Hva med klessnora?
Allerede i 1927 fant tannlege og museumsmann Ingebret Aas det for godt å dokumentere ei klessnor. Med vilje? Det var nok låven og tunet på den gamle husmannsplassen under Hafslund i Skjeberg ved Sarpsborg som var hovedmotivet. Fra samme husmannsplass fins det også et bilde av våningshuset. Uansett, vi skal ikke se bort fra at Aas la merke til og ønsket å dokumentere klessnora som et viktig spor etter kvinners liv og arbeid på gården.
Klestørkesnorer med hevestenger var en måte å tørke tøy på. Klessnoras plassering med mye sol på et luftig sted uten å være til hinder for andre gjøremål var viktig. Klessnora kunne også være spent opp midlertidig mellom noen trær, eller den hadde en fast plassering i et hushjørne og strekt over til et tre med taljesystem. Antakelig blei den produsert og montert av en mann men brukt av mange kvinner!
På jakt etter klessnora
Et søk i museenes nettdatabaser på klessnor gir et magert resultat, men det fins. Søker man på fotografier fins klessnora med som en liten detalj i utkanten av fotografiet. Men disse fotografiene gir faktisk litt kunnskap om tørking av tøy. Med søkeordet klesvask finner vi enda flere interessante motiv. Mange former for tørking av tøy på snorer i bakgårder, på gjerder, midlertidige snorer, og selvfølgelig boligblokkenes store tørkestativ på gårdsplassen. Noen fotografier viser også hvordan tøyet tørkes innomhus på snorer strekt under taket på kryss og tvers i nærhet av en varmekilde. Fotografiene fra PrimusWeb finner du under Relaterte ressurser / Lenker øverst til høyre på siden.
Wilse fotograferte også klessnora
På nettstedet Galleri Nor fins det to fine bilder fra Østfold signert fotograf Anders Beer Wilse. Begge med klessnor som hovedtema. Ei ung jente i hverdagsbunad reklamerer for et produkt som antakelig har med vasking å gjøre, og i bakgrunnen skimtes den hardt arbeidende gårdkona/husmora/tjenestejenta innimellom gjerdestaurene som holder klessnora på plass. Fotografiene er datert 1938. Fotografiene finner du under Relaterte ressurser / Lenker øverst til høyre på siden.
Klesvask i Østfold
Utstyret til klesvasken ble kjørt med hest og kjerre fra gården til vaskeplassen ved elva, Glomma. Kvinnene hadde med seg ei stor balje med skittentøy, bøtter, åk, vaskebrett, opphogd ved, soda og grønnsåpe, vaskepulver i løs vekt, og ei stor jerngryte til å varme vann og klær i. Om det var solskinn og varmt, da silte svetten og tårene rant av røyken fra bålet under gryta. Når tøyet var ferdig vasket og kokt, la kvinnene seg på kne ute på den smale båtbrygga og skylte tøyet i elvevannet. Var det vår og fremdeles is på vannet satt de på huk ved isråka for å skylle tøyet. Så ble klærne vridd for hånd og var klare til å henges opp. Noe av tøyet ble tørket midlertidig, på klessnorer spent opp mellom løvtrærne ved vaskeplassen. Var det god tørk, ble tøyet lettere å frakte hjem.
Ved starten på dagen var det lett å hente vann fra brygga. Men utover dagen forsvant vannet under brygga, på grunn av forskjellen mellom flo og fjære i Glomma. Og da måtte kvinnene vasse ut i gjørma med åket over nakken med to bøtter og bære vannet de trengte til skylling.
Klesvasken på en gård var tungt og slitsomt arbeid. Klærne var av hjemmevedv stoff og ble tykke og tunge og jobbe med under vask. Balja med vann og klær kunne veie opp til 70 kilo.
Slik beskriver Hilda Kongsberg (1899-1988) det i boka si "Bestemor forteller om livet på landet . Rolvsøy og Onsøy." Boka ble utgitt på Mitt Forlag i 1986 av Svein Skahjem.
Marit Nilsen, F.1928 som bodde i en bygård i Moss, forteller om sin barndom og tørkesnora. Hvordan de hadde flere snorer på rad. Håndklær og sengetøy på de ytterste rekkene, innerst skjulte de undertøy og hjemmestrikkede sanitetsbind!
Er klessnora et kultuminne? Kanskje. Om ikke annet så er den en innfallsvinkel til å belyse kvinners hverdagsliv og arbeid.