Arbeiderbolig

Norsk Skogbruksmuseum hadde planer om å utvikle en sagbruksrelatert avdeling på den sørvestre delen av Klokkergarden Fossum. Valget falt på en bygning som hadde huset arbeiderfamilier ved et av de siste store sagbrukene her til lands som ble drevet av vannhjul, nemlig Sanne og Solli bruk i Tune i Østfold. Dette sagbruket lå i ÅgårdseIva, altså i Glommavassdragets vestre løp i dette fylket. Det har vært sagbruk i området siden 1600-tallet og bruket ble etablert i 1753. Virksomheten ekspanderte. Omkring midten av andre halvdel av 1800-tallet skal Sanne og Soli bruk ha vært Nordens største sagbruk, med 32 vannhjul, 600 arbeidere og et tømmerforbruk på opp mot 100 000 kubikkmeter i året. Fra 1860 og framover mot 1900 var det imidlertid dampteknologien aktørene i denne næringa satset på, og etter 1900 skjøt elektrifiseringa fart. Vannhjulene til de seks siste sagene ved det en gang så store og produktive sagbruksanlegget i Ågårdselva stanset i midten av 1920-åra. Sanne og Solli bruk hadde egen skole, eget forsorgsvesen, egen lege og eide en god del boliger som ble disponert av arbeiderfamilier. Blant disse arbeiderboligene var «Gamle Sanne» (1943-1984), og hvor det var plass for to arbeiderfamilier og litt dyrkingsjord som gav mulighet for litt matauk. Informasjon i Lauritz Opstads bok «Sanne og Soli» tyder på at bygningen er en av flere som ble bygd på initiativ av den ambisiøse sagbruksbestyreren Christian Hansen, som administrerte bruket på vegne av ei seks trelasthus som sammen kjøpte Sanne og Solli bruk i 1836. Opstad skriver følgende:

«Imidlertid ville han [Christian Hansen] ha jord til flere arbeiderboliger. En fast stokk av dyktige fagfolk anså han visstnok for å være av vesentlig betydning for brukets fremtidige trivsel, og disse ville han sikre seg ved å gi dem hus og en liten jordlapp. Bare i 1837 ble det bygd fem dobbelte stuer, to på gården Hauges grunn, to på Gamlesanne og en helt oppe ved Valbrekke.»

Ved folketellinga i 1900 ble Gamle Sanne karakterisert som husmannsplass under hovedbruket Sanne. I den ene leiligheten bodde en 82 år gammel oppsynsmann ved sagbruket og hans husholderske, i den andre en eldre sagbruksarbeider, hans datter som var gift med en matros i utenriksfart og deres sønn. Når det heter om sagbruksarbeideren at han også var «pladsmand», er det grunn til å tro at han også nyttiggjorde seg litt dyrket mark omkring boligen.

Det var Just W. Høy i Fredrikstad som var Norsk Skogbruksmuseums lokale kontaktmann da museet forsøkte å få tak i en sagbruksarbeiderbolig fra Sanne og Solli bruk. Det viste seg å være tre alternativer. Den såkalte Galgehytta ble imidlertid revet ved hjelp av bulldoser før det var tatt noen beslutning om hvilken bygning som skulle til museet, og bruksarbeiderplassen Stenberg viste seg å være en del ombygd, og dessuten nokså forfallen. Dermed framsto Gamle Sanne som det mest interessante. I 1967 kjøpte Norsk Skogbruksmuseum sagbruksarbeiderboligen Gamle Sanne av gardbruker Hans Ingvald Golden (1903-1978) på naboeiendommen Frydenlund. Selgerens kone, Sigrid Antonie Golden (1900-1977), var datter av en sagbruksarbeider, og hadde bodd i bygningen de ti siste åra Sanne og Solli bruk var i drift. I tida før museet kjøpte våningshuset på Gamle Sanne brukte Hans Golden bygningen som lager for småredskap og kunstgjødsel om våren. Han brukte dessuten å ha en del poteter lagret der etter innhøstinga. De 4 500 kronene som ble prisen på bygningen skulle derfor brukes til istandsetting av andre hus som kunne tjene som lager for redskaper og avling for gardbruker Golden.

Bygningsdelene fra Gamle Sanne ble merket og demontert midt på sommeren og transportert til Elverum, der museets folk lyktes i å komme så langt med gjenoppføringsarbeidet at sagbruksarbeiderboligen kom under tak før vinteren, men mye arbeid måtte utstå til 1968. En god del av komponenter viste seg å være for dårlige til å kunne brukes ved gjenoppføring på museet. Dette gjaldt blant annet vinduene, som ble kopiert i nye materialer. Museet valgte også å legge nye golv. Ytterkledningen, som hadde bestått av hunbord fra sagbruket, ble heller ikke gjenbrukt. I stedet fikk museet hente tilsvarende kledning fra en gammel låve på Kjonerud i Stange. Det ble også skåret en del ny hun til dette prosjektet. De utvendige panelene på anlegget fra Gamle Sanne ble malt med den samme fargen som var brukt på sagbruksarbeiderboligene ved Sanne og Soli Brug. Sagbruksarbeiderboligen hadde hatt krumsteinstekke fra brukets eget teglverk i Tune. Mye av steinen var forvitret. Museets folk valgte derfor å plukke ut de beste steinene og legge dem på den nordre halvdelen av taket. På den søndre halvdelen av taket ble det lagt krumtegl som ble hentet fra den nevnte låven på Kjonerud i Stange, som var omtrent like gammel og hadde samme form som steinen fra Tune. Inne i bygningen var det peiser i to leiligheter og bakerovn. Rekonstruksjonen av murkonstruksjonene ble utført av Erling Opsahl. Museet forsøkte også å samle en del innbo i Tune for å kunne gi boligen et riktig interiør.

For å kunne ta stilling til hvordan bygningen burde innredes intervjuet Tore Fossum Sigrid A. Golden og Marius Jørgensen Sandengen (f. 1876), som begge hadde vært inne i leiligheten til sagbruksveteranen Andreas Augensen Gamle-Sande (1834-1907) da han bodde i bygningen. Beskrivelsene informantene kunne gi var imidlertid ikke veldig presise. Noen hovedtrekk ble imidlertid klarlagt. Museet mottok også en del inventar som gave fra Borghild T. Melby (1906-1989) på Bergedalen i Tune. Disse gjenstandene ble plassert i sagbruksarbeiderboligen. Enkelte av gjenstandene har stått på magasin de siste årene, da organisasjonen Kiwanis i Elverum har fått disponere den ene leiligheten som mannskapsrom og lager i forbindelse med sine aktiviteter under det årvisse arrangementet «De nordiske jakt- og fiskedager» på museet.

Før gjenoppbygginga av Gamle Sanne tok til kalkulerte konservator Tore Fossum utgiftene ved dette prosjektet til 58 000 kroner og han anslo at det ville koste ytterligere 20 000 kroner å få på plass et uthuskompleks som passet til bygningen. Han innså at en stor del av kostnadene ville måtte dekkes inn ved avsetninger fra museets driftsbudsjett, men søkte også støtte fra Norsk Kulturråd, som bidro med 25 000 kroner.

I 1976 ble det lagt steingjerde rundt de to bygningene fra Østfold for å styrke anleggets tunpreg. Slike steingjerder skal ha vært vanlige rundt sagbruksarbeiderbostedene ved Sanne og Soli bruk. Året etter ble bygningene fra Gamle Sanne, både arbeiderboligen og uthuskomplekset malt på nytt.