Boplass

Fantebyen består av flere tidligere husmannsplasser. Det antas å finnes 14 overgitte plasser samt ett hus som står igjen. På midten av 1800-tallet var det flere familier fra romanislekter som bosatte seg i det som kom til å kalles Fantebyen i Rødenes. Mesteparten av familiene kom fra Ullensaker når de bosatte seg her. De fleste kjøpte marken av bøndene i bygden, og brukte deretter området som sitt faste bosted.

I henhold til bygdeboken Rødenes i Østfold. En bygds historie I 1 påpekes det at flertallet innbyggere, men ikke alle, var «fanter», som var en av majoritetsbefolkningens betegnelser for romanifolket. Fortinning nevnes som et av de vanligste måtene å forsørge seg på. Den faste boformen i ”byen” ble ifølge boken kombinert med ”omstreiferi og betleri”.

Stedene var små, og det var ofte vanskelig å forsørge flere familier her. Bostedet ble kombinert med handel. I en rapport fra fattigkommisjonen sier man at det handler om elleve familier og 54 personer. Kommunen søkte også om penger fra fantefondet for å forsørge de boende. Ifølge Eilert Sundt og hans Fantefortegnelser tilhørte folket i byen blant annet Kjeldsenfølget og Hakebrofolket.

Det finns dokumentasjon på at fattigdommen forårsaket at barn som ble født på stedet ble tatt hånd om av myndighetene, og plassert på barnehjem. En slektsforsker i USA fant frem til stedene Korslund og Iseberget i Fantebyen når han søkte etter sin stamfar Julius Bernhards opphav i Norge. Denne mannen, av Hakebrufølget, ble som fjortenåring plassert på barnehjemmet Toftes gave. Han arbeidet deretter som dreng på en gård i Vestfold før han i 24-års alder emigrerte til Canada sammen med sin hustru Johanna fra Värmskog i Värmland. Etter noen dramatiske år, hvor familien blant annet ”was pirated”, flyttet familien videre til Michigan i USA. Der viste Julius Bernhard seg å være en god entreprenør. Fra å være industriarbeider startet han en sin egen virksomhet, og ble senere valgt to ganger til borgermester i hjembyen sin Cheboygan, Michigan.

De fleste husene i byen ble forlatt på slutten av 1800-tallet.

Stedene i området fikk navn som ble værende igjen i bygden, og Marker historielag har lagt ned mye arbeid på å vise besøkere til stedene. I 2010 satt man opp informasjonsskilt på de stedene man klarte å lokalisere, som også er de fleste av dem. På stedet Jørnehaugen står en hytte med et rom igjen. Den har blitt renovert, et arbeid som ble ferdig i 1999. Huset er på 24 kvadratmeter. Huset benyttes i dag ved ulike samlinger. Det er også blitt holdt konsert med romanimusikk samt tekstopplesing her. En venneforening leier den av eieren.

Jørnehaugen ligger lengst øst i Fantebyen. Huset ligger på en høyde i kanten av skogen. Mot øst er det en snau halvmil til svenskegrensen. Det er like i nærheten av riksvei 21 i øst. I nord ligger et stort grustak, og inntil det Bekketjern. Den siste boende på stedet var Edvard Jørnehaugen som ble sett på som en bygdeoriginal. Hans mor var reisende av Kjeldsenfølget, mens hans far var av fastboende slekt. Edvard ble ikke omtalt som tater i bygden. Det finnes mange bevarte fortellinger fra hans levetid. Han forsørget seg på jakt og fiske, og ble sett på som litt av en bygdeoriginal.

Jørnehaugen ble bygget av Edvards foreldre. Der fantes hytten med ett rom og et geitehus. Hyttens skorstein er murt med gråstein. Det gikk ikke så bra å forsørge seg på stedet, så det ble nødvendig å søke arbeid på gårdene i bygden. Edvard drev med hogst i skogen, var jeger med mer. Han hadde fire søsken som tidlig dro fra hjemmet og bygden.

Inntil Jørnehaugen, i den nåværende grusgropen, fantes en leirplass for romanifolket. Leirplassen ble antakelig brukt frem til 1930-tallet. Opplysninger om hvilken kontakt Edvard Jørnehaugen hadde med dem som kom reisende er motsigelsesfulle.