Stjerneskudd

I mørke vinternetter når stjernene glimter og blinker på himmelvelvingen er det fristende å gå ut og nyte natthimmelen. Om en er så heldig at det er mulig å gå på steder der det ikke er lys fra bebyggelsen som forstyrrer synet, så er en ekstra priviligert. Folk som bor på Bleik er heldige. De har 180 grader horisont å fryde seg over når de rusler tur på sin egen hvite sandstrand. Det er til å bli grønn av misunnelse over.

Nå har vi heldigvis sterk allmenningsrett i vårt kongerike sånn at alle som ønsker det kan rusle seg turer på den vakre stranden. Og det er mange som kjenner sin besøkelsestid der. Det snakkes ikke så mye om den store opplevelsen det er å gå i den myke sanden, både sommer og vinter. Det er som en hellig stund, og det hellige har få ord og bevares mest som en følelse i hjertet.

I høst var jeg på Bleik en slik natt. Det var så mørkt at jeg ikke så foten foran meg da jeg begynte å gå. Øynene mine var ikke vant til nattlyset enda. Føttene trådte først usikker på det myke underlaget. Etter hvert som føttene vennet seg til at underlaget var ustabilt og øynene vennet seg til mørket, kunne jeg lange ut i god fart. Jeg kjente at kroppen fungerte, og jeg frydet meg over det. Da først kunne jeg begynne å kikke opp.

Over meg velvet det seg en himling av lyspunkter. Myriader av blinkende stjerner. En uendelighet større enn tanken kan fatte åpenbarte seg for øynene mine. Jeg gikk i mørket samtidig som jeg var i lyset. Som et knøttlite sandkorn i livets univers beveget jeg meg i akkurat det øyeblikket på Bleikstranden, slik generasjoner av føtter før meg hadde gått. Det var en stor og nesten kongelig tanke.

Med ett så jeg noe jeg ikke hadde sett på mange, mange år. Jeg så en stjerne slukne. Jeg så et stjerneskudd. Det vil si, først trodde jeg at jeg så en satellitt i bane, så jeg måtte ta en ekstra kikk. Men tenk, det var et stjerneskudd. Hjertet hoppet i brystet mitt. Det var for godt til å være sant! Et stjerneskudd? Det var en bitteliten, hviskende stemme inni meg, en stemme fra langt tilbake i tiden som sa.
- Du må ønske deg noe!

Jeg skjønte at det var stemmen fra barndommen som minnet meg på at det å se en stjerne slukne, er en kvalifikasjon til å ønske seg noe. Jeg skyndet meg derfor med å se på himmelvelvingen, i den retningen jeg hadde observert stjerneskuddet, og så framsa jeg ønsket mitt etter forskriftene. Ja, du kjenner vel forskriftene? Å se et stjerneskudd kvalifiserer til ett ønske. For at ønsket skal gå i oppfyllelse må det ikke fortelles til en eneste levende sjel. Ønsket skal derfor sies frem med den indre stemmen, og så skal ønsket gjemmes i hjertet.

Jeg stod i andakt, formulerte ønsket mitt med all den kraften jeg kunne samle.
- Jeg ønsker…
sa jeg og la inn mye energi og alle håp og drømmer i det ønsket.

Så nå går jeg her og venter på at universets gode krefter skal oppfylle ønsket mitt! Og vet du, jeg tror at det er noe i det. Ikke kanskje akkurat i at det er et stjerneskudd som gjør at vi kan ønske oss noe. Nei, det er barndommens magiske tenking det. Men jeg tror på at dersom vi formulerer ønsker for oss selv, så vil de fremstå klarere for oss. Da kan vi polere og pusse på det ene ønsket om hva som er viktig videre i livet. Et formulert ønske er en bevisst tanke.

Etter hvert blir jeg kanskje så dristig at jeg tør å formulere ønsket mitt til den som kan oppfylle det, og er jeg riktig heldig, så vil det gå i oppfyllelse. Det er en vakker og god tanke. Det gir håp for fremtiden.