Fiskestenger fra Hardy
De to fiskestengene er en slukstang og en fluestang. Begge har tilhørt Briter som oppholdt seg Sunndal flere sesonger. De to stengene har tilhørt henholdsvis Guiness og Fox, begge var sannsynligvis av Irsk avstamning. Begge de to fiskestengene har antagelig dradd i land over 10 kilo tunge lakser. Slukstanga til Fox var gammel og slit før Hågen Gravem, far til Lars H tok over den. Så på den var det antagelig fanget mange drivalakser. Stangen er av heltre og 3,44 m lang. Fluestanga er av nyere dato fra -50 tallet, en Hardy stang. Den ble kjøpt av Guiness for 100 kroner, han var bankmann og gift med en norsk dame. Stanga har stålsenter og bambus utenpå og er hel 4,40 m lang. Begge stengene er sammensatt av tre deler som oppbevares i et tøyfuteral, der er det også en ekstra endedel. Begge håndtakene har kork rundt seg. Stengene er betydelig tyngre enn dagens utstyr.
Elven ble delt mellom britene
Slukstangen tilhørte Hubert Wilson Fox. Han var i Sunndal med stort reisefølge både før og etter krigen. Fox leide elverett i store deler av øvre Sunndal fra Hagen og ned til Romfo. Fox kom gjerne ikke før i juli. Det var da også da fisken bet best så langt oppe. Han leide seg inn på Elverhøy hvor Bridgeman holdt hus. Bridgeman kom gjerne først i juni og leide deler av Flatvadelva dessuten Hoås, Grøa, Løykja, Vang, Vennevold og Hoven. Slik var det ikke noen konkurranse om elva dem i mellom. Fox førte streng statistikk med vannstanden og var derfor nede ved Elverhøibroa og målte hver dag. Antall, størrelse, hvem som fanget fisken og i hvilken høl ble også nøye ført opp. Gamle Bridgeman (Henry George Orlando Bridgeman) skal ikke ha vært så interessert i å fiske, det var eldste dattera, Mary, som var ivrigst. Hun snakket også noenlunde godt Norsk.
Læreren og museumsmannen
Per Hoel var lærer for Bridgeman barna når de var i Sunndal, slik at de lærte noe norsk alle sammen. Ved ett tilfelle gav Fru Bridgeman streng beskjed til Mary om at hun bare fikk kommunisere med Lars på Norsk, mens Lars bare fikk svare på engelsk. Det gikk vist på et vis, så ingen av dem var vel alt for dårlige i fremedspråket. Før krigen var det en fast gjeng som rodde og bar utstyret for Britene. Lars husker Hågen Gravem, Ola Faleløkk, Toralf Halvorsen, Peder Tangen som var en slags sjefsroer og Lars Dompen (Furu). Flere av disse sluttet å ro etter krigen på den tiden Lars H startet. Lønna var slett ikke dårlig, 25 kroner dagen til å begynne med og etter hvert 30 kroner.
Ett eventyrlig fiske
Ett år kom Fox tidlig til dalen, allerede i mai. Kanskje ville han være den første til å ta storlaksene. Som vanlig var det et stort reisefølge, med mange gjester, kanskje noen av dem skulle imponeres? Det var mange fine gjester på Elverhøi å imponere opp gjennom årene; Hertugen av Northumberland, generalstabssjefen under krigen, generaler og konsuler. Den første uken ble det ikke noe fisk på Fox. Elva lå svart og død helt til lørdagen, da begynte laksen å bite. Den neste uka var det et eventyrlig fiske, 48 storlaks ble dradd i land. Blant dem skal ha vært den største laksen som har vært fanget på Elverhøi. Den var 64 pund (ca 29 kilo) og ble fanget med flue i Knutslihølen. Tross størrelsen var den ikke vanskelig å få i land, den var utslitt etter å ha forsert strykene og lot seg lett dra inn, problemet med å få den inn lå i selve størrelsen. Hadde det ikke vært for at den slo en krøll på seg i det håven kom ut ville den ikke fått plass i den metersdype håven. Det var Ola Falelykkja som var med med håven den gangen. Etter dette oppbevarte fiskeren alltid flua og sena storlaksen var fanget på i en eske. Den ble aldri brukt igjen.
Den offisielle norske rekorden for laks tatt med flue er 26 kilo. Britene skal ha regnet rundt med forskjellen i pund og kilo. Hvert pund ble regnet som en halv kilo. Det dro på seg når det ble snakk om titals pund. Det var langt ned til neste storlaks på lista, den var det Fru Fox som fanget, 46 pund, bare ca 21 kilo. Hun tok også en på 36 pund. Ingen av laksene som ble dratt i land den uken var under 10 kilo og bærerne holdt på å bli skakke av vekten. Så tungt var det at fiskerne for en gangs skyld bar fiskeutstyret selv. Til vanlig var det den innleide hjelpen som bar alt ustyret så nær som en enkelt stang, som fiskeren selv bar med seg.
Også Fox"s gamle mor fisket. Hun var langt over 80 år og ikke sterk. Derfor gikk det mest på ørret for henne. Hun skal visstnok ha hatt en uovertruffen teknikk med fluestangen. Hun fisket mye i Løykjahølen som var en fin aurehøl. Auren var viktig for Britene, det var den som var matfisken. Var det tomt for den i ishuset var det ned i elva og fylle opp lageret. Ved ett tilfelle var det tomt for aure og Fox måtte ned i elva i skymingen etter fisk. Han fisket da i Langshølen. Han insisterte på at det var tomt for laks i hølen og at aure var det man burde fiske etter. Lars H skal da ha replisert at Langshølen aldri var tom. I den tomme hølen ble det dratt i land to lakser før aurefisket kunne starte.
Laksen Britene fanget ble solgt. De trengte pengene, siden det etter krigen var strenge grenser for hvor mye penger man kunne før inn i landet pr person. Det var også en av grunnene til at så mange gjester ble med. Da var det flere som kunne ta med seg inn penger.
Laksefisket kostet
Fire roere, like mange kjøkkenhjelper og tjenere, mat og betaling av elveleie krevde sitt underhold. Den siste lakselord. I dag er det bare en av de gamle "Lakslord" familiene som er igjen. På Elverhøi holder fremdeles Bridgeman til en stund i juni. Også i dag er det folk fra utlandet som leier seg inn på Elverhøi for å fiske laks, men roerne er forsvunnet og erstattet med vadere og fiskerne klarer seg uten tjenere og kjøkkenhjelper. Men man aner kanskje fremdeles en sus av fordums glans når en passerer Elverhøi på vei til Phillipshagen og ser prøvekasting med flue i hagen.