Helleristningene blir bekreftet
Vitenskapsmuseets heimelsmann i distriktet, Kristian Ekholm, ble snart underrettet om den spennende oppdagelsen og etter en befaring sommeren 1966 kunne han bekrefte at det uten tvil dreide seg om autentiske helleristninger. Ifølge Ekholms egne mål fra det første besøket er den løse steinen 1,5 m. lang, 1,1 m. brei og 55 cm. tjukk. Etter innberetningen til Vitenskapsmuseet fikk den aldrende Ekholm, i kraft av sin stilling som museets høgre hand i området, tillatelse til å gjøre grundigere undersøkelser på stedet ved å grave to prøveruter like inntil steinen, og i sin andre og siste rapport til museet beskriver han både lokaliteten, bergkunsten og arbeidet som ble utført:

«Steinen i Arasvika er anslått til omlag 1000 kg. Den har 15 skålgroper, dessutan eindel halvcirklar ute i kantane. Cirklane er omlag like breie og djupe som skålgropene. Anslagsvis ligg steinen omkring 4 m. over strandlina […]. Gravinga er foretatt i ein firkant omkring og inntil kantane på steinen. Det var lite jord, serleg på nordsida av steinen. Det første laget var 12 cm. Det andre laget var av samme jord som det øverste – 13 cm. lengere ned var et blanda med morenegrus. Då berget skråna i terasser nokså bratt mot nord, delvis i terasser, og den nordre sida av steinen kviler på kanten av terassen der vi tok ut det nevnte 12 cm.-laget, og det lå eitpar steinar oppå grusen – drista vi oss ikkje til å ta bort meir grus av frykt for at steinane kunde ramla ned.».

Antallet skålgroper må derimot oppjusteres til 23 og deres omkrets og dybde varierer, mens de eiendommelige «rennene» som hovedsakelig dekker steinens sørlige halvdel er 2-3 cm. djupe og tilsvarende breie. Ekholm anslo at ristningssteinen lå rundt 4 m.o.h., men et sted mellom 5 og 10 m.o.h. er nok et riktigere anslag.

Bergkunst og bosetning
I 1931 ble det levert inn en del flintavslag og et midtfragment av en skiferspydspiss til Vitenskapsmuseet, og året etter kom det inn flere funn fra samme sted, bl.a. en flatehogd hjerteformet pilspiss av flint. Sammenlagt viser dette boplassmaterialet at folk har holdt til i Arasvika, - iallfall periodevis, - gjennom hele yngre steinalder. Like etter andre verdenskrig, i 1948, fikk museet nok en interessant gjenstand fra Arasvika, - denne gangen en enkel skafthulløks av tung, finkornet bergart (T 16660) som stammer fra sen yngre steinalder eller eldre bronsealder (2300-1200 f.Kr.). Denne øksetypen knyttes til en jordbrukskultur og det er funnet nokså mange slike i Arasvikas omegn (se f.eks. lenkene på høgrehanda). Skafthulløksa fra Arasvika ser ikke ut til å ha blitt brukt som arbeidsredskap, men kan ha vært en gravgave eller et offer. Det hadde vært interessant å få vite hvor de forskjellige funnene ble gjort.

Det er også i forbindelse med jordbruk og fast bosetning vi må se ristnings- eller skålgropsteinen. Ristningene i seg selv er ikke daterbare så en «tidfesting» må baseres på beliggenhet og ristningstyper. I Norge kjenner vi skålgroper fra yngre steinalder og inn i middealderen, men de spesielle, halvsirkelformede ristningene som pryder kantene kan tyde på at Arasviksteinen ble overstrødd med bilder i yngre bronsealder eller førromersk jernalder. Den uvanlige ristningskombinasjonen av skålgroper og «renner» setter lokaliteten i en særstilling.

En kultstein
Selv om en sikker datering er så å si umulig å frembringe, kan vi med stor sikkerhet knytte helleristningene i Arasvika til jordbruk, grøderikdom og solkult. På folkemunne går den nå bl.a. under navnet «blotsteinen» som spiller på oppfatningen av slike ristninger som en markering av offersteder. Det er heller ikke vanskelig å forestille seg den sørøstvendte og solrike Arasvika som et kultsted for bøndene i området. I både Skandinavia og Baltikum er det kjent at folk i nyere tid har smurt smør og fett i skålgroper, bl.a. for å «lokke» frem sola om våren, - dette kan bygge på eldgamle skikker. Det kan også ha vært veldig viktig for datidens innbyggere i Arasvika at steinen lå ved fjorden siden vatnet (salt som ferskt) bærer i seg en sterk, livgivende symbolikk.

Den eneste på Nordmøre?
For å finne kjente skålgropsteiner maken til «blotsteinen» i Arasvika må vi til Sunnmøre eller Sør-Trøndelag (Klæbu og Melhus kommuner)! Vel å merke kjente ristninger. For det er vel merkelig om Arasvika skal huse de eneste helleristningene av sitt slag på hele Nordmøre? Kanskje finnes det flere slike uoppdagede kultsteiner fra bronsealder og eldre jernalder i landsdelen vår? Isåfall kan vi vente flere spennende funn i fremtiden.