Det er bunkere, løpegraver, kanon- og maskingeværstillinger, tunneler m.v. I Molde Bys historie bd. 4 er noen av disse anleggene markert på kart, men de var mer omfattende enn det som går fram her. Forklaringen er at kartet er utarbeidd etter etterretningsrapporter og viser ferdige og påbegynte anlegg høsten 1944. Arbeider igangsatt seinere enn dette er ikke kommet med. Ut over høsten og vinteren satte tyske militære myndigheter i gang videre utbygging av det som skulle bli et storstilt anlegg innrettet på å forsvare Molde by.
Anleggene var bare halvferdige da krigen sluttet i mai 1945. Når du går Pedervegen vestover, passerer du flere steder langs stien spor i terrenget som er rester etter løpegraver, bunkere og maskingeværstillinger. Noen av disse er markert på kartet som aktive høsten -44, men også her var anlegget tenkt mye større enn det som ble ferdig. Fra begynnelsen på Pedervegen og ned til sjøen like ved Møre og Romsdal arbeidsskole ("Trepekkar´n", som lå like vest for Strandheimvegen) gikk et minefelt. Vegen mot Julsundet var sperret med bom ved kapellet på Kvam (der vegen opp til Distriktshøgskolen går i dag). Denne forsvarslinja skulle hindre angrep mot byen fra vest. Eventuelle angrep fra øst skulle hindres med en tilsvarende forsvarslinje fra Årø til Eikrem.
Som nevnt i artikkelen om utmarksbruk skapte minefeltene problemer for gardbrukerne; både husdyr og en tysk soldat mistet livet ved eksplosjoner. Dersom du går fra Glomstua eller Kringsjå og tar av til Brattlihaugen, kommer du også snart over påbegynte forsvarsanlegg med løpegraver, stillinger og bunkere. De ligger på toppen av haugen og i hellinga mot dalen i nor.
Tyskerne hadde om lag 140 mann forlagt på Bekkevoll og Cecilenfryd. 15. januar 1945: - I Moldelia skal tyskerne anlegge 60 bunkers, helt opp til Hatlelihaugen. Den tyske Bauleiter Pirker leder arbeidet, som utføres av norske fem-mannslag. Det er helt overveidende folk fra forskjellige deler av fylket som tar dette arbeid og de tjener meget godt. Skogen raseres, til dels ved hjelp av dynamittbelter rundt stammen. (Jakob Bolstads dagbok) Ved Romsdalsmuseet og det som etter krigen ble Reknesbanen, hadde tyskerne viktige anlegg. Her var staben for bataljonskommandoen stasjonert + et kompani - til sammen 130 mann. Langs den gamle Vardevegen finns fortsatt flere av ferdige bunkere.
Ved Sivertplassen ble det sprengt ut en tunell inne fjellet, anslagsvis 50 meter lang. Tunnelen er i u-form og har to åpninger. Oppe i Hatlelihaugen er det spor over alt etter det som ville blitt et stort forsvaranlegg. Her er løpegraver, stillinger og bunkere, og en påbegynt tunnel sprengt 7-8 meter innover i fjellet. Helt opp forbi S-svingene ble det satt i gang arbeider. Men det var i og på Hatlelihaugen den største konsentrasjoen av forsvarsanlegg skulle være, i og med den strategiske beliggenheten til i forhold til bysentrum og hamna.
På Fuglset og ved Romsdal videregående skole hadde også tyskerne stor aktivitet. Her var det staller med 600 hester, og like øst for Langmyra skole anla de en leir for russiske krigsfanger. Et stykke opp i Fuglsetbekken ble det bygd en dam for vassforsyning, og i lia her - i Storhaugen (Høgnakken), Brenslehaugen og til Mølleråsen - ble det satt i gang bygging av tilsvarende forsvarsanlegg som i lengre vest. Enkelte bunkere var tatt i bruk, men i hovedsak var anleggene bare halvferdige i -45. Bunkerne ble ofte kledd med tømmer innvendig og hadde tak av tømmerstokker. 23. mars 1945 Bunkersarbeiderne i Moldelia er uvørne med skytingen. En stor stein gikk gjennom taket på et hus, og steinsprut nådde helt ned til idrettplassen. Da O.M. i den anledning gikk opp i skogen for å si dem et sannhetsord, satte de seg ned og skjulte ansiktet i hendene. (Jakob Bolstads dagbok)
Anleggene var militært område og selvsagt forbudt for andre sivile enn de som arbeidet for tyskerne. Forbudet ble kunngjort i Budstikka og det var satt opp skilt. Folk fra byen og fra Moldelia som hadde Storlivegen og Grua som sin naturlige fjellveg, måtte finne seg nye adkomst. Kåre Hjelvik som bodde i Amtmann Leths gate, forteller at de gikk opp Tømmervegen til småbruket Sollia og derfra videre opp til Byt-tolla (grensa mellom Reknes og Moldegård). Dersom du da gikk vestover kom du inn på militært område, men gikk du over myrene der Hatleliblokka står i dag, var det kort opp til Nonsmyra og stien videre til Damefallet. Utenom de forbudte områdene var det lite aktivitet fra tyskerne. Det var stort sett bare når det var øvelser og manøvre en risikerte å treffe på soldater i marka.
Som Bolstad skriver var det norske arbeidere som utførte mye av arbeidet for tyskerne, og de tjente godt. Mange var nok også tvangsutskrevne og hadde ikke annet valg enn å ta arbeide de ble pålagt. Det var også russiske krigsfanger som var satt til tvangsarbeide, blant annet på den store tunnelen ved Sivertplassen. De ble også satt til tømmerhogst oppe i skogen. Hver dag marsjerte russerne fra leira ved Langmyra og til dagens arbeid ved Reknes og Hatlelia, med et par tyske vakter. Folk reagerte på behandlingen russerne fikk, og mange prøvde å hjelpe dem med mat, blant annet ved å gjemme matpakker langs vegen de marsjerte daglig.
Guttunger som bodde i området ble selvsagt tiltrukket av alt som foregikk på tyskeranleggene; de var en spennende leikeplass. Trass i forbudet mot ferdsel ble ungene tolerert. Odd Roar Nesje bodde midt i aktivitetene på Sivertplassen, med tunellinnslag og steintipp like ved husene. Gerhard Hestad vokste opp i Fagerlia, og der var vegen kort til Hatlelia. Ungene fikk god kontakt med både vakter og fanger. Tyskerne oppførte seg stort sett greit - de snudde ofte ryggen til når guttene ga russerfangene mat. Dersom ikke vakta var like medgjørlig, var det en sport å avlede oppmerksomhet med å spørre etter sukkertøy - "Hast du bon-bon?" - mens andre gutter ga russerne mat bak vaktas rygg. Guttene byttet også til seg ting fra fangene mot tobakk eller mat. Blant annet ga de russerne mynter som de brukte til å lage ringer og andre småting av. Andreas Mauseth som var nærmeste nabo til staller og fangeleir, fikk ri så mye han ville på tyskernes hester, dersom tyskerne fikk egg. Han hadde også god tilgang på hestetagl til trastesnarer. Han hadde et godt forhold til tyskerne, men deres brutale framferd og overgrep mot russerne gjord et uutslettelig inntrykk på en guttunge.
Arbeidet fortsatte for fullt i slutten av mars, trass i at de fleste på dette tidspunkt skjønte at krigen nærmet seg slutten. I midten av april ble arbeidet stanset, og Jakob Bolstad inspiserte: 15. april 1945 Foretok i går en kort befaring gjennom det forbudte område i Moldelia. Da arbeidet i skogen begynte, kunngjorde tyskerne at uvedkommende, som ferdedes innenfor et nærmere angitt område, ville bli skutt uten varsel. Nå var det øde og trist her oppe med mange ferdige og uferdige bunkers. Skogen er ryddet bort, hundrevis av furustubber står igjen og vitner om tysk grundighet i ødeleggelse og om norsk grådighet etter penger. Det fortelles at tyskerne betalte 7 kr. for hvert felt tre, stort som smått.
Bunkers er skutt inn i fjellknausene, alle rettet mot byen og havnen. Arbeidet er for det meste utført av fem-mannslag, som kom og gikk og på kort tid tjente mange penger. De begynner forresten alt å trekke seg inn i mørket. (Jakob Bolstads dagbok) De halvferdige anleggene forfalt etter krigen. Noen bunkere ble revet for å hindre uønsket tilhold og leik. Noe er også fjernet i forbindelse med nye byggearbeider, men mange vises fortsatt, selv om de sakte med sikkert gror igjen.
De er unselige kulturminner, som vi i dag er glade for aldri ble fullført og kunne blitt brukt til sitt tiltenkte formål. Men for etterkrigsgenerasjonen ble tyskeranleggene en spennende og yndet leikeplass for unger som lekte krig i løpegraver og kanonstillinger.
LUFTVARSLINGSHYTTA PÅ VARDEN
Det fantes et annet militært anlegg i Moldemarka, men dette var bygd av norske myndigheter etter krigen. I oppbygging av et nytt norsk forsvar, med flyangrep og bombing i friskt minne og i skyggen av den kalde krigen, opprettet Distriktskommando Trøndelag luftvarslingsgrupper i sitt område. På Skjennarheia bak Varden ble det bygd en varslingspost. Den lå ca 100 meter sydøst for dagens sambandsstasjonen m/antenner. Ivar Nauste (1920-2002) skriver: "Hytta ble bygget ca. 1946/47 av Luftforsvaret (Luftkommando Trøndelag), for å observere militær luftaktivitet i Moldeområdet. Varslingen gikk pr.telefon fra hytta til Avsnittkommandoen i Frænaveien. Hytta var ca. 3 x 3m i ett rom, med 2 køyer, bord og krakker. På taket var det et lite tårn med glassvegger, det selve observasjonen foregikk. Utstyret var et platebord med nummerert rutefelt, en dreibar peilestang som kunne reguleres rundt, og foldes inn slik at høyde og avstand til flyene kunne avleses, og inntelefoneres til Avsnittkommandoen, og derfra til LK Trøndelag. Systemet var tungvint og tidkrevende, og etter hvert avløst av "Klokkeobservasjon", der retningen ble angitt etter klokken (12 = nord), og høyden anslagsvis i forhold til Varden. Til varslingstjeneste ble det att ut et lag på 10 mann fra Heimevernet. Øvelser foregikk ca. 2 ganger i sommerhalvåret , vår - høst. Lagsjef fra starten og fram til slutten av 50-tallet var Peter Hofseth, og da overtok undertegnede, til tjenesten ble nedlagt ca. 1965.
På sekstitallet tok Luftforsvaret i bruk jetfly, og denne form for varsling var ikke lenger aktuell. Lutftforsvaret solgte hytta til private i 1966, da tjenesten var slutt." Per Nakken var med i vaktlaget på hytta, og kan ikke huske at den hadde noe tårn, men fortalte at hytta hadde skråtak, og at det skrådde bakover. Det var plagsomt at ungene som kom forbi hoppet opp på taket og trampet. Per kom med i laget på et senere tidspunkt, og tårnet måtte da være revet, fordi de gikk over til "klokkeobservasjon". For hver gang de hadde vakt, måtte de dra ut telefonkabel et langt stykke, for å få tilknytning til telefonnettet."
Gerd og Knut Haugen kjøpte hytta av Luftforsvaret ca. 1966 for kr. 400,-. Knut døde i 1979, og Gerd hadde hytta 4 - 5 år etter mannens død. Hytta sto på Bjørset gård (gnr. 23) sin grunn, og Haugen hadde skriftlig avtale om 10 års leie. De fikk ikke fornyet kontrakten da den gikk ut, og Gerd Haugen fikk tillatelse av brannvesenet til å sette fyr på hytta.
Skriftlige kilder: Bolstad, Jakob: Krigsdager og okkupasjonsår i Molde og Romsdal. Molde 1995 Dei tyske styrkane i Romsdal. Romsdal i krig 1940-45 Molde Bys historie bd. IV, kartvedlegg. Molde 1994 Nauste, Ivar: skriftlig notat i Moldemarkas Venners materiale om luftvarslingshytta Muntlige kilder: Kåre Hjelvik (f.1924) Andreas Mauseth (f. 1933) Odd Roar Nesje (f 1936) Gerhard Hestad (f. 1936). Artikkelen er fra Romsdalsmuseets årbok 2005.