• Photo: Per Jølting (Opphavsrett)
  • Photo: Per Jølting (Opphavsrett)
  • Photo: Per Jølting (Opphavsrett)

Om hus

Kunstneren og skribenten Per Jølting tekst gjengis her i anledning utstillingen "Jøltings Romsdal" på Romsdalsmuseet.

Jeg liker hus. Store hus. Og særlig
gamle. Men ikke nødvendigvis. Hus lever.
I{us puster. Hus kan ha skjebne.
Hus har hver sin atmosfære. Hus kan
vri seg. Kan knake, Kan si ondt fra seg.
Hus kan synge av stillhet. Av ro.

Og menneskene setter deres preg på
hus. Mer eller mindre. Selvsagt. For det
er med,menneskene, som med hus. Store
eller små både åndelig og fysisk. Jeg
holder av hus i gamle dype hager med
snodde ganger. Med frukttrærs blomstersne
om våren og saftspente epler og
pærer i høstens titl. Hager hvor trær
gir le og kjølighet for blesten og som-
merheten. Trær som ved vinterstid kaster
lange blå og gjennomsiktige skygger
på sneens hvite dekke. Og gress.
Knehøyt. Som en kan bli vekk i. Gjemme
seg i.

Hvilke historier kan hus fortelle! Om
årstidene. Om gyllen sommer. Om vinter
med glasshìmmel. Om vårens bristende
grønne farver. Om høstens flammegule
og røde. Om mennesker. Om
kvinner. Om menn. Om ungdommer.
Om barn. Om glede og sorg.

Om hus hvorkjærligheten blomstret.
Hvor det var varme menneskene imellom
og isblomstene ingensinne fikk gro
og folde seg ut i hjerter eller på rutene.
Hvor kuIden ikke slo rot og dødet alt
Ievende.

Og gir jeg meg tid og lytter, vit jeg
få høre mer: om forsunne år. Om tider
på godt og ondt. Om levet liv. Og mennesker
forlengst døde. Blitt muld og
støv. Om mennesker hvis fotefar er slettet
for evig. Hjerter som for alttid er
holdt opp å slå. Om forglemt dåd. Om
godhet. Orn heslighet. Om ondskap og
begått urett. Stilnet latter. Gråt.

En gammel rødmalt løe gløder og ulmer
i den blå time før solens brann slukkes
bak lien. Løen er værslitt. Den dufter
av forgangne somres vekster. Av
høy. Av ku. Barn har lekt i løens duftende
knitrende tussmørke. Ungdomrner etsket.
Løens tid er omme. Dens dager talte. Løpt over ende av det framstormende
framskrittet. Framskrittet som
kanskje vil vise seg å være en bumerang.
Hvem vet?
Store våningshus. Oftest sørvendt.
Teglhengt tak. Velstelt. Altan. Kvister.
Lindeallé. Hvit singel på hageganger.
Rododendronbusker. Svarte tujaer. Buxbomhegg.
Våningshus fra "de gode gamle
dager", hvor det fantes dype skjell:
herskap-tjenerskap. Hvor det var skiønt
å være rik og et helvete å være fattig.
Slike våningshus kan også fortelle én
mangt og meget.

En liten stue ved fjorden. Lavt. Mosegrodde
trappestein. Trange rom. Lofttrappe.
En himrnelstige. Skjønt å sove
under taket. Morgener når det skarpe
dirrende lyset svøper seg om bjelker og
sperrer og tegnet konturene opp. Falle
til ro mellom blåhvite og sepeduftende
lakener, som har hengt til tørk på
hekken. Glane opp gjennom takvinduet:
hvit transparent himmel ved somrnerstid
eller vinterens rnåne og stjernestøv.
Og alltid motorduren fra båter på fjorden.
Og hornets ulen når tåke sletter
utsynet. Lanterner brenner matt og utflytende
som våte akvarellfarger. Hus
fascinerer meg. Fengsler. Hisser. Pirker
til nysgjerrigheten rnin. Hus blir likesom
levende for meg. Jeg lytter til hus. Prøver
å forstå talen deres. Jeg tegner hus.
Portretterer hus. Som jeg opplever hus.
Later nå og da virkelighet og vision gå
opp i en større helhet.

Ønsker du å se flere av bildene av Per Jølting fra Romsdal? Følg linken

her

1 comment

  • Vakkert om hus :-)

Share to