• Photo: Jarle Stavik, Nordmøre Museum (Opphavsrett)
  • Photo: Foto: Jan Ødegård, Aura Avis (Opphavsrett)
  • Photo: Jan Ødegård, Aura Avis (Opphavsrett)
  • (Opphavsrett)
  • Photo: Jan Ødegård, Aura Avis (Opphavsrett)

Gammel Furkuinkost

Fortidens kokker hadde brei kunnskap

Til alle tider har folk prøvd å få maten til å bli mest mulig delikat og/ eller smakfull. I enkelte tilfeller er delikatesser antagelig funnet opp ved uhell (eller kaller man det hell i slike tilfeller?), slik som lutefisken og gammelosten. Folk har hatt noen tusen år på seg til å perfeksjonere det som naturen har gitt dem. Man viste hvilke urter og planter som gav god smak til kjøttet, hva som konserverte det bedre og mange ulike måter å tilberede det på. På enkelte tider og steder har man brukt mer smakstilsetning enn andre. Maten i middelalderen var for eksempel svært sterkt krydret i forhold til den vi har i dag. Grunnen til det kan ha vært at kryddersmaken gjemmer bort skjemtsmaken av maten.

Kokegropa - En oppskrift på et "furkuint matamål"
Det var nok ikke tilfellet med maten som ble lagd i kokegrop. Kokegropa er ett av de vanligste fornminnene vi har. De dukker opp over alt der man har større utgravninger. Ofte er det også spor av at de har vært i bruk flere ganger, lag på lag av kull og steiner forteller om gjenbruk over en periode. Selv om det er vanlig å finne dem var nok ikke kokegropa i bruk hver dag. Det er en del arbeid med å lage den til og kjøttet som stekes var nok som oftest ferskt. Så her var det nok mer snakk om festkost, furkuinkost.

Mulighet for mat til store tilstelninger
I motsetning til en stekeovn eller kjøtt i ei gryte er det mulig å lage mye mat i samme stekeprosess i kokegrop. Flere stykker kjøtt eller fisk kan tilberedes samtidig og varmen holder seg lenge stabil uten at man trenger å passe på den annet en hvor lang tid en vil kjøttet skal steike.

Framgangsmåten for å lage kokegrop

Så hvordan lagde man maten i kokegropa? Det er mange forskjellige patenter på dette, men den som brukes på museet i Sunndal er som følger:
Det første man må gjøre er å lage selve gropa. Man kutter torva og legger den til side til senere. Deretter graver man et passe stort hull et sted mellom 30 cm og 1 meter etter hvor mye en skal steke. Man forer så bunnen av gropa med runde steiner, de mørkeste steinsortene sprekker ikke så lett av varmen så man sparer arbeid til neste gang med å bruke disse. Steinene er som regel mellom 10-20 cm brede. Oppå stabler man så ved som man tenner på. Dette står så og brenner ei stund. Når det er skikkelig futt i ilden legger man på enda mer ved, deretter flere runde steiner. Antallet steiner varierer etter hvor store mengder en skal steke. Det skal være nok stein til å dekke mesteparten av kjøttet. Nå får bålet brenne ut, i mellomtiden forbereder vi maten som skal stekes.

Maten legges i
Før i tiden pakket man kanskje maten inn i strå eller spiselige blader og deretter i leire før man la maten i gropa. Da ble leira stekt i gropa, når maten var ferdig knuste man leireskallet. Leira datt da av og tok med seg bladene, mens kjøttet ble liggende igjen. Never og blader kan også ha vært brukt. Den moderne løsningen er aluminiumsfolie ("sølvnever"). Bruk gjerne rigelig med krydder, urter og annet som skal stekes med kjøttet. Et triks kan være å pakke kjøttet inn i grønsakene. Da er man sikker på at det ikke blir svidd og at saften fra kjøttet og grønsakene blander seg i en deilig saus. Kjøtt skal steike i ca 1 time per kilo, gjerne litt mindre en det for å få saftigst mulig kjøtt. Det er en hovedregel, men steketiden vil variere etter hvor tykt kjøttstykket er, så her må man nesten lære av erfaring.

Alt kjøtt blir godt i kokegrop

Lammelår er ofte brukt når en skal vise fram kokegropmat, men alt kjøtt blir bedre i kokegrop. Kjøttet skal pakkes godt inn i flere lag med aluminiumsfolie slik at safta ikke siver ut og en unngår at det blir hull, da kan kjøttet bli ødelagt.
Når bålet er brent ut tar man og spar ut så mye som mulig av glørne, vedrestene og de steinene en la i underveis. Hvis det er igjen trebiter kan det begynne å brenne igjen hvis en ikke får det helt tett, det er den jevne varmen fra steinene vi vil, ikke varmen fra glørne. Nå legger man kjøttet ned i gropa og legger rundt og over de steinene en har tatt ut. Har man lyst på en forrett kan man legge en innpakket fisk på toppen. Den trenger ikke så mye varme og heller ikke så lang steketid, en halv time til 45 minutter burde holde. Nå fyller man forsiktig oppå all jorda en gravde ut og legger torva oppå til slutt. Det skal helst ikke ryke fra gropa, da vet man at det er helt tett.
Steinene holder varmen lenge, slik at det er mulig å steke kjøttstykker på flere kilo.

Maten graves opp

Etter en stund graver man opp forretten, for så å forsegle igjen. Har man stekt helt perfekt sitter skinnet til fisken fast i folien, slik at den er halveis rensket, når folien er av. Så kommer tida til hovedretten. Man bør være forsiktig når man graver opp, for ikke å punktere folien, ta vare på torva til neste gilde. Så er endelig tiden inne for å åpne folien, pass på å ta vare på all safta. Den blir god saus. Godt tilbehør er alt mulig en liker, men vil man være viking kan man lage en rotmos av gullerøtter, kålrabi og lignende som vikingene hadde tilgang på, det gjør som regel susen. Furkuint blir det i alle fall.
 

2 comments

  • Artig. Indianerne i Peru gjorde/gjør det på samme måte.
  • Oppi Sønndala sie oss "Førkujnmat" og det hende i bruka det enda.

    Ellers artig og interessant fortelling, takk også for de andre artiklene som er verdifull og god dokumentasjon for Sunndalen og etterslekta!

Share to