Men også andre steder herjet uværet: Deler av Gøteborg måtte evakueres på grunn av flom, og ved Skagen forliste Arendalsbåten "Henry". Hele besetningen på elleve mann omkom. I romjula løyet vinden noe, men utover i januar kom stormbygene i fleng. Rutebåtene var stadig forsinka, og fiskeflåten måtte holde seg i havn.
Jernbane og annet
I påvente av bedre vær var det flere måter ålesunderne kunne slå ihjel tida på: Ett alternativ var å engasjere seg i den pågående jernbanedebatten. Hvilken av byene, Molde eller Ålesund, burde høste fruktene av den planlagte forlengelse av Raumabanen? Lokalavisene formidlet daglig engasjerte innlegg om dette emnet. Og selvsagt var sunnmøringene optimister: Jernbanens forlengelse var nært forestående, og Ålesund var den naturlige endestasjonen.
Nå fantes det jo også dem som ikke var engasjert i samferdselspolitikk. For disse var der heldigvis alternative muligheter til forlystelser i vintermørket: Forfatteren Endre Jerpstad skulle f.eks. innta podiet i Ynglingeforeningens lokaler lørdag den 24. januar kl. halv åtte. Mot en inngangsbillett på 50 øre, ville publikum, i følge Søndmørsposten, kunne overvære Jerpstad opplesning "...paa Trøndermaal."
Nytt museum
For dem som vegret seg mot å høre Jerpstad lese på en lørdagskveld, fantes der fremdeles alternativer til å sitte hjemme:
Den 24. januar var det nemlig også tillyst et annet møte. Det var på Avholdshjemmet. Bak initiativet stod flere personer med ulik bakgrunn og av ulik alder. Ulikhetene til tross; ett hadde de felles: Alle mente at det var på høy tid at Ålesund fikk sitt eget museum.
Tanken om museum i Ålesund var langt fra ny. I 1860-åra eksisterte det en periode et fiskerimuseum i byen. Den gangen var det konsul Fredrik Hanssen som var drivkraften bak tiltaket. Hensikten med dette museet var å skaffe "...den fiskende Almue..." økt innsikt i sin egen næring. I 1860- og 70-åra hadde dessuten rektor Christian Henrichsen ved Latinskolen bygd opp ei samling av arkeologiske gjenstander og gjenstander fra middelalderen. Samlinga inneholdt blant annet et alterskap fra Trondenes kirke.
Planene om museum skjøt for alvor fart den 3. desember 1899. Denne dagen satt der en utflytta ålesunder i byen Abercombie, Nord-Dakota, USA, og skrev brev til bibliotekstyret i sin fødeby. Brevskriverens navn var Herman Fjelde. Brevet inneholdt et tilbud om overtakelse av en del av verkene etter Fjeldes avdøde bror, billedhuggeren Jacob Fjelde. Tilbudet omfattet blant annet ei gipsavstøpning av en statue av fiolinisten Ole Bull. Fjeldes tanke var at disse verkene skulle danne grunnstammen i et framtidig kunstmuseum i Ålesund.
Mottakeren av brevet var formannen i bibliotekstyret, skolebestyrer Sven Nielsen Norland. Norland tente umiddelbart på ideen, og gikk raskt i gang med å få dannet en komité som skulle utarbeide videre planer for et slikt museum.
Den 27. januar 1902 konkluderte komitéen sitt arbeid med å gå inn for at det burde opprettes et museum i Ålesund. Riktignok ikke først og fremst et kunstmuseum. Snarere burde museet bygges opp av innsamlede kulturhistoriske gjenstander fra byen og fra bygdene omkring.
Det neste trinnet var finansiering. Her gikk komitéen i gang med å skaffe seg faste bidragsytere. Det vil si personer som var villige til å avstå 5 kroner eller mer hvert år i fem år til dette tiltaket. Dette viste seg å være en vellykket strategi. For da Norland inntok podiet i Avholdshjemmet denne lørdagskvelden i januar 1903, var det hele 128 personer som hadde sagt ja til å yte økonomisk støtte til et nytt museum.
Dårlig oppmøte
Det overveidende flertallet av disse 128 hadde imidlertid valgt å legge lørdagsfeiringa helt andre steder enn Avholdshjemmet. Ved møtets start klokka halv ni kunne Norland konstatere at forsamlinga talte kun 9 personer. De 9 ble fort enige om at de var for få. Noen grunnstamme i et framtidig museum kunne de neppe utgjøre. Møtet ble derfor avsluttet, og Norland gikk i tenkeboksen.
Søndmørsposten mente at det tjente byen til liten ære at så få ville ta del i stiftelsen av et museum. Avisa lette etter årsaker til den labre interessen. Var det virkelig slik at byens befolkning sviktet museumssaken til fordel for Endre Jerpstad? Nærmere undersøkelser ga imidlertid beroligende resultater i så måte: Trønderforfatteren måtte nemlig dele skjebne med skolebestyreren denne kvelden; også dette arrangementet ble avlyst på grunn av dårlig oppmøte.
Nytt forsøk
Siste uka i januar økt vinden. Og natt til fredag 30. januar blåste det orkan. Alle ruteskip ble innstilt, og samtlige fiskefartøyer måtte søke nødhavn.
Sven Nielsen Norland lot seg imidlertid ikke stoppe av uværet. Så den påfølgende lørdagen fikk byens befolkning en ny mulighet til å innta Avholdshjemmet for å stifte museum. Og denne gangen lyktes det: Oppslutninga var tredoblet siden sist, og blant de frammøtte var det bare å velge og vrake i anvendelige styrekandidater - mannlige, vel å merke: Norland ble formann. Med seg i styret fikk han apoteker Jørgen Anton Johnsen Øwre, bokhandler Johannes Aarflot og overlærer Nils Oftedal. Dessuten oppnevnte kommunen adjunkt Ole Ihle, konsul Fredrik Hanssen og byfogd Anton Rønneberg til å sitte i styret. Det ble valgt fire varamenn, samt valgkomité og revisor; samtlige menn altså, i framtredende posisjoner.
Men fiskeri hadde de nyvalgte styremedlemmene lite greie på, skal vi tro Søndmørspostens oppsummering av møtet. Dette mente avisa var for galt, all den tid fiske- og fangstnæringa ville komme til å utgjøre et tyngdepunkt i museets framtidige samlinger. Til tross for denne kompetansemangelen, var byens venstreavis, som for øvrig hadde fått sin redaktør inn på varaplass til det samme styret, likevel optimistisk når det gjaldt framtida til museet i Ålesund: Dersom folk i byen la godviljen til, ville tiltaket utvilsomt bli vellykket. Så nå gjaldt det å "...samle alt af gammelt ærværdigt og af seværdigt, som egner sig hertil, og bringe det sammen paa dette ene sted."
Og i dag - 110 år seinere - kan vi trygt konstatere at de lyktes med det.