Klevfosboligen - oftest kalt bare kalt «Bolig’n» [med stum g] - er en 18, 9 meter lang og 8, 8 meter bred bygning, oppført av laftetømmer i to etasjer med rafthøyde på …. meter. ...
Klevfosboligen - oftest kalt bare kalt «Bolig’n» [med stum g] - er en 18, 9 meter lang og 8, 8 meter bred bygning, oppført av laftetømmer i to etasjer med rafthøyde på …. meter. Røstene er utført i bindingsverk med staffpanel som ytterkledning. Bygningen kviler på en gråsteinmur, hovedsakelig murt av lokal granitt. I tillegg til å tjene som fundament for laftekonstruksjonene danner grunnmuren også yttervegger for to[?] store kjellerrom. Sentralt på den «ytre» (søndre) delen av kjelleren, der muren rager 125-140 centimeter over bakken, er det oppsatt en kjellernedgang som er 150 centimeter bred og stikker 80 centimeter fram fra murlivet. Her er sideveggene støpte, mens fronten er kledd med under- og overliggerpanel omkring ei labankdør, som ser ut til å være av nyere dato. Oppå de støpte sideveggene i kjellernedgangen er det lagt et buet tak, som også er støpt. Kjellermurkronas ytterkanter danner en 15-20 centimeter bred avsats langs de tømrete vegglivenes ytterkant, noe som sannsynligvis representerer en viss fare for oppsamling av fukt i forbindelse med slagregn- eller snø. Klevfosboligens yttervegger er rappete, tilsynelatende med en sementliknende mørtel som antakelig har en noe annen konsistens enn den opprinnelige. De rappete veggflatene er kvitmalte, og det er også laftekassene av bord, som stikker noe fram fra det øvrige vegglivet. Nederst, mot grunnmuren, har det løsnet noen flak av rappinga. På østre langvegg ser man tydelig at ytterveggen er rydd, og at det er hogd hakk i tømmeret for å gi feste for den glattpussete flata med mørtel. På gavlveggen i sør ser det ut til å være lagt et spileverk av lekter med samme formål. Bolig’n har 27 vinduer. Samtlige er såkalte empirevinduer med to fag, og med tre ruter i hver grind. Vindusgrindene og midtstolpen er malt med en okergul farge, mens ramma rundt er rødmalt. Det samme gjelder geriktene omkring vinduene, som det for øvrig bare er gavlen mot sør (mot vegen til Ådalsbruk) som har. Denne fargen finner vi også igjen på den todelte inngangsdøra, som er plassert på langveggen mot øst. Inngangen har to dørblad med speil, og i overkant er det et vindu med tre ruter, som slipper dagslys inn i en ellers vindusløs gang. Døra er – med unntak av fasene på dørspeilene, som er røde – malt med den samme okergule fargen som vindusgrindene. Foran inngangsdøra er det et repos – 3, 1meter bredt og 2, 2 meter dypt – med pulttak over. Taket bæres av fire stolper som er reist på reposets ytterkant. Disse, og innsida av den lave veggen som er montert mot stolperekka, er malt i den samme vinrøde fargen som er brukt på blant annet vinduskarmene. Ellers er overbygget over inngangen til Klevfosboligen kvitmalt, både innvendig og utvendig. Det later til at man siste gangen denne delen av bygningen ble påført kvitfarge brukte en malingstype med dårlige diffusjonsegenskaper, uten at dette har fått dramatiske konsekvenser i denne luftige konstruksjonen. Bygningens yttervegger under det nevnte taket, omkring inngangsdøra, er ikke rappet, men i stedet kledd med under- og overliggerpanel. Underliggerne er brede bord, mens overliggerne er forholdsvis smale (drøyt 6 centimeter brede) og har staffprofiler langs kantflatene som vender ut. På gavlveggen mot nordøst er det ei om lag 3, 4 meter bred veggflate, som verken er rappet eller bordkledd. Her har det en gang vært et trappehus av bordkledd bindingsverk. De gjenkabbete døråpningene som førte fra trappehuset inn i bygningskjernen er fortsatt godt synlige. Gavlveggen mot nord er for øvrig forsterket i vertikal retning med labanker. En slik labank finnes også ved nordenden av vestre langvegg. Klevfosboligen har saltak som bæres av 18 sperrepar med profilerte avslutninger på endestykkene som bærer taktustikkene. I gavlendene finnes det ni åsutstikk med samme profilering. Taket stikker godt ut i forhold til veggflatene, som av den grunn ser ut til å ha blitt spart for fuktskader. Yttertaket er tekket med krumtegl av den gamle typen, som var så mye brukt på Hedmarken på 1800-tallet. Sentralt på den øvre delen av den østre takflata er det ark med tofags funkisvinduer i fronten. Sideveggene på arken er kledd med kvitmalt over- og underliggerpanel, der det er brukt smale lekter som overliggere.
Går man inn døra i Bolig’n kommer man først inn i en gang som er 395 centimeter bred og 290 centimeter djup. Herfra er det dører til rom både til venstre, rett fram og til høyre. Dreier man til venstre finner man også trappa til 2. etasje. Trappa er todelt. Man går først fem trinn opp til et repos (100 X 96 centimeter), Overflata på reposet befinner seg 110 centimeter over golvflata i 1. etasje. Derfra fortsetter trappeløpet langs østre yttervegg, med ni trinn før man når golvet i 2. etasje. Takhøyden i gangen i 1. etasje er på 280 centimeter. Gangrommet har staffpanelte vegger, som er malt med lysegrønn farge. Denne malinga er også brukt på to hjørneskap av høvlet glattpanel i den nordre delen av rommet, på yttersida av trappevangene, gelenderet og et lite skap under trappereposet. Golvet og trappetrinnene er brunmalte. Golvbordene umiddelbart innenfor ytterdøra bærer preg av at mange har tråkket på dem gjennom årenes løp. Det samme gjelder den midtre delen av trappetrinnene. Taket i gangen er i likhet med veggene kledd med staffpanel, som er kvitmalt.
Går en døra til høyre kommer en inn i et rom som måler 410 centimeter i retning nord-sør og 415 centimeter i retning øst vest. Rommet er kledd med faspanel på alle vegger og i taket. På østveggen er det ett vindu, og i det nordvestre hjørnet ei teglsteinspipe med 115 centimeter lan brannmur mot vestveggen. Fra brannmuren og sørøver denne veggen står det en kjøkkenbenk som kan se ut til å være fra 1930-40-åra. Også i dette rommet er taket kvitmalt, veggene, brannmuren og pipa er guloransje, og golvet er grønnmalt. Det består for øvrig av 7, 7 centimeter brede golvbord med not og fjær, en golvkledning som antakelig er lagt oppå et eldre golv.
Fra det sist beskrevne rommet kan en fortsette vandringa til det nordøstre rommet i Bolig’n.. Grunnflata her måler 407 centimeter langt i retning nord-sør og 414 centimeter i retning øst-vest. Også her er vegger og tak kledd med staffpanel. Taket er gulkvitt, veggene lyst gulgrønne. Golvet er belagt med 13, 3 centimeter brede bord, som er brunmalte. Golvet virker nytt, og er antakelig lagt etter at Bolig’n ble museumshus. Det nordøstre rommet har to vinduer, ett på østveggen og ett på nordveggen. I det sørvestre hjørnet av rommet er det pipe og brannmur, som er malt som veggene for øvrig.
Ved siden av den nevnte brannmuren er det dør til det nordvestre rommet i Bolig’ns førsteetasje. Det måler 410 centimeter i retning nord-sør og420 centimeter i retning øst-vest. Også her er det staffpanel i taket og på veggene, og det er samme type golvbord som på forrige rom. Taket er gulkvitt, veggene gråbrune og golvet brunt. Rommet har ett vindu på vestveggen. På nordveggen er en eldre, 106 centimeter bred døråpning til et tidligere trappehus på nordgavlen gjenkledd med staffpanel. I det sørøstre hjørnet av rommet står en drøyt to meter høy etasjeovn fra Aadals Brug. Da bygningen ble registrert var det røyset såpass mye tungt utstillingsmateriell rundt ovnen at det ikke lot seg gjøre å lese eventuell typebetegnelse.
Går en så tilbake til gangen i første etasje og tar døra rett fram, kommer en inn i noe som nok både før og etter at Bolig’n kom til Klefos har vært et kjøkken. Rommet måler 390 centimeter i retning nord-sør og 525 centimeter i retning øst-vest. Taket og veggene er også her kledd med staffpanel, taket er kvitmalt, veggene, samt pipa og brannmuren i den sørøstre delen av rommet, er grårosa. Golvet er også i dette rommet brunmalt. Slitasjen tyder på at det er det golvet som ble lagt da bygningen ble gjenoppført på Klevfos i slutten av 1880-åra. Rommet har to vinduer på vestveggen. I den sørvestre delen av dette rommet står det et matskap, lagd av faspanel.
Går en inn døra på nordveggen i det nettopp beskrevne rommet, kommer en nok en gang til et rom med staffpanel i taket og i veggene. Taket er kvitmalt, veggene er lysegrønne, med unntak av brannmuren i det nordøstre hjørnet, som er kvit. Også her er det et nytt golv med 13, 3 centimeter brede, brunmalte bord. Dette rommet har to vinduer på vestveggen. I tillegg til den døra en kommer inn via på sørveggen, er det en gjenkledd døråpning på nordveggen også. En gang har det altså vært en forbindelse mellom dette rommet og det som ligger i det nordvestre hjørnet av Bolig’n. Grunnflata i det beskrevne rommet er 412 centimeter i retning nord-sør og 413 i retning øst-vest.
I det sørvestre hjørnet av første etasje i Bolig’n er det et rom som er 564 centimeter langt i retning nord-sør og 391 centimeter i retning øst-vest. Også her er det staffpanel i taket og på veggene. På østveggen er en tidligere døråpning gjenkledd med faspanel. Taket er kvitmalt, veggene lysegrønne. Unntaket er brannmuren i det nordøstre hjørnet, som er lysegrå. Her står det en etasjeovn fra Aadals Brug (No 17). Det opprinnelige golvet ser ut til å være bevart. Det er også her brunmalt. Rommet har ett vindu på sørveggen og ett på vestveggen.
I det sørøstre hjørnet av Bolig’n er det to rom. Fra gangen kommer en først inn i et kjøkken, der golvflata måler 321 centimeter i retning nord-sør og 430 centimeter i retning øst-vest. Taket og tre av veggene er kledd med staffpanel. Den søndre veggen og en gjenkledd døråpning på vestveggen er kledd med faspanel. Taket er kvitt, veggene lysegrønne, og det gamle golvet er brunmalt. Rommet har ett vindu på østveggen. I det nordvestre hjørnet av rommet, like ved inngangsdøra, står det en liten etasjeovn fra Aadals Brug (nr. 71), og mot den søndre delen av vestveggen en liten kjøkkenbenk, lagd av faspanel. I taket er det en gipsrosett med diameter på 65 centimeter. Den ble sannsynligvis plassert der før det ble avdelt et lite kammers i det sørøstre hjørnet av bygningen.
Det nevnte kammerset har inngang fra foregående rom. Golvflata er 236 centimeter lang i retning nord-sør og 430 centimeter lang i retning øst-vest. Taket og veggene – unntatt nordveggen (mot foregående rom, hver det er faspanel – er kledd med staffpanel. Taket er malt lyst grått, veggene er lysegrønne og golvet er brunt, som ellers i huset. Rommet har ett vindu på sørveggen.
I 2. etasje er det en gang som er 390 centimeter lang i retning nord-sør og 290 centimeter bred i retning øst-vest. Unntatt fra dette arealet er trappa opp fra første etasje, som legger beslag på 2, 57 X 110 centimeter i det sørøstre hjørnet av rommet, og ei innkledd loftstrapp (150 X 81 centimeter) i det nordvestre hjørnet. Trappeløpet mot 1, etasje er beskyttet med et gelender. Under loftstrappa er det et innkledd skap. Takhøyden i gangen i 2. etasje – og vel i 2. etasje generelt – er cirka 270 centimeter. Gangen har tak og vegger som er kledd med staffpanel. Taket er malt i en lysegrå farge, veggene og trappegelenderet er lysegrønne og golvet og trappene er brune. Gangrommet har vindu på østveggen.
Planløsningen i 2. etasje er ellers om lag den samme som i 1. Tar en døra rett fram når en kommer opp trappa (på gangens nordvegg), kommer en inn i et kjøkkenrom, som måler 416 centimeter i retning nord-sør og 415 centimeter i retning øst-vest. Taket og veggene er kledd med staffpanel. Taket er gråkvitt, veggene lyseblå, mens golvet er brunmalt. Rommet har ett vindu på østveggen. I rommets nordvestre hjørne står en liten Jøtul-vedovn. I det sørøstre hjørnet finner vi en kjøkkenbenk (172 X 48 centimeters benkeplate) med overskap (130 X 30 centimeter). Kjøkkenet er ellers forsøkt innredet slik familiekjøkkenene i Bolig’n var i 1950åra.
Fra foregående rom er det dør på nordveggen til det nordøstre rommet i Bolig’ns 2. etasje. Dette rommet har ei grunnflate på 406 centimeter i retning nord-sør og 416 centimeter i retning øst-vest. Taket og veggene er kledd med staffpanel. Taket er malt lysegrått, veggene er lysegule, og golvet har den brune fargen som går igjen i hele huset. Rommet har to vinduer, ett på østveggen og ett på nordveggen. I det sørvestre hjørnet står det en etasjeovn fra Aadals Brug (No 17). Rommet er innredet som stue fra 1950-åra.
På vestveggen i foregående rom er det dør til det nordvestre rommet i Bolig’ns 2. etasje. Grunnflata er på 420 centimeter i retning nord-sør og 413 centimeter i retning øst-vest. Taket og veggene er kledd med staffpanel. Taket er gulgrått, veggene lysegrønne og golvet brunt. Brannmuren i det sørøstre hjørnet er kvitmalt. På nordveggen er en døråpning til et tidligere trappehus på nordgavlen gjenkledd. Rommet har ett vindu på vestveggen. På sørveggen er det dør til tilstøtende leilighet. Rommet er innredet som familiesoverom fra 1950-åra.
Går vi tilbake til gangen i 2. etasje og velger døra på vestveggen kommer vi inn i et kjøkkenrom som måler 392 centimeter i retning nord-sør og 528 centimeter i retning øst-vest. I det sørøstre hjørnet er det ei stor pipe (89 X 79 centimeter) med en drøyt 120 centimeter lang brannmurforlengelse langs sørveggen. Her står det en vedkomfyr (Aadals Brug No 125). I det nordøstre hjørnet er det en kjøkkenbenk (175 X 58 centimeters plate) med hjørneskap over. Rommet har vindu på vestveggen og dører til tilstøtende rom, både på nord- og sørveggen. Kjøkkenet er forsøkt innredet slik informanter har fortalt at Klevfos-arbeiderfamiliens kjøkkener var i 1930-åra.
Rommet sør for foregående rom har ei grunnflate på 575 centimeter i retning nord-sør og 390 centimeter i retning øst-vest. Det har ett vindu på sørveggen og ett på vestveggen. Både tak og vegger er kledd med staffpanel. Taket er kvitmalt, veggene rosa og golvet brunt. I det nordøstre hjørnet står en etasjeovn – Aadals Brug No 76. Rommet er innredet som kombinert stue og soverom, noe som var vanlig i arbeidermiljøet på Klevfos i 1930-åra.
Velger vi døra på sørveggen fra gangen i 2. etasje, kommer vi inn i et rom som er 318 centimeter langt i retning nord-sør og 437 centimeter i retning øst-vest. Også her er det staffpanel i taket og på veggene. Taket er gulkvitt, veggene lysegrønne og golvet brunt. Rommet har ett vindu på østveggen. I det nordvestre hjørnet står en vedkomfyr – Aadals Brug No 23. I det sørvestre hjørnet en liten veggfast kjøkkenbenk. (1747 X 47).
På sørveggen i foregående rom er det dør til et lite hjørnerom, 245 centimeter langt i retning nord-sør og 435 centimeter i retning øst-vest. Staffpanel i tak og på vegger. Taket er gråkvitt, veggene lysegrønne og golvet brunt. I nordvestre hjørne er det brannmur med plass for vedovn, som ikke er intakt.
Sentralt i den søndre delen av loftet er det et 580 cm langt og 437 bredt rom, der tak og vegger er kledd med staffpanel. Taket er kvitmalt og veggene lyseblå. På østre og vestre side av rommet, der takhøyden er lav, er det kott uten vinduer. I den nordre enden av loftet er det også innredet et boligrom. Golvflata måler 423 centimeter i retning nord-sør og 440 centimeter i retning øst-vest. Også her er vegger og tak kledd med staffpanel, men til forskjell fra i alle andre rom i dette huset er veggkledningen lagt horisontalt. Taket er kvitmalt, veggene rosalilla. Også her er det vinduløse kott mot husets langvegger (øst og vest) der takhøyden på loftet er lav. Begge de panelte enderommene på loftet har to vinduer på gavlveggene. Den midtre delen av loftet har aldri vært innredet til boligformål. Her er det tre kott med enkle bordvegger på østsida og fire nisjer på vestsida av bygningen.
About the object
about
Klevfosboligen - oftest kalt bare kalt «Bolig’n» [med stum g] - er en 18, 9 meter lang og 8, 8 meter bred bygning, oppført av laftetømmer i to etasjer med rafthøyde på …. meter. Røstene er utført i bindingsverk med staffpanel som ytterkledning. Bygningen kviler på en gråsteinmur, hovedsakelig murt av lokal granitt. I tillegg ...
Klevfosboligen - oftest kalt bare kalt «Bolig’n» [med stum g] - er en 18, 9 meter lang og 8, 8 meter bred bygning, oppført av laftetømmer i to etasjer med rafthøyde på …. meter. Røstene er utført i bindingsverk med staffpanel som ytterkledning. Bygningen kviler på en gråsteinmur, hovedsakelig murt av lokal granitt. I tillegg til å tjene som fundament for laftekonstruksjonene danner grunnmuren også yttervegger for to[?] store kjellerrom. Sentralt på den «ytre» (søndre) delen av kjelleren, der muren rager 125-140 centimeter over bakken, er det oppsatt en kjellernedgang som er 150 centimeter bred og stikker 80 centimeter fram fra murlivet. Her er sideveggene støpte, mens fronten er kledd med under- og overliggerpanel omkring ei labankdør, som ser ut til å være av nyere dato. Oppå de støpte sideveggene i kjellernedgangen er det lagt et buet tak, som også er støpt. Kjellermurkronas ytterkanter danner en 15-20 centimeter bred avsats langs de tømrete vegglivenes ytterkant, noe som sannsynligvis representerer en viss fare for oppsamling av fukt i forbindelse med slagregn- eller snø. Klevfosboligens yttervegger er rappete, tilsynelatende med en sementliknende mørtel som antakelig har en noe annen konsistens enn den opprinnelige. De rappete veggflatene er kvitmalte, og det er også laftekassene av bord, som stikker noe fram fra det øvrige vegglivet. Nederst, mot grunnmuren, har det løsnet noen flak av rappinga. På østre langvegg ser man tydelig at ytterveggen er rydd, og at det er hogd hakk i tømmeret for å gi feste for den glattpussete flata med mørtel. På gavlveggen i sør ser det ut til å være lagt et spileverk av lekter med samme formål. Bolig’n har 27 vinduer. Samtlige er såkalte empirevinduer med to fag, og med tre ruter i hver grind. Vindusgrindene og midtstolpen er malt med en okergul farge, mens ramma rundt er rødmalt. Det samme gjelder geriktene omkring vinduene, som det for øvrig bare er gavlen mot sør (mot vegen til Ådalsbruk) som har. Denne fargen finner vi også igjen på den todelte inngangsdøra, som er plassert på langveggen mot øst. Inngangen har to dørblad med speil, og i overkant er det et vindu med tre ruter, som slipper dagslys inn i en ellers vindusløs gang. Døra er – med unntak av fasene på dørspeilene, som er røde – malt med den samme okergule fargen som vindusgrindene. Foran inngangsdøra er det et repos – 3, 1meter bredt og 2, 2 meter dypt – med pulttak over. Taket bæres av fire stolper som er reist på reposets ytterkant. Disse, og innsida av den lave veggen som er montert mot stolperekka, er malt i den samme vinrøde fargen som er brukt på blant annet vinduskarmene. Ellers er overbygget over inngangen til Klevfosboligen kvitmalt, både innvendig og utvendig. Det later til at man siste gangen denne delen av bygningen ble påført kvitfarge brukte en malingstype med dårlige diffusjonsegenskaper, uten at dette har fått dramatiske konsekvenser i denne luftige konstruksjonen. Bygningens yttervegger under det nevnte taket, omkring inngangsdøra, er ikke rappet, men i stedet kledd med under- og overliggerpanel. Underliggerne er brede bord, mens overliggerne er forholdsvis smale (drøyt 6 centimeter brede) og har staffprofiler langs kantflatene som vender ut. På gavlveggen mot nordøst er det ei om lag 3, 4 meter bred veggflate, som verken er rappet eller bordkledd. Her har det en gang vært et trappehus av bordkledd bindingsverk. De gjenkabbete døråpningene som førte fra trappehuset inn i bygningskjernen er fortsatt godt synlige. Gavlveggen mot nord er for øvrig forsterket i vertikal retning med labanker. En slik labank finnes også ved nordenden av vestre langvegg. Klevfosboligen har saltak som bæres av 18 sperrepar med profilerte avslutninger på endestykkene som bærer taktustikkene. I gavlendene finnes det ni åsutstikk med samme profilering. Taket stikker godt ut i forhold til veggflatene, som av den grunn ser ut til å ha blitt spart for fuktskader. Yttertaket er tekket med krumtegl av den gamle typen, som var så mye brukt på Hedmarken på 1800-tallet. Sentralt på den øvre delen av den østre takflata er det ark med tofags funkisvinduer i fronten. Sideveggene på arken er kledd med kvitmalt over- og underliggerpanel, der det er brukt smale lekter som overliggere.
Går man inn døra i Bolig’n kommer man først inn i en gang som er 395 centimeter bred og 290 centimeter djup. Herfra er det dører til rom både til venstre, rett fram og til høyre. Dreier man til venstre finner man også trappa til 2. etasje. Trappa er todelt. Man går først fem trinn opp til et repos (100 X 96 centimeter), Overflata på reposet befinner seg 110 centimeter over golvflata i 1. etasje. Derfra fortsetter trappeløpet langs østre yttervegg, med ni trinn før man når golvet i 2. etasje. Takhøyden i gangen i 1. etasje er på 280 centimeter. Gangrommet har staffpanelte vegger, som er malt med lysegrønn farge. Denne malinga er også brukt på to hjørneskap av høvlet glattpanel i den nordre delen av rommet, på yttersida av trappevangene, gelenderet og et lite skap under trappereposet. Golvet og trappetrinnene er brunmalte. Golvbordene umiddelbart innenfor ytterdøra bærer preg av at mange har tråkket på dem gjennom årenes løp. Det samme gjelder den midtre delen av trappetrinnene. Taket i gangen er i likhet med veggene kledd med staffpanel, som er kvitmalt.
Går en døra til høyre kommer en inn i et rom som måler 410 centimeter i retning nord-sør og 415 centimeter i retning øst vest. Rommet er kledd med faspanel på alle vegger og i taket. På østveggen er det ett vindu, og i det nordvestre hjørnet ei teglsteinspipe med 115 centimeter lan brannmur mot vestveggen. Fra brannmuren og sørøver denne veggen står det en kjøkkenbenk som kan se ut til å være fra 1930-40-åra. Også i dette rommet er taket kvitmalt, veggene, brannmuren og pipa er guloransje, og golvet er grønnmalt. Det består for øvrig av 7, 7 centimeter brede golvbord med not og fjær, en golvkledning som antakelig er lagt oppå et eldre golv.
Fra det sist beskrevne rommet kan en fortsette vandringa til det nordøstre rommet i Bolig’n.. Grunnflata her måler 407 centimeter langt i retning nord-sør og 414 centimeter i retning øst-vest. Også her er vegger og tak kledd med staffpanel. Taket er gulkvitt, veggene lyst gulgrønne. Golvet er belagt med 13, 3 centimeter brede bord, som er brunmalte. Golvet virker nytt, og er antakelig lagt etter at Bolig’n ble museumshus. Det nordøstre rommet har to vinduer, ett på østveggen og ett på nordveggen. I det sørvestre hjørnet av rommet er det pipe og brannmur, som er malt som veggene for øvrig.
Ved siden av den nevnte brannmuren er det dør til det nordvestre rommet i Bolig’ns førsteetasje. Det måler 410 centimeter i retning nord-sør og420 centimeter i retning øst-vest. Også her er det staffpanel i taket og på veggene, og det er samme type golvbord som på forrige rom. Taket er gulkvitt, veggene gråbrune og golvet brunt. Rommet har ett vindu på vestveggen. På nordveggen er en eldre, 106 centimeter bred døråpning til et tidligere trappehus på nordgavlen gjenkledd med staffpanel. I det sørøstre hjørnet av rommet står en drøyt to meter høy etasjeovn fra Aadals Brug. Da bygningen ble registrert var det røyset såpass mye tungt utstillingsmateriell rundt ovnen at det ikke lot seg gjøre å lese eventuell typebetegnelse.
Går en så tilbake til gangen i første etasje og tar døra rett fram, kommer en inn i noe som nok både før og etter at Bolig’n kom til Klefos har vært et kjøkken. Rommet måler 390 centimeter i retning nord-sør og 525 centimeter i retning øst-vest. Taket og veggene er også her kledd med staffpanel, taket er kvitmalt, veggene, samt pipa og brannmuren i den sørøstre delen av rommet, er grårosa. Golvet er også i dette rommet brunmalt. Slitasjen tyder på at det er det golvet som ble lagt da bygningen ble gjenoppført på Klevfos i slutten av 1880-åra. Rommet har to vinduer på vestveggen. I den sørvestre delen av dette rommet står det et matskap, lagd av faspanel.
Går en inn døra på nordveggen i det nettopp beskrevne rommet, kommer en nok en gang til et rom med staffpanel i taket og i veggene. Taket er kvitmalt, veggene er lysegrønne, med unntak av brannmuren i det nordøstre hjørnet, som er kvit. Også her er det et nytt golv med 13, 3 centimeter brede, brunmalte bord. Dette rommet har to vinduer på vestveggen. I tillegg til den døra en kommer inn via på sørveggen, er det en gjenkledd døråpning på nordveggen også. En gang har det altså vært en forbindelse mellom dette rommet og det som ligger i det nordvestre hjørnet av Bolig’n. Grunnflata i det beskrevne rommet er 412 centimeter i retning nord-sør og 413 i retning øst-vest.
I det sørvestre hjørnet av første etasje i Bolig’n er det et rom som er 564 centimeter langt i retning nord-sør og 391 centimeter i retning øst-vest. Også her er det staffpanel i taket og på veggene. På østveggen er en tidligere døråpning gjenkledd med faspanel. Taket er kvitmalt, veggene lysegrønne. Unntaket er brannmuren i det nordøstre hjørnet, som er lysegrå. Her står det en etasjeovn fra Aadals Brug (No 17). Det opprinnelige golvet ser ut til å være bevart. Det er også her brunmalt. Rommet har ett vindu på sørveggen og ett på vestveggen.
I det sørøstre hjørnet av Bolig’n er det to rom. Fra gangen kommer en først inn i et kjøkken, der golvflata måler 321 centimeter i retning nord-sør og 430 centimeter i retning øst-vest. Taket og tre av veggene er kledd med staffpanel. Den søndre veggen og en gjenkledd døråpning på vestveggen er kledd med faspanel. Taket er kvitt, veggene lysegrønne, og det gamle golvet er brunmalt. Rommet har ett vindu på østveggen. I det nordvestre hjørnet av rommet, like ved inngangsdøra, står det en liten etasjeovn fra Aadals Brug (nr. 71), og mot den søndre delen av vestveggen en liten kjøkkenbenk, lagd av faspanel. I taket er det en gipsrosett med diameter på 65 centimeter. Den ble sannsynligvis plassert der før det ble avdelt et lite kammers i det sørøstre hjørnet av bygningen.
Det nevnte kammerset har inngang fra foregående rom. Golvflata er 236 centimeter lang i retning nord-sør og 430 centimeter lang i retning øst-vest. Taket og veggene – unntatt nordveggen (mot foregående rom, hver det er faspanel – er kledd med staffpanel. Taket er malt lyst grått, veggene er lysegrønne og golvet er brunt, som ellers i huset. Rommet har ett vindu på sørveggen.
I 2. etasje er det en gang som er 390 centimeter lang i retning nord-sør og 290 centimeter bred i retning øst-vest. Unntatt fra dette arealet er trappa opp fra første etasje, som legger beslag på 2, 57 X 110 centimeter i det sørøstre hjørnet av rommet, og ei innkledd loftstrapp (150 X 81 centimeter) i det nordvestre hjørnet. Trappeløpet mot 1, etasje er beskyttet med et gelender. Under loftstrappa er det et innkledd skap. Takhøyden i gangen i 2. etasje – og vel i 2. etasje generelt – er cirka 270 centimeter. Gangen har tak og vegger som er kledd med staffpanel. Taket er malt i en lysegrå farge, veggene og trappegelenderet er lysegrønne og golvet og trappene er brune. Gangrommet har vindu på østveggen.
Planløsningen i 2. etasje er ellers om lag den samme som i 1. Tar en døra rett fram når en kommer opp trappa (på gangens nordvegg), kommer en inn i et kjøkkenrom, som måler 416 centimeter i retning nord-sør og 415 centimeter i retning øst-vest. Taket og veggene er kledd med staffpanel. Taket er gråkvitt, veggene lyseblå, mens golvet er brunmalt. Rommet har ett vindu på østveggen. I rommets nordvestre hjørne står en liten Jøtul-vedovn. I det sørøstre hjørnet finner vi en kjøkkenbenk (172 X 48 centimeters benkeplate) med overskap (130 X 30 centimeter). Kjøkkenet er ellers forsøkt innredet slik familiekjøkkenene i Bolig’n var i 1950åra.
Fra foregående rom er det dør på nordveggen til det nordøstre rommet i Bolig’ns 2. etasje. Dette rommet har ei grunnflate på 406 centimeter i retning nord-sør og 416 centimeter i retning øst-vest. Taket og veggene er kledd med staffpanel. Taket er malt lysegrått, veggene er lysegule, og golvet har den brune fargen som går igjen i hele huset. Rommet har to vinduer, ett på østveggen og ett på nordveggen. I det sørvestre hjørnet står det en etasjeovn fra Aadals Brug (No 17). Rommet er innredet som stue fra 1950-åra.
På vestveggen i foregående rom er det dør til det nordvestre rommet i Bolig’ns 2. etasje. Grunnflata er på 420 centimeter i retning nord-sør og 413 centimeter i retning øst-vest. Taket og veggene er kledd med staffpanel. Taket er gulgrått, veggene lysegrønne og golvet brunt. Brannmuren i det sørøstre hjørnet er kvitmalt. På nordveggen er en døråpning til et tidligere trappehus på nordgavlen gjenkledd. Rommet har ett vindu på vestveggen. På sørveggen er det dør til tilstøtende leilighet. Rommet er innredet som familiesoverom fra 1950-åra.
Går vi tilbake til gangen i 2. etasje og velger døra på vestveggen kommer vi inn i et kjøkkenrom som måler 392 centimeter i retning nord-sør og 528 centimeter i retning øst-vest. I det sørøstre hjørnet er det ei stor pipe (89 X 79 centimeter) med en drøyt 120 centimeter lang brannmurforlengelse langs sørveggen. Her står det en vedkomfyr (Aadals Brug No 125). I det nordøstre hjørnet er det en kjøkkenbenk (175 X 58 centimeters plate) med hjørneskap over. Rommet har vindu på vestveggen og dører til tilstøtende rom, både på nord- og sørveggen. Kjøkkenet er forsøkt innredet slik informanter har fortalt at Klevfos-arbeiderfamiliens kjøkkener var i 1930-åra.
Rommet sør for foregående rom har ei grunnflate på 575 centimeter i retning nord-sør og 390 centimeter i retning øst-vest. Det har ett vindu på sørveggen og ett på vestveggen. Både tak og vegger er kledd med staffpanel. Taket er kvitmalt, veggene rosa og golvet brunt. I det nordøstre hjørnet står en etasjeovn – Aadals Brug No 76. Rommet er innredet som kombinert stue og soverom, noe som var vanlig i arbeidermiljøet på Klevfos i 1930-åra.
Velger vi døra på sørveggen fra gangen i 2. etasje, kommer vi inn i et rom som er 318 centimeter langt i retning nord-sør og 437 centimeter i retning øst-vest. Også her er det staffpanel i taket og på veggene. Taket er gulkvitt, veggene lysegrønne og golvet brunt. Rommet har ett vindu på østveggen. I det nordvestre hjørnet står en vedkomfyr – Aadals Brug No 23. I det sørvestre hjørnet en liten veggfast kjøkkenbenk. (1747 X 47).
På sørveggen i foregående rom er det dør til et lite hjørnerom, 245 centimeter langt i retning nord-sør og 435 centimeter i retning øst-vest. Staffpanel i tak og på vegger. Taket er gråkvitt, veggene lysegrønne og golvet brunt. I nordvestre hjørne er det brannmur med plass for vedovn, som ikke er intakt.
Sentralt i den søndre delen av loftet er det et 580 cm langt og 437 bredt rom, der tak og vegger er kledd med staffpanel. Taket er kvitmalt og veggene lyseblå. På østre og vestre side av rommet, der takhøyden er lav, er det kott uten vinduer. I den nordre enden av loftet er det også innredet et boligrom. Golvflata måler 423 centimeter i retning nord-sør og 440 centimeter i retning øst-vest. Også her er vegger og tak kledd med staffpanel, men til forskjell fra i alle andre rom i dette huset er veggkledningen lagt horisontalt. Taket er kvitmalt, veggene rosalilla. Også her er det vinduløse kott mot husets langvegger (øst og vest) der takhøyden på loftet er lav. Begge de panelte enderommene på loftet har to vinduer på gavlveggene. Den midtre delen av loftet har aldri vært innredet til boligformål. Her er det tre kott med enkle bordvegger på østsida og fire nisjer på vestsida av bygningen.
Ved etableringa av industri i ei jordbruksbygd som Løten var en av utfordringene å skaffe arbeiderne og familiene deres steder å bo. Derfor investerte selskapet Klevfos Cellulose- & Papirfabrik i de første drøye 30 åra virksomheten var i drift i til sammen ni boliger, hvorav alle hadde flere leiligheter. Tilrettelegging med boliger var nødvendig i etableringsfasen for en ny industribedrift i et miljø der det fra før var mest spredt bebyggelse knyttet til jordbruket. Også nabobedriften Aadals Brugs Jernstøberi hadde sine arbeiderkaserner. Da høykonjunkturen for treforedlingsindustrien kulminerte i 1920 hadde Klevfos 115 ansatte og 22-24 leiligheter. Etter den tid ble det ikke bygd flere boliger for bedriftens regning. Dette betydde at virksomheten hadde kommet over i en fase der flertallet av arbeiderne og deres familier bodde i egne boliger eller i husrom de leide på gardsbruk i nærområdet. Men fortsatt var det mange, både arbeidere og funksjonærer, bodde i bedriftens hus. Det første og største bolighuset som ble bygd ved fabrikkanlegget var den såkalte «Bolig’n», som ble reist på berglendt grunn like nordøst for fabrikken, på oversida av vegen opp mot tettstedet Ådalsbruk. Den ble reist i slutten av 1880-åra, samtidig med at selskapet bygde en cellolosefabrikk ved Svartelva.
Klevfosboligen var egentlig ikke ny på dette tidspunktet. Bygningen hadde tidligere stått på garden Tofsrud i Løten, som siden 1881 hadde tilhørt Søren Sørensen, som titulerte seg både byggmester og ingeniør, og som var en av investorene bak Klevfos-selskapet. Han var sikkert klar over de fordelene det innebar å oppføre en «ferdigkrympet» bygning framfor å reise en ny av rått tømmer, som ville måtte stå to-tre år før den kunne utstyres med innvendig og eventuelt utvendig kledning. I forbindelse med restaureringsarbeid bortimot 100 år etter at huset ble flyttet og gjenoppført på Klevfos oppdaget handverkerne noen tall som var malt på dørene i bygningen. Denne oppdagelsen er bakgrunnen for at personalet ved Klevfos industrimuseum seinere har presentert huset som ei forhenværende kaserne fra den tida det var militær ekserserplass på Tofsrud. Bygningen er imidlertid, som så mange 1800-talls våningshus på litt større garder på Hedmarken, en såkalt midtkammerbygning. Den har inngangsdør midt på den ene langveggen. Derfra kommer man inn i en gang med trapp til annenetasje. Rett innenfor gangen hadde slike bygninger vanligvis et kjøkken, og på begge sider stuer og kammers. I annen etasje brukte det å være en stor sal i den ene enden og ellers mindre rom, fortrinnsvis soverom. Det var sannsynligvis en slik romløsning Klevfos-boligen hadde da den var ny og sto på Tofsrud. Da den ble bolig for ansatte ved cellulose- og papirfabrikken ble antakelig noen av de største rommene delt i to med lettvegger. Det ble også oppført en toetasjes trappegang ved den nordre gavlveggen, åpenbart med sikte på at beboerne i denne delen av bygningen skulle kunne ta seg inn og ut uten å måtte gå gjennom andres leiligheter. Denne trappegangen er ikke bevart. Etnologen Anne Birgit Larsen, som skrev magistergradsavhandling om «Arbeidermiljø ved Klevfos Cellulose- & Papirfabrik 1888-1940» fant at det i 1891 bodde 14 Klevfos-arbeidere i bygningen. Mange av dem hadde familier, så det samlete beboertallet var 35. Mange av dem var innflyttere til Løten og det nyetablerte miljøet rundt treforedlingsbedriften ved Svartelva. Seinere krympet antall beboere i «Bolig’n» noe, og arbeidermiljøet ved Klevfos ble stadig mer «sjølrekrutterende». De som bodde i bygningen hadde rimelig husleie, gratis strøm til belysning og ved til fyring, og kort veg til arbeidet i fabrikken.
Historikeren Anne-Mette Nilsen, som var vitenskapelig assistent ved industrimuseet på Klevfos, arbeidet i midten av 1980-åra arbeidet mye for å kartlegge hvordan boforholdene i «Bolig’n» hadde vært. Hun skrev følgende:
«Antall leiligheter i Klevfosboligen har variert gjennom tidene. Til å begynne med var det 6 eller 7 leiligheter her. De fleste leilighetene besto av 1 rom og kjøkken. Blant andre bodde en av formennene med kone og barn i en 3-roms leilighet inntil de flyttet inn i det nybygde Skjærdal i 1920. Etter dette ble denne leiligheten omgjort til 2 enheter. Fra da besto huset av 8 leiligheter, hver på to rom. Grunnflaten varierte fra ca. 23, 5 kvadratmeter til ca. 42, 5 kvadratmeter. Senere, fra omkring 1950, ble antallet leiligheter igjen redusert til 6-7. På loftet er det også to separate rom som er blitt leid ut etter behov. »
Nilsen beskriver altså ei utvikling fra en første fase, da det bodde arbeidere i små leiligheter og en formannsfamilie i en litt større leilighet i bygningen, inntil det ble bygd en spesiell funksjonærbolig (Skjærdal) i 1920. Deretter ble formannsleiligheten delt opp til to arbeiderleiligheter, og bygningen ble en ren arbeiderbolig. Hun beskriver videre ei utvikling der antall leiligheter ble noe krympet, slik at en del av beboerne fikk noe bedre plass. I et miljø med skiftarbeid var det naturligvis stor forskjell på å disponere to og tre rom. I toroms leiligheter var det stuerommet som ble soverom nattestid, i en treroms leilighet kunne far sove ut etter nattskift i bak ei soveromsdør mens resten av familien oppholdt seg på kjøkkenet og i stua. I etterkrigstida, da utviklinga av den generelle boligstandarden i Norge var preget av stadig større romslighet, bedre sanitærforhold og mer komfort, framsto Klevfosboligen, tross visse moderniseringstiltak, som stadig mer umoderne. Anne-Mette Nilsen skriver følgende om bostandarden:
«I Klevfosboligen foregikk oppvarming og matlaging ved hjelp av vedfyring frem til omkring 1955. Det ble aldri innlagt vann i huset. Fra 1889 og fremover var dette forhold som gjaldt de fleste her i landet. Med muligheter for grønnsakdyrking, grisehold og lek og samhold utendørs hadde de Klevfosansatte bedre boforhold enn mange industriarbeidere i byene. Da fabrikken brant i 1909, ble de fleste arbeidsløse og mange reiste til byene for arbeid. En del kom tilbake etter noen år. En av dem som kom tilbake fra Kristiania og som vi har opplysninger om, så det som en økonomisk fordel at på Klevfos kunne de langt på veg være selvforsynt med kjøtt og grønnsaker. Dette var en av grunnene til at han søkte hit igjen.
Utover på 1900-tallet ble imidlertid blant annet folks bostandard forbedret. Klevfosboligen fikk etter hvert innlagt strøm til belysning. Fra 1955 økte tilførselen av elektrisitet, og flere av de som bodde her kunne gå til anskaffelse av magasinkomfyr. Men fraværet av innlagt vann føltes naturlig nok som t større savn etter hvert som dette ble vanlig i privathusene. De fleste flyttet fra Klevfosboligen så snart muligheten for eget og bedre husvære var tilstede. Av det folk nå kan fortelle har det vært 2 ektepar som ble boende i huset riktig lenge, «en hel mannsalder».
Da beslutningen om at Klevfos skulle bli museum ble tatt var «bolig’n» intakt, men preget av manglende vedlikehold. Det samme kan sies om utedoene som ligger et steinkast vest for bygningen. Vedskuret var borte. Det samme gjaldt sporene etter matauk, som Anne-Mette Nilsens informanter hadde fortalt om. Grise- og hønsehus var revet, potet- og grønnsaklandet var gjengrodd og bærbuskene var fortrengt av skogsvegetasjon. Museets folk prioriterte å ta vare på det som fortsatt fantes framfor å gjenskape det de bare kjente ut fra fabrikkveteranenes vage beskrivelser. Kartskisse som viser hvor forsvunne bygninger og gjengrodde hagebruksarealer ved «Bolig’n» lå, er publisert i Klevfos industrimuseums temahefte om Klevfosboligen fra 1987.
Klevfos industrimuseums restaurering av arbeiderboligen startet i 1981. Først arbeidet man med taket. Det er grunn til å anta at krumsteinstekket ble demontert, og at det ble lagt nytt pappundertak og nye lekter, før teglsteinen ble lagt på plass igjen. Når man først hadde stillas på plass, var det rasjonelt å reparere de rappete veggflatene også. I 1982 ble skadde og dårlige partier utbedret av en pensjonert murer fra Løten. Deretter ble rappinga kalket og utvendig treverk fikk ny maling. Inngangspartiet foran døra på den østre langveggen ble ombygd i samband med restaureringa. Dette hadde rent praktiske årsaker. Men Klevfosboligen var bebodd hadde den inngang forfra, men da museet skulle ta bygningen i bruk var det såpass mye biltrafikk til ovenforliggende eiendommer på vegen like foran huset, at man valgte å legge oppgangene til overbygget foran hovedinngangen på sidene. I 1985 ble vinduene i «Bolig’n» satt i stand. Dermed var det ytre bygningsskallet restaurert, og den mest overhengende faren for videre forfall var avverget. I 1991 utførte museet drengeringsarbeider i kjelleren og langs grunnmurene.
I 1984 ble tre rom i første etasje utleid til Ådalsbruk framlag. To år seinere framgår det av årsmeldinga for Klevfos industrimuseums venner at Norsk Papirindustriarbeiderforbund skulle disponere tre rom i første etasje, hvor de ønsket å vise noe av fagbevegelsens historie knyttet til treforedlingsindustrien. Museets plan for huset var ellers å gi noen glimt av hvordan Klevfos-arbeiderne og familiene deres hadde bodd i ulike faser av bedriftens historie.
Klevfos industrimuseums planer for «Bolig’n» dreide seg imidlertid om å innrede noen av boligrommene noenlunde slik Klevfos-veteranene hadde beskrevet dem i intervjuer. Museets ambisjon var ikke bare å formidle hvordan tre ble til papir, og hvordan arbeidslivet i fabrikken fortonte seg, men også hvordan industriarbeiderne på Klevfos levde når de ikke var på jobb. Alt i 1984 ble ett av rommene i 2. etasje innredet med sikte på at det skulle gi et inntrykk av hvordan arbeiderne på Klevfos bodde i 1930-åra. En god del av inventaret var en gave fra et par som bodde i leiligheten på denne tida. Anne-Mette Nilsen beskrev arbeidet med 1930-tallsleiligheten slik:
«Leiligheten vi har innredet med interiør fra 1930-årene anskueliggjør hvordan en såkalt nyetablert arbeiderfamilie levde og innrettet seg her. Vi har vært så heldige at paret som bodde her i 1933-39 har bistått oss i arbeidet med leiligheten på flere måter. Gjennom intervjuer har de beskrevet hvordan de hadde det her. Andre som bodde i huset samtidig har også bidratt med verdifulle opplysninger om bomilijøet. Bedriftsarkivet har og vært til nytte i denne sammenhengen.
De fleste møblene og en del annet utstyr i leiligheten er gaver fra ekteparet som bodde her og står der de hadde det i 30-årene. Det øvrige inventaret er gitt som gaver fra andre privatpersoner, lånt fra Hedmarksmuseet og Domkirkeodden eller kjøpt hos lokale brukthandlere. For det vi har anskaffet på disse måtene har vi holdt oss nøye til slike ting ekteparet har fortalt at de hadde i leiligheten. Klevfos Industrimuseum er nå ikke bare istand til å presentere et bomiljø slik det opprinnelig var, men museet har også bygget opp en samling boligutstyr som vi kjenner opprinnelsen og anvendelsesområdene for. Sammen med intervjuene har vi med det et fyldig kulturhistorisk materiale fra miljøet og epoken som blir bevart for ettertiden. »
Den 1930-tallsleiligheten sto noenlunde ferdig i 1987. På dette tidspunktet hadde museet også kommet langt i arbeidet med å samle materiale til et interiør som skulle illustrere boforholdene i 1950-åra. Denne leiligheten ble åpnet for publikum sommeren 1989. Planer om å rekonstruere et leilighetsmiljø fra omkring 1900 er derimot fortsatt ikke realisert. Dermed sto det fortsatt – etter at 1930- og 1950-tallsleilighetene var innredet – drøyt 150 kvadratmeter ledig plass i «Bolig’n». Deler av disse arealene har i perioder vært brukt til skiftende utstillinger, blant annet av arbeider av lokale kunstnere. I 2003 publiserte historikeren Åse Krogsrud i samarbeid med ei historieinteressert ingeniørgruppe et hefte om Løten-bedriften Aadals Brug, der hun la stor vekt på nettopp ingeniørenes rolle. I forbindelse med dette arbeidet ble det produsert en skjermutstilling, som i en kort periode ble vist på Norsk Teknisk Museum i Oslo og på Hedmarksmuseet og Domkirkeodden på Hamar. Tre-fire år seinere ble skjermutstillingen montert i den nordre delen av førsteetasjen i «Bolig’n», sammen med en del Aadals Brug-produkter som Klevfosmuseet hadde samlet.
Fra andre halvdel av 1980-åra og i mange år framover var «Bolig’n» en sentral arena i formidlingsarbeidet på Klevfos industrimuseum. Daværende museumsformidler Tor Karseth skrev følgende i årsskriftet «Klev» for 1992:
«Leilighetene i Klevfosboligen er museumsfaglig av høg kvalitet. De er også svært populære blant våre besøkende, kanskje særlig blant folk som har levd ei stund, og mer blant kvinner enn blant menn. »
Fra og med årsskiftet 2002-2003 ble Klevfos industrimuseum «konsolidert» med Norsk Skogmuseum i Elverum. I samband med denne prosessen ble det reist en del spørsmål knyttet til eierskap til samlingene og tidligere dokumentasjonsarbeid. Ved Klevfos industrimuseum hadde man i liten grad registrert gjenstander, og følgelig hadde museet mangelfull oversikt over hva samlingene besto av. Unntaket var leilighetsinteriørene i «Bolig’n», som Anne-Mette Nilsen hadde registrert på de såkalte «NKKM-skjemaene» mange museer brukte i 1980-åra. Det finners 577 slike kort, med informasjon som skulle vært overført til den digitale Primus-databasen og supplert noe, både med tekster og fotografier. Når det gjelder eiendomsretten til denne samlinga skrev Tor Sæther fra Domkirkeodden, som Klevfos industrimuseum inngikk i da materialet ble samlet, følgende i en e-post til Bjørn Bækkelund på Skogmuseet:
«De nummerseriene du nevner er innført i våre protokoller med opplysningen om at disse er på Klevfos. Dette er jo også det som ble samlet inn lokalt for å brukes på Klevfos. Dette er helt greit og uproblematisk. Det er imidlertid 8 enkeltgjenstander som direkte er utlånt fra Hedmarksmuseets samlinger. Disse må vi enten ha tilbake, eller vi kan fortsette utlånet. Her finnes det et utlånsdokument fra 1986, underskrevet av Magne Jervan og Anne-Mette Nilsen. Sender en kopi av dette dokumentet i posten. »
Konstituerende generalforsamling i selskapet som ville etablere en treforedlingsfabrikken ved Klevfossen i Løten ble holdt våren 1888. Initiativtakerne var blant annet skogeieren Helge Væringsåsen og ingeniør Søren Sørensen. Sørensen hadde nettopp kjøpt det som ble kalt Gammelhusfossen i Svartelva med åtte mål omliggende jord av brukeren på Østre Engelu. Nå skulle mølleanlegget der brukeren på Engelu hadde malt sitt eget og en del av naboenes korn på vike for moderne industri. Selskapet ville nyttiggjøre seg trevirke fra skogen og vannet i Svartelva som transportåre og kraftkilde for produksjonen. En god del av maskinene ble produsert ved Aadals Brugs jernstøberi, som lå noen få hundrede meter oppe ved elva, og ferdige produkter skulle transporteres vekk via et sidespor fra Ådalsbruk jernbanestasjon. I første omgang satset man på celluloseproduksjon, men alt i 1892 kom selskapets ledelse til at det antakelig ville svare seg å videreforedle cellulosen til papir. Dermed ble Klevfos en såkalt integrert fabrikk, først med en liten papirmaskin, og etter få år med to. Klevfos Cellulose- & Papirfabrik produserte kraftpapir av egen masse. Selskapet hadde bygd anlegget så billig det lot seg gjøre. Fyrhuset og cellulosekokeriet var teglsteinsmurte konstruksjoner. Resten av fabrikken var reist i utmurt bindingsverk og dels i tre. Dette ble skjebnesvangert. Anlegget ble herjet av brann 14. november 1909, og i mange måneder etterpå var det usikkert om fabrikken ville bli gjenoppbygd. Etter hvert lyktes det ledelsen å få doblet aksjekapitalen. Dermed kunne man starte bygginga av et nytt fabrikkanlegg, denne gangen i ildfaste teglkonstruksjoner. Samtidig ble det kjøpt nytt maskineri, blant annet en papirmaskin fra den tyske produsenten Gustav Tölle. Nyanlegget fikk også elektrisk energi fra den nye kraftstasjonen ved Skjefstadfossen i Elverum. Produksjonen ble gjentatt i 1911, men den var preget av mange tekniske vanskeligheter og dårlig inntjening. Utviklinga snudde i 1913, da den unge ingeniøren Eivind Torp ble ansatt som bestyrer. Han fikk utført en del tekniske endringer, som effektiviserte drifta. Produksjonen vokste, kvaliteten på produktene ble bedre og inntjeninga økte. I 1917 var gjelda nedbetalt. Dette året kjøpte treforedlingsselskapet Union Co i Skien størstedelen av aksjene i bedriften til priser de lokale investorene var svært fornøyde med. Fire år seinere endte høykonjunkturen i et krakk for den skogbaserte industrien, som brått fikk store avsetningsvansker. Klevfos var ute av drift en periode, men kom i gang igjen. Det ble imidlertid ikke investert nevneverdig i produksjonsmateriellet. Så vel fabrikkbestyreren som de ansatte gjorde sitt beste for å drive fabrikken med lavest mulige kostnader. Etter 2. verdenskrig var det meget gode tider for papirindustrien, men de moderate moderniseringstiltakene gav ikke den effektivitetsøkningen som kunne gitt Klevfos fullt utbytte av gode priser og høy etterspørsel etter kraftpapir. I 1954 solgte Union Co halvparten av sine Klevfos-aksjer til Løiten og Romedal allmenninger. Den andre halvparten av aksjene ble solgt til treforedlingskonsernet Borregaard ti år seinere. Klevfos Cellulose- og Papirfabrikk fortsatte å produsere sulfatcellulose til 1972. Fabrikken, som en gang hadde hatt 80-90 ansatte fordelt på tre skift, ble drevet videre med svært liten arbeidsstokk og med produksjonskvanta som var de aller minste i norsk papirindustri. Klevfos-fabrikken fortsatte å produsere kraftpapir av innkjøpt masse til høsten 1976, de siste par åra med Løiten almenning som eneaksjonær.
I Løten var det et miljø som forsto at fabrikken – som i hovedsak hadde vært drevet i bygninger og med produksjonsmateriell fra 1910-11 helt fram til nedleggelsen – var et verdifullt industrielt kulturminne. Høsten 1978 ble det dannet en venneforening med kommunens driftige kultursekretær som frontfigur. Fylkeskonservatoren i Hedmark, Norsk Teknisk Museum og Norsk papirindustriarbeiderforbund gav venneforeningen faglig støtte og sympati, og både Norsk Kulturråd og Riksantikvaren bidro med midler som skulle redde bygningene og dermed også interiørene de rommet. Restaureringa startet med takreparasjoner i 1980. Samme år vedtok Hedmark fylkesting at Klevfos skulle innlemmes i museumsordningen, som en underavdeling under Hedmarksmuseet og Domkirkeodden på Hamar. Klevfos-avdelingen ansatte en bygningskyndig handverker i 1981 og en ingeniørutdannet bestyrer i 1982. De arbeidet – i samarbeid med andre gode krefter – med å redde Klevfos som kulturminne. Først 13. juni 1986 var arbeidet kommet så langt at Klevfos industrimuseum kunne åpnes for publikum. Parallelt med at restaureringa av anlegget pågikk skrev Anne Birgit Larsen magistergradsavhandling i etnologi om arbeidsmiljøet ved Klevfos-fabrikken. I 1988 var den unge læreren Tor Karseth sivilarbeider på Klevfos. Han utviklet teaterforestillingen «Arbesdaer», med fokus på arbeidsmiljøet i bedriften. I slutten av 1980-åra ble det også lansert planer om et cirka 800 kvadratmeter stort museumsbygg på parkeringsplassen ved Klevfos. Det lyktes imidlertid ikke å få reise om lag 15 millioner kroner, som måtte til for å få realisert byggeplanene. Denne vanskelige saken var en av årsakene til at Klevfos og Hedmarksmuseet på Hamar i 1992 skilte lag. Driftsansvaret for anlegget på Ådalsbruk ble overlatt til «Stiftelsen Klevfos». Ved årsskiftet 2002-2003 ble Klevfos industrimuseum konsolidert med Norsk Skogmuseum i Elverum, som fra før hadde underavdelingen Sørlistøa fløtermuseum ved Osensjøen i Åmot kommune. Fra og med 1. januar 2010 ble alle de museumsenhetene i Hedmark som mottok ordinær driftsstøtte fra Kulturdepartementet samlet under en administrativ paraply under navnet Hedmark fylkesmuseum AS, som fra da av overtok arbeidsgiver- og driftsansvar. Denne administrative overbygningen skiftet våren 2014 navn til Anno museum AS.
Se også fanen «Opplysninger», hvor det er mer informasjon om denne spesifikke bygningens historie. Noe større generelle beskrivelser av Klevfos Cellulose- & Papirfabriks historie finnes i bøkene «Masse Papir» (Fageraas, Bækkelund, Nilsson og Bagle 2006) og «Industrispor fra Melbu til Lindesnes» (2008, Geir Thomas Risåsens artikkel).
LitteraturreferanserNilsen, Anne-Mette (1987): «Klevfosboligen». Ådalsbruk/Elverum Temahefte, som beskriver et tenkt besøk hos en ung arbeiderfamilie i 1935 og gir generell informasjon om boligtilbudet ved Klevfos Cellulose- & Papirfabrik.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».