Med hjertet for ritualer og lang reisevei: Går på jobb med et smil om leppene hver dag.

-Fra Hellmobotn er det bare 40 kilometer til Sverige men du vet at der er det ikke vei, så jeg drar de 400 kilometerne hjem hver helg med buss og tog. Jeg er i Tysfjord det meste av uka. Jeg elsker jobben min og trives godt, forteller en godt opplagt etnolog. Hun forteller at hun holder på å jobbe med dokumentasjon av samisk kulturhistorie. – Akkurat nå har jeg gjort ferdig opptakene med en konfirmant. Der inngår koftesying som en del av konfirmasjonsforberedelsene. Jeg har mange timer med film. Nå skal det bearbeides, og det munner ut i en film som blir en del av neste basisutstillingen her ved museet Den inngår i et arbeid vi har kalt for ” Fra vugge til grav - årssykluser i livet”. Vi tenker fremover her ved museet og ønsker å sette fokus på både fødsel og død. Alt opptatt materiale blir værende her i en uklippet versjon også, sånn at dokumentasjon kan ligge til neste generasjoner som kanskje ønsker å se på noen andre sider ved ritualene. Det er et stort arbeid å redigere film. De timene jeg har med råmateriale skal klippes ned til en dokumentarfilm på 7- 10 minutter, smiler Lis-Mari.

Slekt i Tysfjord

Det er to år siden Lis-Mari kom til Àrran og Drag. – Jeg har slekt i Tysfjord så det er ikke så rart at jeg kom hit på en måte er det som å komme hjem.  Flere av lulesamene på svensk og norsk side er i slekt med hverandre, smiler hun. På Àrran har hun stilling som etnolog/ rådgiver. – Det satses mer på samiske museer og samisk forskning i Norge, så det er spennende å jobbe her. Jeg får jobbe både med museum og med forskning. Det er en spennende kombinasjon. Det er et interessant område å bo i, i tillegg til at jeg får jobbe med det jeg brenner for, har Tysfjord en sterk historie. Tenk bare på grenselosene under krigen. Mange som rømte til Sverige ble reddet av grenseloser, samt samer som hjalp dem i sikkerhet når de var kommet over grensen. Det er spennende å lage dokumentasjon på det arbeidet, forteller Lis-Mari.

Selv er hun fra en lulesamisk familie ved Store Luleelven. –Jeg fikk ikke opplæring i lulesamisk men jeg holder på å kjempe tilbake språket. Det er et slit men jeg begynner å få et bra ordforråde. Hjemme i Sverige har Lis-Mari mann og 2 barn. Guttene er 17 og 21 år.

– Jeg vil jobbe med det samiske og det får jeg her. Det gir mye glede.

Fra Ájtte til Árran

-Jeg har jobbet som etnolog og kulturarbeider i 25 år. Jeg jobbet tidligere på søstermuseumet Ájtte i Jokmokk i 7 år. Med utdanning fra Stockholm og Umeå, 25 års erfaring med museumsarbeid og 48 års livserfaring føler hun seg trygg.  – Det føles bra som samisk etnolog å få være med å dokumentere og skrive egen historie. Det er ikke som før i tiden at forskere så på kulturen fra et utenfra og ovenfra perspektiv. En etnolog ser på kulturminner og jobber med hvordan det kan presenteres sånn at gamle tradisjoner og kulturer blir synlige for menneskene som har det rundt seg. Det er viktig å dokumentere gamle tradisjoner og kulturminner, og gjøre dem synlige.

Vi trenger både dokumentasjon og steder å vise kulturen frem på, som museer og vandreutstillinger. Jeg er utrolig glad for å få lov til å jobbe med å dokumentere min egen kultur. Jeg går på jobb med et smil om leppene hver dag.

Lulesamisk

Lis-Maris hjertet banker spesielt for lulesamiske. – Dette språket har fått mye mindre plass og fokus enn det nordsamiske. Det finnes mindre læremidler og det er generelt mindre fokus på det lulesamiske. Vi trenger å få flere hjelpemidler og å bli flere som tar språket i bruk igjen. Du vet, språket er en viktig del av kulturformidlingen, og vi trenger å forankre det i den historien folk bærer med seg, sier hun alvorlig. – I tillegg trenger vi å jobbe over grensen til Sverige og få til et fruktbart samarbeid som gagner alle samer som snakker lulesamisk. I de samiske fortellinger er det mye muntlig fortellertradisjon. Som barn hørte jeg mange fortellinger. Jeg er spesielt opptatt av kvinnehistoriene.

Sår frø

- Jeg tenker det er viktig å så frø i barna når de er små. Dette må til for å få vekst. Historiene og kulturen, samt språket vi gir dem er redskaper til å bli trygg på sin egen identitet. Det er selvsagt vanskelig for mange av foreldrene snakker ikke samisk. Likevel vil de at barna skal tilegne seg språket. På Àrran har vi en lulesamisk barnehage. Vi har også samiskkurs for voksne, foreldre og andre interesserte, forteller Lis-Mari.

.- Det er så fint å være en del av kulturen min og få lov til å dokumentere den. Altfor lenge er det andre som har definert hva som er viktig og hvordan man skal tolke og forstå kulturuttrykkene i det lulesamiske.

Bildet av farmor

-Hjemme hadde vi et familiebilde av farmor og hennes familie. Jeg syntes alltid at de så alvorlig ut på bildet, men jeg tenkte ikke mer på det, før jeg snudde bildet og oppdaget at det var fotografert av Rasebiologisk institutt i Uppsala. Der fant jeg store bind med vitenskapelige bøker som viser hvordan samer er blitt målt og tatt bilde av. Det var en del av de vitenskapelige undersøkelsene som Carl von Linne var med på. Tanken var at mennesker kunne klassifiseres etter samme prinsipper som planter. Da reiste vitenskapsmenn rundt i Sverige og tok bilder. Forfra, bakfra, fra siden og noen ble kledt nakne. I samme forbindelse ble det også tatt familiebilder. Hva tenkte vel min farmor og hva slags opplysninger fikk hun om hva disse bilder skulle brukers til?

Rasebiologisk institutt reiste på 1920 tallet rundt i Sverige. Det er dokumentert i både bøker, bilder og tidsskrifter. Der så de på rasetypiske kjennetegn ved samer. De var regnet opp som kort skalle, svart hårete og hjulbeinte. Hele rasen er beskrevet ut fra fordommer og ble veid opp mot det som ble regnet som det mer høyverdig og viktigere. Jeg vil understreke at disse målingene også ble utført på romanifolket og finlendere. Bildet fikk selvsagt en annen mening etter denne oppdagelsen. Jeg blir lei meg når jeg ser bildet nå, samtidig som jeg er glad for at det finnes.

Det er ingen igjen å spørre om hvordan de opplevde vitenskapsmennene og hvilken informasjon de fikk.

Fritid

Lis-Mari liker å lese. – På fritiden leser jeg gjerne virkelige historier og slektshistorier. Jeg er også svak for kriminalhistorier fra det området jeg kjenner til. Og så brenner jeg mest for det lulesamiske da, smiler Lis- Mari avslutningsvis.