Erindring om en stor historiker; Odd Solhaug, - til minne

Ditt gravsted er å finne på Åse, der du bodde sammen med din familie. En flik av hjerte ligger nok begravd i hjembygda di, i Lavangen kommune i Troms. En annen del av hjertet ditt ligger nok i Syltefjord i Båtsfjord kommune.Der virket du som lærer i mange år.

Det var du som for alvor tente min historieinteresse. Du var interessert i mine famlende spørs mål, og i mine funn. Du gledet deg sammen med meg, ja nærmest frydet deg. Jeg husker mange telefonsamtaler til Åse, og din dype latter, når jeg fortalte hva jeg lette etter, eller hva jeg hadde funnet. Jeg vet at jeg ikke er den eneste du har tent gnisten for. Et varmt historiehjerte banket i ditt bryst.

Du åndet for faget ditt; historie. Du var så raus med å dele av din kunnskap. Du sådde frø og satte spor. Spor som lever enda. Det er med dyp respekt jeg minnes deg, og tenker på de lange samtaler om skolene i Andøy, slekt eller et annet fenomen som hadde skjedd.

Jeg var så heldig å få være med da du skrev historien om Haugnes, om min hjembygd. Som vanlig var det et stykke solid håndverk som kom fra din hånd. Jeg husker da du presenterte det du hadde funnet, og med hvilken verdighet du inntok talerstolen.

Du fortalte, med stolthet om Lokalhistorisk arkiv, og du snakket varmt om alle de skatter som dere hadde lagret der. Det som gjorde mest inntrykk på meg, var da du fortalte om en malt skoeske med meldingslapper du hadde funnet og på en nedlagt skole. – Det er kulturhistorie i den esken, sa du. - Der står det å lese om den nakne nød. Om unger som måtte være hjemme fordi en forelder var syk, og de behøvdes for å passe småsøsken. Der stod det også om familien som bare eide ett par sko sånn at ungene måtte bytte på å gå på skolen. 

Det var ett av de prosjektene du hadde ventet med å ta fatt på. Det du skulle kose deg med som pensjonist.

Sånn skulle det ikke gå. Du døde før du fikk gått i gang med disse små, men viktige prosjektene dine.

Når jeg holder på med historisk graving i arkiver og gamle bøker, og jeg snubler over en riktig godbit, ja da tenker jeg alltid; - Dette må jeg dele med Odd!

Og så husker jeg på at du ikke finnes der mer for slike samtaler. Da tenker jeg med dyp glede at det var en stor velsignelse å få lov å møte historikeren Odd Solhaug., og at din kunnskap og entusiasme er savnet.