Traktoregg og gammelhesja

De er ikke så vakre og se til, traktoreggene, emballert i hvit plast. Eggene strutter av saftig gress. I mitt stille sinn tenker jeg at kreaturene får høy av den konserverte sorten nå for tiden. Sånn var det ikke i min barndom. Da var det ikke å frese rundt på en traktor og få unna høya i løpet av en dag eller to.

Nei, høya, den ble det snakket om med andakt! Det var livsgrunnlaget for å berge dyrene gjennom vinteren, så det var viktig at høyet ble tørt og av bra kvalitet. Jeg føler meg nokså tilårskommen når jeg tenker på Daniel som slo med ljå. Vi unger måtte ikke springe gjennom graset og tråkke det ned før det var slått. Dersom vi glemte oss, var det kjeft å få, forstålig nok. Etter karene kom rakartausene med lette sommerkjoler, skaut og lettbeinte. Hesjestaurene fra året før kom frem, og de ble slått i jorda. Så ble hesjestrengen surrer på. Da først kunne gresset henges på hesja.

For meg som unge var det utrolig god luft i det halvtørre høyet. Det var absolutt ikke lov å krype gjennom hesja, men hørte vi på det øret? Neida! Så fremt det var en mulighet, gjemte jeg meg midt inne i all velduften. Det var nesten fortettet blomster og gressluft inni hesjene. Det var sommeren i lange deilige åndedrag og luften var som den herligeste parfyme! Da var det om å gjøre å ikke rive ned høy av hesja slik at en ble oppdaget.

Og var en heldig, kunne en få sitte på hestelasset når høyet ble kjørt inn i høylåen.
Etterpå var markene fortunderlig lett å springe på. Gresset var som en nyklippet guttelugg. Kort og stri, og det kilte på de bare leggene. 

Slik var det før. Det er lenge siden. Hundre år, pleier ungene mine å si. Riktignok er det ikke så ille, men når jeg tenker meg om er minnene mine 40 år og vel så det gamle. Mye har forandret seg.  

Jeg tar meg i å se etter de gode gammeldagse hesjene, jeg, der luften av sommer er bedøvende. Traktoreggene har ikke samme appell til min fantasi eller til luktesansen. De er for mitt øye et fremmedelement i kulturlandskapet. Men som med alle andre nyvinningene, så venner jeg meg nok til dem. Og jeg trenger da ikke like dem? Jeg ser innsparingen i tid for bøndene, og jeg ser at kvaliteten kan bli bedre for de umælende, og det er i alle fall en forbedring fra silo med sin maursyre… Fremkrittet har sin pris. Jeg får nok bare trene øyet mitt til å godta disse traktoreggene, og heller for mitt indre øye se tilbake til barndommens hesjer der godlukten hang som den fineste parfyme rundt verket.