Sommeren 1904 lå reguleringsplanene for Ålesund klare: Gatene skulle bli breiere enn før. Terrengforskjeller skulle utjevnes. Husa skulle bli større – og de skulle bygges i mur. Den 20. juli ga Søndmørsposten følgende beskrivelse av situasjonen:
«…I de sidste dage er flere tomteeiere begynt med fundamentering av sine huse. Barakker, som midlertid har staat der, fjernes. Man kjører hele barakken til en anden plads. I gaaraftes blev saaledes ikke mindre end 3 barakker transporteret gjennem gaderne…»
Gaver
På dette tidspunktet kom der fremdeles inn gaver til brannofrene. Siden de første hjelpeskipa klappet til kai et par dager etter katastrofen den 23. januar, hadde penger, mat, ulltepper, bygningsmateriell og mye annet, strømmet inn fra fjern og nær. Fordelinga av alt dette skapte strid. Særlig var det mange som reagerte på at matvarer ble liggende på lager i månedsvis i stedet for å bli delt ut til de som trengte det.
Med pengegavene gikk det bedre: Den 5. mai vedtok formannskapet at der skulle deles ut 50 kroner til voksne og 30 kroner til barn under konfirmasjonsalderen. Forutsetninga var «…Bopel i afbrendt hus eller fartøi under branden…» - og ikke over 10.000 kroner i formue eller 2.000 kroner i årlig inntekt. På dette tidspunktet var for øvrig mer enn 200.000 kroner samlet inn til brannofrene.
Bydelslister
De utfordringer som brannkatastrofen hadde skapt, satte sitt preg på den forestående valgkampen – på flere vis: Mest merkbart var det at de lokalpolitiske motpolene, Venstre og Høyre, lot være å stille lister. De tradisjonelle ideologiske skillelinjene ble altså midlertidig begravd i brannruinene. I stedet oppstod nye konstellasjoner, i form av bydelslister.
Bydelslistene hadde sitt direkte utgangspunkt i de motsetningene som blusset opp i kjølvannet av bystyrets behandling av reguleringsplanen for den nye byen. Allerede den 12. juli, på det først ordinære bystyremøtet etter brannen, ble motsetningene tydeliggjort:
På dette møtet var det framtidig bruk av Eriksenbrygga som var temaet. På Eriksenbrygga, som i dag utgjør St. Olavs Plass - eller Sankten - ville de folkevalgte fra Skansen-området anlegge fisketorg. Dette mente de var rett og rimelig, all den tid andre bydeler, som Lorkenes, Hellen og Kipervika, skulle få sine torg. I ei tid der det meste av ferdselen fremdeles foregikk på sjøen, var dette en sak som skapte stort engasjement.
Likevel ble det, som kjent, aldri noe fisketorg på Sankten. Bare 18 av 49 bystyrerepresentanter støttet kravet. Venstreavisa Søndmørsposten beklaget utfallet, og mente at resultatet skyldtes «…et kompromiss mellom kipervikinger og udenomsunds mænd.» «Det maa beklages», føyde avisa til, «at saa mange venstremænd var med blant flertallet…»
Arbeiderpartiet
Etter bybrannen hadde Ålesund også fått sitt lokallag av Arbeiderpartiet. Det nystartede lokallaget var det eneste som stilte med partipolitisk liste foran valget. Dette vakte harme. Bydelslistenes talsmenn mente at det å stille med ei partiliste så kort tid etter bybrannen, var et utidig forsøk på å slå politisk mynt på denne katastrofen. I stedet burde også arbeiderpartifolk slutte opp om bydelslistene; for å sikre at de nedbrente strøka ble rettmessig tilgodesett når byen skulle reises på ny.
Valget
Det skulle vise seg at et flertall av velgerne delte dette synet. Ved valget den 5. desember gikk nemlig hele 53 % av stemmene til bydelslistene: «Indenomsundet» og «Udenomsundet» fikk dermed 20 representanter hver i det nye bystyret. I og med at loven krevde bofasthet i minst 2 år for å kunne stemme ved kommunevalget, var den store tilstrømningen av arbeidsfolk etter brannen til liten hjelp for det nystartede Arbeiderpartiet. Partiet kom inn med 6 representanter.
Arbeiderpartiet hadde dessuten fått en konkurrent til innenfor en av sine hjertesaker: Avholdsfolket stilte egen liste dette året. Denne lista fikk også 6 representanter.
Den lokale arbeideravisa «Nybrot» syntes likevel ikke at 6 representanter var noe nederlag. Tvert i mot! Avisa så valgresultatet som et solid fundament for videre politisk virksomhet i den nedbrente byen:
«…Socialdemokratiet har faat sine representanter ogsaa i Aalesund Bystyre. Om end ikke mange, saa blir det dog en mur, som den kompakte reaktion ofte kommer til at støde hodet imot. Socialdemokratiets representation – vaktholdet om fællesinteressernes princip – vil være det gamle livssyns onde samvittighed…»