På bærtur- om å være ihuga multeplukker

Han hadde lenge gått og ventet, Hilmer, på dette årlige. Flere turer for å rekognisere hadde han vært på, og det hadde sett lovende ut på hans hemmelige steder.

På samvirkelaget hørte han at det ble snakket om at snart kunne man starte. Han skyndet seg hjem og fant frem utsyret. I morgen skulle han sannelig ta en prøvetur! Han gikk ut i hyttegangen og hektet den grå sekken av spikeren. Det var en god turvenn som hadde fulgt han i mange sesonger. Stoffet var slitt, og litt flekkete med spor etter utallige turer. På spikeren ved siden av hang turcapsen hans, den blå, som holdt fluer på avstand og hindret svetten å renne ned i ansiktet på han. Han tok den ned og klappet den forsiktig. Litt støvete var den blitt siden han hadde hatt den fremme siste gangen. Det luktet litt svett av bremmen på capsen, og vagt av lyng og frisk luft. Inne i skapet fant han den mørke blå anorakken, det kjæreste plagget han hadde. Det var turkompis, det å ha en anorakk!

Hilmer la alt sammen på fryseboksen i gangen. I spiskammereset fant han frem matboks og kaffeflasken, den blårutede som han pleide ha med seg på arbeid. Han sukket, og tenkte på hvor det kunne være lurt å starte. Ved lortdammen, eller på det hemmeligste av alle steder? Mens tankene vandret på de kjære stedene, kom han plutselig på at han hadde glemt det viktigste. Han trengte spann! Han åpnet lemmen til kjelleren og krøp ned den bratte trappa. Der stod den, bøtta hans. Lyseblå og med et solid håndtak, og så rommet den akkurat tre liter. Han prøvde den i hånden. Jo, den satt der, som den hadde gjort i utallige sesonger før. Multeposer, nøye rengjort fra året før ble pakket ned i sekken. Snøre, han måtte da ha snøre med seg til å lukke multeposene med. Han lette frem flere snørebiter av gammel lina. De var både sterke og til å stole på. I spiskammerset fant han den lille hoonningboksen han pleide ha sukkerbiter i. Han fylte boksen med Hård Raffinade fra Tyte& Lyle, pakket i Danmark Han var klar til årets multesesong!

Morgenen etter våknet han tidlig, tidlig med en sterk spenning i seg. Han var lys våken med en gang: Det var i dag han skulle på multetur! Hilmer stod stille opp, smurte maten mens kaffen kokte. Han husket til og med å fylle en melkeskvett på flaska med spesialkork. Kaffen fikk ekstra god smak med melk fra denne flaska. Så gikk stille ut for ikke å vekke Lise..

Støvler og ull-lester var på plass, og hadde han glemt noe? Han gikk gjennom innholdet i sekken i tankene. Poser, mat, kaffe, spann...Nei, han hadde det han trengte til turen!

Nei, vent nå litt! Låringsene, de hadde han glemt. I tilfelle regn var det lurt å ha dem i sekken. Han hentet dem fra spikeren i fjøsgangen. Nå var han klar.
Bilen ble parkert på plassen ved Veis Ende. Derfra tok han føttene fatt, og gikk på de kjære stiene der han hadde vandret hver eneste høst i over femti år og lett etter denne deilige frukten fra moder jord, multebærene

. Han mintes tidlige morgener som guttunge da han hutret og frøs til de kom i gang med plukkingen. Da var det hans far som hadde vekket han med ordene:-Du må stå opp, bærene blir ikke plukket av at du sover utover morgenen. Han mintes bører av bær som han hadde fraktet ned fra myrene rundt bygda. Liter på liter med solmoden skjønnhet til trøst i de mørke vinterdager. Det ble dessert og syletøy, supper og pålegg som kunne minne familien om at etter en vinter kom det alltid en ny sommer.

Da han stakk over elva så han det. Bærene var modne, jo. Som rødmende piker som blir budt opp til dans stod de der og nikket med hodet. Det gav litt lyd i bøtta til bunnen var skjult. Var Tea kommet opp, mon tro? Hun var hans eneste konkurrent i disse tidligste morgentimer. Han hadde ikke sett sykkelen hennes på parkeringsplassen, men han kunne aldri vite. Hun kunne ha skjult den i skogen. Det var ikke så tett med bær akkurat her, men erfaring hadde lært han at om han plukket alle bærene han så, så ble det noe i bøtta. Akkurat disse tuene var heller ikke de han hadde erfaring med at de ble først modne, men når bærene stod der, ja, da skulle han ikke gå forbi dem! Han visste at det ville være bedre forekomster på spesialmyra. Den han kalte for sin myr. Han følte at han hadde en slags hevd på denne myra som han hadde vært alene om å høste fra i så mange år. Han tok den gamle gjengrodde kjøreveien, som hestekarene pleide følge i gammel tid, når de skulle opp og ha utmarksslått eller hente ved til vinteren. Snart var han fremme.

Oj, det meste var modent, jo.Og det beste av alt det var også i år urørt. Ingen hadde vært her før han. Han stod et øyeblikk og bare nøt synet av herligheten.mens han kjenner på verken i beina.. Den er blitt tiltakende med årene, og han er lettet over at han slipper å gå så langt i dag. Det er tross alt årets første multetur, og han frykter alltid hvordan beina vil oppføre seg etter en lang vinters stillstand.. Det er bær nok her.Det måtte da bli en bør på 15 kilo i dag, minst. Han vrengte av seg sekken og satte den på en tørr tue midt på myra. Han vil plukke i denne enden først, og så raste. Så vil han plukke på andre siden av rabben. Beslutningen er tatt. Han har alltid som taktikk at han plukker seg mot midten av myra, der det erfaringsmessig er tettest med bær.

Den ene bøtta fyllest etter den andre. Dette har han trening i. Fordi om kroppen er eldre, så er farten på multeplukkingen den samme. Han ler litt med seg selv. Tenk at han fikk være først her, i år også! Multeposene fylles og forsegles med snørebitene i sekken. Han tørker svetten med et blårutet lommetørkel fra dypt nede i lomma, rettet ryggen og så på sola. Det var på tide å spise.

Han hadde vært så opptatt av multebærene at han ikke hadde kjent etter at det var langt over formiddagsmatstid. Han satte seg på tua sammen med sekken og dro frem maten. Både mat og kaffe smakte utrolig godt når sekken var full av multer. Lise kom til å bli gledelig overrasket. Det var hennes jobb å prekivere bærene ved hjemkomsten. Den varme kaffen fikk snørrdråpen til å renne. Han måtte opp med armen og dro bort over snørrdråpen på sin sedvanlige måte. Hm. Hvor mye var det i sekken nå, mon tro? Han hadde tømt bøtta fire ganger allerede, og det var bøtter med haug på. De var fylt til randen med solgul multesaft. En slik velfylt treliters bøtte holdt sine tre kilo.

Enda var det bær igjen på myra. I den enden han hadde levnet til etter maten var ikke bærene like modne. Han måtte tilbake hit om et par dager for å berge disse bærene. Han måtte tilbake der han hadde startet for å vurdere dagens modning. Sola hadde tatt godt, og det var allerede bær som hadde modnet mens han plukket. Sannlig, han måtte tilbake hit i morgen. Han rettet ryggen et øyeblikk. Det kom til å bli mange fine turer nå til hans myr. Så fremst bærtene fikk stå i fred da. Han visste at det alltid var mulighet for at andre kunne finne denne, hans lille fredede plett på jord, så han turde ikke basere seg på at all denne herligheten skulle tilfalle bare han.

Av gammel erfaring visste han at Tea også kjente til myra. Hun kunne finne på å komme i morgen. Omsidder hadde han plukket reint. Det siste spannet var forseglet i multeposen og behørig lukket for. Det var minst 17 kilo i sekken. Det var en fantastisk start på sesongen. Mon han skulle bryte sin egen rekord i antall kilo plukkede multebær i år? Han turde nesten ikke tenke tanken!

Sekken var tung da han gikk ned til bilen, og beina var både stive og støle. Lise hadde snakket om å koke kjøttsuppe, og han kjente allerede den gode suppesmaken i munnen. Han smilte med seg selv der han gikk, og var storfornøyd med dagens fangst.

Gjett om han gledet seg til å dele gleden over bærene med Lise?