• Photo: Bjørn V. Johansen (Opphavsrett)
  • Photo: Bjørn V. Johansen (Opphavsrett)
  • Photo: Hvalfangstmuseet (Opphavsrett)
  • Photo: Hvalfangstmuseet (Opphavsrett)
  • Photo: Bergen museum (Opphavsrett)

Museum på utstilling

”I havet svømmet i jordens middelalder den store fiskeøgle, som jaget de blæksprutlignende ammoniter og fisk…”. På en plansje i Geologisk museum i Oslo skildres fossilenes utvikling i sirlig kalligrafi. Små etiketter, sprø og gulnede, er festet til underlaget med nette messingstifter. Dramatiske bergformasjoner på grånede trykk med motiv fra Grand Canyon og de franske alper slår eksotisk knock-out på hjemlige ”Ra-veien fra Vestfold” og ”Morænelandskap paa Romerike”. På rekke og rad, bak skapdører med ujevnt glass, står dryppstein og skifer, kvae og rav, ”skjælsand” og korall. Og flere etiketter. Mange flere etiketter. Alle med den samme sirlige skriften, utført av en dame som skrev seg kilometervis gjennom tre store museumssaler mellom 1917 og 1920. Og litt lenger.

Natur i øst

Da kong Haakon åpnet Geologisk museum i 1920, hadde universitetsmuseet endelig fått egnede lokaler for formålet; daglige fasiliteter for forskerne, magasiner og økt tilgjengelighet for studentene, for skolene og for det generelle publikum. Visjonen om å bidra til folkeopplysning og dannelse hos arbeiderklassen på hovedstadens østkant var en av årsakene til at arkitekt Holger Sindig-Larsens naturhistoriske museumsbygninger ble lagt til Tøyen. Universitetet skulle bidra til å forbedre folkets dagligliv og levekår. I store saler, innredet med vegg- eller gulvfaste montre etter eldre europeiske forbilder, skulle fragmenter fra naturen stilles ut til undring og læring. Og Norges plass som naturvitenskapelig nasjon skulle ettertrykkelig markeres.

Saving the whales

Geologisk museum er ikke det eneste eksemplet på fortidens formidling i Norge.
Forretningsmannen Lars Christensen realiserte sin visjon om et eget hvalfangstmuseum i Sandefjord i 1917. Den opprinnelige, høyloftede utstillingssalen er nesten sakral – mellom gallerier svever en mer enn 21 meter lang modell av en blåhval under taket. Montre med utstoppede dyr troner mellom søylene. Også Bergen museum har en betydelig samling av hvalskjeletter. I en av Norges vakreste museumssaler står utstillingsskap og dyrebein slik de ble montert for mer enn hundre år siden.

Museum i museet 

Fornyelse ligger i museenes natur. Ny kunnskap, metoder, slitasje og publikumsforventninger krever endring. De få utstillingene som bevares får med årene høy kulturhistorisk verdi. De forteller oss noe om fortidens museer og deres speiling av samfunnet. I Geologisk museum er én avdeling valgt bevart, mens andre originale montre har fått nytt innhold. I Sandefjord er det skånsomt lagt til nye elementer i den eldste utstillingen, mens Bergen har restaurert og lyssatt Hvalsalen. Eldre museumsutstillinger får ny aktualitet. Eller som den sirlige kalligrafien i Geologisk museum slår fast med en viss lettelse: ”Endelig er vi i nutiden, industriens og flyvemaskinernes tid..”…

Om forfatteren:
Bjørn Vidar Johansen er kunsthistoriker. Han har arbeidet med museumsformidling siden 1990-tallet og er i dag ansatt ved Museum for universitets- og vitenskapshistorie, Universitetet i Oslo.
 

Share to