En voldsom dramatisk himmel. En melert
himmel. Skyer i drift mot øst. Skyer
lik en flåte av skip med utspilte seil. Svarte
og grå. Skyer fulle av regn. Sprengferdige.
Somme flådde i filler. Lyset skifter ustanselig.
Skyene kaster skygger. Dalen er
plutselig hyllet i tusmørke der like så hastig
jages på flukt av sitrende lys. Igjen er
det dagklart.
Kastevinden slår hørbart og hissig mot
bilens frontrute. FIAT'en er av eldre årgang.
Det er ingen hemmelighet lenger.
Karosseriet gir seg rustent. Motoren banker.
Ukjente gjenstander rasler. Regndråper
males til glitrende tåke på vindspeilet.
Vindusviskeren pendler kortåndet asrnatisk.
Sjåføren må ofte gripe hardt om
lattet for å holde rett kurs. Frarn går det
tross alt. Vi jager ut langs den ibenholtsvarte
landeveien. Oppmerksomme på de
knallgule ferdselsstripene som maner til
årvåkenhet og moderat hastighet. Regn.
Regn. Regnkaskader. Dråpenes stigende
og fallende trommehvirvel mot vindspeilet
og blikktaket.
Landskapet dominert av sensommerens
modne farger: smeltende gtønn, ulmende
rød og varm brun og steingrå i mange nyanser.
Løvet plettvis vissengul. Tegn på
tidlig høst. Lavt fjell bekledt med firru.
Den breie dalbunnen frodig og intenst dyrket.
Velstelt gardsbruk. Brokete kyr (i dag
med baken mot den strie vind) på smaragdgrønne
beitemarker.
Tettbygg. Nye pyntelige hus. Pastellfargete.
Blomster, busker og unge frukttrær.
Konfettikulørte plastbåter vugger på
vågen. Et festligt syn. Nær havet får landet
en annen karakter. Det flates ut: en slette
rammet inn av fjell på tre sider. I vest
skjærgårdens gjennombrutte molo. Kystlandet
er trelaust. Forkrøplede busker,
sparsomt gress og lyng mellom klipper og
stein under en forblåst himmel. Og oceanets
salte ånde er hard for menneskene, for
alt levende og groende.
Et nakent kystlandskap. Enkelt, sterkt
og reint i linjene. Dets grunnformer trer
markant fram. Kubistisk i formene. Klart
i fargene. Og en luft! Fersk. Ubrukt. Osonrik.
Suger den inn i dype drag. Surstoffet,
lungenes røde skoger!
En kan til tider gå trett av fjell og skog.
Trenger distanse. Et sted hvor utsynet
ikke stoppes av fjellrygger eller skogbarrierer.
Her i vest er åpent og overskuelig
så langt ens blikk rekker. Fiskeværet. En
flokk hus. Overraskende tak- og gavlprofiler.
Sikker havn når havet er sint. Brygger.
Trålere og motorbåter. Sjøboder. Påtrengende
lukt av fisk. Nesten tilgrodde
veier og smug. Erodert jernskrot i filtret
gress (blir en dag funnet av arkeologer og
utstilt på rnuseum?) I sentrurn kritthvit liten prunklaus kirke. Massivt firkantet
tårn over kryssbygningen. Øverst svulmende
barokk. Hvilken oppblåst kontrast.
Tårnet utvilsomt (både) åndelig og verdslig
sjømerke gjennom århundrer?
Er fiskeværet forlatt? En spør seg selv
er det helg? Kun vinden giør oss oppmerksom
på sin tilstedeværelse. Hvor er menneskene?
Helt ualminnelig for oversiviliserte
bymennesker som oss. Nå, nok om
det. Vi finner oss til rette foruten selskap
og prat. Går på oppdagelse. Ser oss om og
tenker tankene våre. Utveksler refleksjoner
om vær og vind. Om tidene og ikke
minst egnede motiver, farve og belysning
og mer av samme skuffe! Og snart skilles
våre veier. Fint å arbeide, male eller tegne,
i opphøyet ensomhet. Det er vi enige om.
Senere kan vi møtes og komrne med kornmentarene
våre.
Følgesvennen min har funnet en krok i
le og er allerede godt i gang bak staffeliet
sitt: rnotivet antydet og friske og klangfulle
farger slår mot netthinnene mine.
Det ble til to skisser for hans vedkomrnende.
Og undertegnede rablet ned 6-7 tusjtegninger.
Synes å ha fanget inn noe karakteristisk?
Vi var rørende enige om, da vi kjørte
hjemover, rned vinden akterinn, at slik en
snartur skulle gjøres opp igjen. Pent billedkunstnerisk
utbytte. Inntrykk og frisk
luft. Kan en forlange mer? Vi synes ikke
det.
Ønsker du å se flere av bildene av Per Jølting fra Romsdal? Følg linken her