Vakker perle høyt over Sigerfjorden

Gården består av flere bygninger. Hovedhuset er på 4 etasjer. Det stod ferdig i 1914.

Aterliet  inneholder et kunstbibliotek og selvsagt arbeidsrom for Tove. Hun fikk Statens Kunstnerstipend i 2009 for bildet "Liten engel".

I tillegg er det et lysthus på Lihallen. Her kan gjestene kose seg medutsikten ut Sortlandsundet, eller bla i diktbøker. Lysthuset ligger på gårdens høyeste punkt, 101 meter over havet.

Paret tar i mot gjester for bespisning, til malerkurs og andre kulturarrangementer.

Bildet "Liten engel" inngår i en serie der Tove maler fra barndommen. Bildene til Tove rører og berører gjestene. Her er den historien som kom til meg da jeg så bildet første gangen. 

Tilbakeblikk

Hun hadde gledet seg til åpningen av utstillingen lenge. Nå nøt hun et glass god vin, og kjent på gleden over venninnes suksess. De gode ordene, blomstene, ordførerens tale og alle menneskene som var kommet. Alle i samme ærend som henne: Å kaste glans over kunstneren. Lykkelig og glødende stod venninne og tok i mot hyllesten. De hadde fulgtes ad gjennom livet og hun kjent hvor stor gleden seg på venninnens vegne. Dette var fortjent. Dette hadde hun slitt for over år. Det var da hun fikk øye på det, bildet. Hun frøs fast og minnene kastet seg over henne med slik kraft at hun måtte holde seg fast i glasset.

Hun var med ett tilbake til den lørdagen i femte klasse. Det var da hun mistet statusen som engel. Det var da alt raste. Bildet foran henne viste en alvorlig lyshåret jente kledd i blå dress og med sløyfe i håret. På ryggen hadde hun skolesekken. I hendene holdt hun vingene. De som før hadde hengt på ryggen, tenkte hun med seg selv, mens hun tittet inn i det alvorlige blikket til jenta på bildet. I bakgrunnen var der en fjord og blå fjell med snø på toppene. Jo, alt stemte. Det hendt om våren, rett før skoleåret var ferdig.

Klassen hadde en lærerinne sørfra. Hun var deilig streng og uoppnåelig. Hun kunne enda kjenne på lengselen etter denne lærerinnens anerkjennelse. Om hun lukket øynene ville hun fornemme læreinnens nærvær med hårknute og duft av lavendel, i sidt skjørt og hvit bluse med brosje på brystet. Hun kjente hårene på ryggen reise seg, og snudde seg brått. Nei, det var ingen lærerinne fra femte klasse bak henne. Derimot husket hun sin egen lengsel etter et blidt nikk eller noen gode ord. Det var nesten som en forelskelse, det der, tenkte hun i tilbakeblikkets erkjennelse.

Hun hadde vært bestemorens engel i alle år. Bestemoren, som hadde tungt for å gå, og som hørte litt dårlig. Bestemoren bodde vegg i vegg med dem. Når hun trengte hjelp noe, pleide hun å ringle med en liten bjelle. Den lyden betydde at bestemoren trengte hjelp. – Engelen min! Hva skulle jeg vel gjort uten deg, pleide bestemoren si, og så så hun på henne med de milde himmelblå øynene og klappet henne på hånden. Det var så trygt og godt. Hun kjente at hun vokste, at hun var til nytte. Selvsagt var det ikke bestandig det passet; Når hun var i lek med andre barn passet det sjeldent at hun ble avbrutt av bestemorens klokke. Likevel tøylet hun utålmodigheten og løp inn for å gå til hånde. Det var i slike stunder at hun kjente englevingene klø under skulderbladene. Ja, det var faktisk sånn at hun helt konkret tenkte seg at hun hadde vinger. Englene på glansbildene med glitter i skrinet til storesøsteren, som det var helt forbudt å røre ved, hadde vinger. Englene på bildene i kirka, og på flanellografen hadde vinger. Når bestemor kalte henne engel, ja så betydde det at hun hadde vinger. Det var da helt logisk!

Denne dagen hadde de hatt naturfag. Lærerinnen hadde bedt dem ta med ranselen og så gikk de ned i fjæra. Der skulle de tegne vårblomst eller en fugl. De hadde vaglet seg opp på steinene. Kunstneren og hun på samme stein. Allerede da var hun en kløpper til å se hva hun kunne tegne. Det var et blikk venninnen hadde som hun misunte henne. Likevel satt de der, på den kalde steinen og så seg om. De var hjertevenner, og derfor! Det pleide de å si når andre spurte hvorfor de ikke kunne få leke med dem. Og så pleide de stikke armen i hverandres arm, og knise lunt inn i det varme felleskapet som var mellom dem.

Det var da hun hadde fått øye på reiret. Et kjeldereir. Det lå to vakre egg der. Raskt hadde hun glidd ned av steinen, bøyd seg over reiret og tatt opp egget. Det var varmt i hånden hennes. Skallet var glatt. Hun holdt det opp mot ansiktet for å se det bedre. Hun holdt det frem mot venninnen på steinen og ånde et forsiktig –se, da hun med ett kjent lærerinnen bak seg. Hun ble så forfjamset at hun miste egget ut av hånden.

Det falt. Før hun fikk rørt seg hadde det vakre egget falt bed på steinene og knekt i flere biter. En uferdig fuggelunge kom til syne. Ødelagt i restene av skall. Hun kjente tårene komme. Hun mente det jo ikke. Hun ville bare kjenne på egget, og nå var det ødelagt. Hjertet var i ferd med å briste i brystet hennes. Lærerinnen tok henne hardt i armen. – Hørte du ikke at jeg sa at vi ikke skulle ta på egg under ruging, sa hun med lav men kvass stemme. Jeg er skuffet over deg, fortsatte hun og slapp armen.

Hjertet hamret hardt. Hun hadde tatt livet av en fuggelunge i ren vanvare. Hun snudde seg, trev sekken og satte på sprang. Hun stoppet ikke før hun lå i bestemorens fang. Der gråt hun hjertet ut av kroppen. Bestemorhånden strøk og strøk. Omsider stanset gråten. Bare ett og annet hulk tvang seg frem. Bestemoren fikk hele historien- om tegningen, om egget , om lærerinnens vrede. Hun hadde sukket, bestemoren. Og så hadde hun sagt- Du er nok ingen engel likevel, du.

Med ett hadde hun kjent at vingene falt av henne. Den fortvilelsen var så sterk at hun hadde blitt stum. I en hel uke gikk hun uten å snakke. Hun følte på ansvaret ved å ha tatt et uskyldig liv, fortvilelsen av å gjøre feil og den ubegripelige sorgen i at feil aldri i evigheten kan rettes opp. I tillegg hadde hun falt ned av englepidestallen. Hun var ingen engel.

Senere, mye senere, da en slags skorpe hadde lagt seg over såret, hadde hun fortalt venninnen om vingene. De var voksen da. Likevel hadde hun kjent på barnets fortvilelse.

Nå hang bildet her, bildet av henne. Hun tørket en tåre og kjente englevingene klø under skulderbladene. Et par armer omsluttet henne bakfra. En kjent lukt og en varm stemme hvisket inn i øret.- Likte du bildet? Jeg husker, og din historie inspirerte meg til å male. For meg er du en engel som har bevart troen på meg og holdt meg oppe når jeg selv har tvilt. Du er min skytsengel, vennen. Du har sterke trosvinger, og de har hjulpet meg.

Hun lente seg tilbake, mot venninnens varme og kjente at skammen endelig slapp taket. Det var der, bildet og pirret i skammen- men nå var den til å leve med. Den døde fuggelungen, skammen over å ikke holde mål. Den gangen i en fjern barndom var plutselig til å leve med, som et minne- ikke som en evig sannhet.
Sammen ble de stående å se på bildet gjennom et slør av felles historie.