Til minne om et liv som ble så altfor kort: Petrine Odrun Kantode (Lita)

Året er 1933. Et bittelite under har skjedd på gården Haugnes. Nikolai er blitt far til en liten jentebaby. Han som trodde at han skulle forbli ungkar hele sitt liv, han er blitt far! Han kan knapt tro det, Nikolai Johannes Nilsen. I mange år har han bodd alene sammen med stefaren, Ove Olsen og de har hatt forskjellig slags hjelp.

Nikolai kjenner det stikker i hjertet da han tenker på den velsignede dagen tre år tidligere. De skulle få en ny husholderske. Denne gangen fra Harstad. Hun skulle komme med lokalbåten. Både Nikolai og Ove ville at nytausa skulle føle seg velkommen, så han hadde kokt en stor gryte med kjøttsuppe, det beste de begge visste! Nikolai hadde trødd rundt og kikket i været. Lokalbåten var forsinket, slik den ofte var. Etter noe tid var båten å se ute i fjorden. Nikolai hadde tatt kasjettlua med den blanke skjermen på seg og sindig trådt ned til kaia for å ta i mot.

Hun var nett å se til Ragna Augusta Valberg, der hun med litt bleke kinn og en reiseveske trådte over rekka. Nikolai syntes det var godt å kvile øynene på den nette skikkelsen. Med rolige øyne og et fast håndtrykk hadde hun hilst på han. Ikke visste han da at hun skulle bli hans store kjærlighet!

De snakket om løst og fast mens de gikk opp til huset. Bak vinduene i husene langs veien kunne han se nysgjerrige øyne titte frem bak gardinene. Han gikk sindig ved hennes side, mens han bar reiseveska.

Han hadde fortalt henne at han hadde vært mange år i Amerika og Kanada og jobbet i sin ungdom. Han trodde det var derfor han var alene, betrodde han henne. De andre ungdommene var enten gift eller flyttet fra Haugnes da han kom tilbake. Og så var det stefaren da, som var syk og pleietrengende. Ragna fortalte at hun kom fra Sandtorg. At hun hadde tjent mange steder, og at hun gledet seg til å komme i hus. Reisen hadde vært stri.

Da de kom inn, og Nikolai hadde hjulpet Ragna av med yttertøyet, slo hun hendene sammen av forskrekkelse over det vakkert dekkede bordet.
– Så fint dere har ordnet det til, og så deilig som det lukter! Nikolai ønsket henne velkommen og sa beskjedent at de hadde ordnet etter beste evne.
Ragna snakket om velkomsten til Haugnes med sine nære frender, gjennom brev og når de møttes. For en velkomst. 

Det gikk som det måtte gå. De to, Nikolai og Ragna ble kjær i hverandre. De var begge godt oppe i årene. Han var 56 og hun noe yngre. Langsomt foldet kjærligheten seg ut.

Om høsten i 1932 begynte et lite barn å spire bak navlen til Ragna. De var begge overlykkelige, men også redde. Så mye kunne hende når foreldrene var så oppe i årene!

Det var flere som var ventende denne vinteren. Sofie og Olaf ventet sitt barn nummer 10. Det var den familien som hadde flest barn på gården. Hånd i hånd gikk de også, som to nyforelskede. Folk var litt forarget over oppførselen, men de tidde.

Utpå vinteren fødte Ragna. Det ble en stri tørn, men da lille Petrine var forløst, ville gleden ingen ende ta. Hun var overjordisk vakker, den lille jenta! De kalte henne for Lita.

Nikolai var om henne både sent og tidlig. Han gledet seg over sin lille datter. Et staslig navn skulle hun ha, hans rosenknopp: Petrine Odrun Kantode skulle hun hete. Vakrere kunne det ikke klinge!

Om sommeren nedkom Sofie med sin Edna Helene. De to mødrene besøkte hverandre og beundret de ørsmå jentene.

Den høsten flyttet nygifte Daniel og Helga opp på loftet i det store huset til Nikolai. De var og ventende, så de gledet seg sammen. Daniel hadde travle dager. I tillegg til å være på arbeid, snekret han ivrig på huset sitt. De ville så gjerne flytte inn til seg selv, Helga og han.
Det ble småtroll hos dem også. Inge var et vakkert barn med store øyne.

Utpå vinteren ble det uro i huset. Det var kommet kikhoste til bygda. Både Lita, Edna og Inge var angrepet, slik alle små var et lett bytte for sykdommen. Foreldrene var på ang. Jordmoren gikk i skytteltrafikk mellom gårdene og gav trøst og omsorg til fortvilte foreldre.

Edna kiknet av flere ganger, og ble lagt bort fordi de trodde hun var død. Storesøstrene hennes, Hulda og Magnhild var livende redde. De følte sterkt ansvar for lillesøsteren.

Jordmoren kom innom og ristet i den lille kroppen, og sannelig, hun pustet! De trakk alle pusten av lettelse.
– Det er nok en grunn til at dette barnet skal leve, sa jordmoren, og gikk videre til neste hus.

Hos Nikolai og Ragna var det sorg. Deres lille Lita, så etterlengtet, var sovnet inn. Den utslitte lille kroppen orket ikke mer. Hun ble ikke året, veslejenta. Jordmorens trøstende ord nådde ikke inn til dem. Nikolai var som forsteinet.
– Hvorfor skal Olaf og Sofie få beholde Edna, de som har så mange, mens vi måtte miste den eneste vi hadde?, sa han gråtkvalt.

Disse ordene gjentok han. Gang på gang. Som et mantra. Sorgen var endeløs!
Nikolai gikk den lange veien langs sand til Andenes etter kiste. I kista la de sin kjæreste skatt. Nikolai bar selv kisten over markene, mens Ragna fulgte langsomt etter. Det var mange som så de sorgtyngede foreldrene der de gav datteren sin siste reise. Et liv var over. Et liv det var knyttet så mye håp til. 

Nikolai kom aldri over tapet av datteren. Han ble en bitter mann, som tok avstand fra barn. Han visste ikke hvordan han skulle bearbeide den uendelige sorgen.

I 1956 døde Nikolai. Fem år etter solgte Ragna eiendommen og flyttet tilbake til sine røtter. Til søstrene sine. Tantejenta hennes, Bjørg, fikk alle fortellingene, og hennes datter igjen, Margrethe, all kjærligheten Ragna hadde til sin datter som hun mistet så altfor tidlig. Margrethe ble balsam på den verkende sorgen til gammeltante Ragna. Hun ble henne en glede.

I dag lever historien om lille Lita som døde så ung, og Edna som fikk leve videre, i minnet til folkene fra Haugnes. Etter Lita finnes det en grav, og bilde av hennes kiste. Likvel har hun en sterk historie å fortelle, en historie om sorg og kjærlighet. En historie om en fars lengsel etter et barn som døde fra han.

For meg, som har levd med historien om mamma Edna, som kunne ha dødd som spebarn, er fortellingen om Lita som et lite under. Hvis det var motsatt, hvis det var sånn at Nikoloai hadde rett i sin antagelse om at det ikke var rettferdig at Sofie og Olaf fikk beholde sitt 10ende barn, mens de mistet sitt ene, ja, da ville jeg ikke funnes! Det er en merkelig tanke!

Med ærefrykt for livet tenker jeg på hvor tilfeldig livets spill er, og jeg ser på bildet av den lille kisten. For mitt indre øye ser jeg de to fortvilte foreldrene gå over jordene med kisten.

 

Kilder:

Odd Solhaug, lokalhistorisk arkiv

Bjørg Olsen, Harstad, niese av Ragna

Daniel Toften, historiker og felles hukommelse for Haugnes

Elisabeth Stavseth, bodde på loftet hos Nikolai og Ragna på 40 tallet

Hulda (Lorentsen) Jørgensen, søster av Edna

Magnhild( Lorentsen) Wessel, søster av Edna

Henny Norvoll, kirkegårdskontoret

Andenes Prestekontor

 

12 comments

  • Utrolig sterk historie og meget fint skildret, Beate.

    jeg ser også mange indre bilder.

    Keep up the good work - du har jo romanmateriale her :)

  • Sterkt og rørende historie.
  • Oi, for en historie! Dramatisk, velskrevet og vakker, midt i den dystre virkeligheten.
  • For en rørende og trist histore fra livet på denne tiden fra Haugnesbygda. Haugnes som var nabobyga vår, hadde æ et nært forhold tel. Var der mange ganger i løpet av barne og ungdomstida og hadde kontakt med din mor Edna fra den tiden vi var i husmorlaget på Aines begge to. Historia di, gjenspeiler livet, slik det kunne være på godt og vondt med det mangelfulle helsetilbudet som var på den tiden. Seks stjerner for denne histora, Beate.
  • Tanken på å skulle miste et barn er nesten ikke til å bære. Tanken går til dem, både før og nå, som har måttet bære en slik liten kiste. Vakkert skildret Beate.
  • http://www.facebook.com/l.php?u=http%253A%252F%252Fwww.digitaltfortalt.no%252Fshow_single.aspx%253Fart_id%253D118062%2526fylke_nr%253D1800&h=b9d4c&ref=nf
  • En gripende beretning dette om liverts realiteter. Det viser hvor sårbare de små var, idag har vi medisiner mot det meste. Det minner meg om at min far mistet sin yngste søster, Gerd, i lungebetennelse, bare ni måneder gammel. Jegvet at det gjorde et sterkt inntrykk på han
  • Takk, Beate, for ei gripende, velskrevet fortelling fra ei svunnet, men likevel ikke altfor fjern tid. Ga meg mye å tenke på.
  • Nydelig historie!
  • Så trist... Ser den sørgmodige pappan for meg med en liten kiste i hendene...
  • En rørende historie Beate. Håper du får tak i mere "godt stoff", så vi kan lære mer om folket på Haugnes.
  • En vedmodig og vakker fortalt historie, Beate :)

Share to