3f5eebcf4c33
- Tags
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».