Fredriksten festnings flagg fra 1814

Og ser vi på det nærmere oppdager vi at dette er det danske flagget Dannebrog, men med et viktig tillegg – det gamle norske kongesymbolet – løven. Dette er flagget slik regenten Christian Frederik bestemte det skulle være ved en «Kundgjørelse» datert 27. februar 1814.

”Regentens Kundgjørelse angaaende det norske Flag”.

”Det norske Flag, saavel for Krigsfartøier som Kjøbmandskibe, skal herefter være rødt, med et hvidt Kors, som deler Flaget i 4 Afsnit, i hvilket Rigets Vaaben, den norske Løve med Hellebarden, i guul Farve anbringes paa det øverste Afsnit nærmest ved Flagstangen.”

Den som har sett nøye på flagget vil se at løven vender fra stangen, altså mot det som kalles «heraldisk venstre». Jan-Henrik Munksgaard har skrevet boka «Flagget. Et nasjonalt symbol blir til (Vestagdermuseet 2012) og har diskutert hvorfor Christian Frederik valgte denne litt utradisjonelle løsningen. Han gir en god begrunnelse for valget:

«Hovedargumentet for løvens retning har nok likevel vært det praktiske. Den viktigste bruken av flaggene var fortsatt til sjøs. I årene rundt 1814 var det fremdeles langs kysten og i havnene at man kunne se et større antall flagg. Handelsskip og orlogsskip med flagg og vimpler fra master og akterpartier var et imponerende skue. På land var det få eller ingen flagg. Det er derfor ikke så underlig om Christian Frederik hadde skipene i sine tanker da han utformet flagget. For ham må det tydeligvis ha vært viktig at løven fløy i samme retning som skipet. Den gangen skipene ble drevet frem av vinden med seil, sto flagget ut fra stangen i samme retning som skipets kurs. Da burde løven også løpe i samme retning. Antagelig har skipenes fartsretning vært den viktigste grunnen til at løven vendte ut mot flaggets frie ende.»

For den gamle og prinsippfaste kommandanten på Fredriksten festning var natta til 16. august 1814 antagelig hans største nederlag. Resultatet av Konvensjonen i Moss og den inngåtte våpenhvilen underskrevet 14. august og kontrasignert dagen etter av kronprins Carl Johan i kommandantboligen i Fredrikstad, ble bragt videre til Fredriksten festning av adjutantene Björnstjerna og Brock og overlevert kommandant Ohme rett før midnatt. Det er ingen ting som tyder på at Ohme var innstilt på å overgi seg, og ordren som kom denne natta var for ham uforståelig og lite ønskelig:

I våpenhvilens del av avtalen heter det:

            Art. 3.

Dersom Frederikssteens Fæstning ikke har capituleret,

skal den strax overleveres med samtlige dertilhørende Værker,

til Hans Svenske Majestæts Tropper. Garnisonen skal gaae ud

af Fæstningen med Vaaben og Bagage og alle militaire Honneurs. Det skal være Officiererne tilladt, at gaae hvorhen de

vil. Soldaterne vende tilbage til deres Hjem: saavel de

Første som de Sidste skal love, ikke at ville tjene mere mod

Hans Svenske Majestæts Tropper.

At dette var et nederlag for Ohme, viser hans handlinger – han meldte seg syk slik at det var hans nestkommanderende Pettersen som måtte foreta den formelle overleveringen. Ohme sverget også på at han aldri ville sette sine bein igjen på Fredriksten festning.

Da de svenske styrkene inntok Fredriksten 16. august, gikk de umiddelbart gjennom alle forråd og foretok en registrering av alt utstyr og forråd (noe som var normalt ved slike anledninger). Av de tingene de spesielt la vekt på var faner, flagg og standarter som var gamle norske erobringer fra eldre tid i kamper mot svenskene. At det lå stor prestisje og symbolverdi i disse gjenstandene kan beskrives med Ohmes egne ord til sin kjære venn Friedrich Dietrichson:

«Jeg har kun en Ting som ærgrer mig som Officer at betroe Dig, nemlig, at jeg ei kunde modsætte mig de Svenske Officerers Overgreb i Fæstningens Arsenaler, idet de undeer Overleverelsen af Vaaben og Amunition uagtet Protest nedrev og tog med sig som Krigsbytte gamle Seierstrophæer saasom Faner, Standarter og Kanoner erobrede fra Svenskerne i fordums Fægtninger, dog var Fredriksteen ikke overgiven paa de Vilkaar, og jeg glemmer ikke Forurettelsen selv i Døden».

Mirakelåret 1814 ble nok en gang for haldenserne og grensebefolkningen en prøvelsens tid. Norske militære styrke og frivillige skulle måle krefter med godt utstyrte og krigsvante svenske soldater. Nok en gang måtte grensebefolkningen ta den største belastningen. Nok en gang skulle fiendtlige hæravdelinger feie gjennom landskapene langs riksgrensa – det var bare seks år siden forrige gang. Fredrikshald og Fredriksten festning ble gjenstand for en 14 dagers beleiring med bombardement fra Karl Johans batterier og kanonbåter.

Resultatet kjenner vi. Det som er mindre kjent er hva som skjedde med de ovenfor nevnte faner og flagg som befant seg på Fredriksten i august 1814.

Det er hevet over enhver tvil at det lå mye prestisje for kronprins Carl Johan å innta Fredriksten – denne festningen som ingen svenske styrker hadde klart å erobre. En av de først offisielle handlinger han utførte etter overleveringen av Fredriksten, var å besøke Karl XIIs dødssted. Da er det ikke så merkelig at de svenske styrkene ønsket å legge beslag på faner og flagg som befant seg på festningen. Endelig var Fredriksten «erobret» av svenske styrker. Dette var vanlig «skikk og bruk», krigens lov så å si. Hvis det hadde vært en reell overgivelse, vil mange nordmenn si, og ikke en «remis» som det heter i sjakkspillets verden. En diskusjon som har foregått siden 1815 mellom svenske militære og militærhistorikere, politikere og diplomater – og etter hvert journalister. For fra tid til annen dukket diskusjonen opp i de nasjonale avisene og strødde salt i hverandres sår.

Men historien om flagget er mer spennende enn som så. Da de norske styrkene marsjerte ut av Fredriksten festning kl. 1100 16. august 1814 under «flyvende Faner og klingende Spil» og under full militær honnør, hang det ikke noe flagg på festningens flaggstang! B. M. Schnitler, som var kaptein og festningsingeniør på Fredriksten festning, og hadde vært med under beleiringen i augustdagene, hadde forutseende nok sikret seg festningsflagget og bar dette med seg under utmarsjen fra Fredriksten formiddagen 16. august. Og ingen reagerte!

Først 3. oktober, halvannen måned etter utmarsjen, mottok general Ohme et skriv undertegnet av den svenske oberst Wijnblad:

«Frågas ödmjukast Herr General Ohme, om Norske flaggen emottagits af någon Svensk Officer eller om den finnes i Herr Generalens förwar”.

Ohme bodde nede i byen fra den 16. eller 17. august og samme dag som han mottok skrivet fra Wijnblad, blir det sendt tilbake med følgende påtegninger:

«Det Norske Flag vil findes hos Ingenieur Capitaine v. Schnitler.

1 & dus.

C. Ohme

Skal bliwe presteret i Morgen om befales.

Datum ut supra

Schnitler»

3. oktober var fire dager før Stortinget skulle møtes og ta opp til behandling en union med Sverige. Vi ser også at Wijnblad ikke forlanger flagget utlevert, så det kan kanskje være rimelig å tenke seg at både Ohme og Schnitler så for seg at flagget skulle heises igjen på Fredriksten da Stortingets vedtak om unionen var et faktum. Også i denne sammenhengen tolkes de historiske dokumenter ulikt fra svensk og norsk side. Faktum er i alle fall at festningsflagget ikke ble heist igjen på Fredriksten festning – verken i oktober 1814 eller siden.

Det ser ut til at først i slutten av mars 1815 fikk folk i Fredrikshald rede på at festningsflagget var sendt til Stockholm. Hvem som besørget oversendelsen framgår imidlertid ikke av noe kjent dokument – om det var Wijnblad, Holst som var den nye kommandanten på Fredriksten eller en annen svensk offiser.

Den 7. mars 1815 var det ved en resolusjon anordnet et «Unionsflagg» som var det svenske flagget der det øvre feltet ved flaggstangen var rødt med et hvitt kors på kryss. Dette flagget skulle brukes på begge rikers festninger og krigsskip. Den 25. mars 1815 ble Fredriksten festning overtatt av norske tropper.

Den ovenfor nevnte utredningen ført i pennen av Finn Backer konkluderte med følgende når det gjaldt faner og flagg som svenskene hadde tatt med fra Fredriksten festning høsten 1814:

1.     … «Det er rimelig samtidig å henstille til Sverige at festningsflagget fra Fredriksten i 1814 blir levert tilbake til Norge. …»

2.     «Når det gjelder fanene (og standartene) fra Fredriksten finnes det her ingen nærmere opplysninger om hvor mange eller hvilke «gamle Seierstrophæer» av svensk opprinnelse svenskene fjernet fra festningens arsenaler den 16. august 1814, og heller ikke hvor disse seierstroféer finnes. …»

3.     Det synes også tvilsomt om Norge bør reise offisielt spørsmål om på få tilbake den standart av polsk opprinnelse …, og de faner av norsk og dansk opprinnelse som hadde tilhørt Søndenfjeldske Infanteriregiment, og som svenskene tok på Fredriksten under våpenhviletilstanden høsten 1814. …».

Henvendelsen om å få utlevering av Fredriksten festnings flagg fra 1814 gikk ganske umiddelbart, og i 1962 var det hele over. Flagget ble høytidelig overlevert til norske myndigheter og plassert i Haldens Minders museum på Fredriksten festning – der det vitterlig hører hjemme!

Og som et tillegg til denne historien, kan vi da også fortelle at de norske fanene som også var gjenstand for en grundig utredning fra Finn Backers side, ble i inneværende år overført til Halden historiske Samlinger som en langtidsdeponering fra Armémuseum i Stockholm. Og de utgjør i dag sammen med flagget utstillingen «Frykt og ære. Fredrikshald og Fredriksten 1814». Her har vi klokelig lagt all prestisje til side både fra svensk og norsk hold. Eierskap og historikk har ikke vært diskusjonstema, derimot hvordan fanene skal oppbevares på beste måte med hensyn til lys, klima og temperatur, støvtette og sikre montre.

Krigsbytte eller ikke krigsbytte – på mange måter kan vi takke Carl Johan og de svenske styrkene i 1814 for at de tok beslag i faner og flagg. Sannsynligheten er stor for at disse flotte klenodiene ikke hadde vært i behold i dag hvis de ikke hadde havnet i trofésamlingen i Riddarholmskyrkan i Gamla Stan.

1 comment

  • Hello, I write at present articles on Norway between 1800 - on 1815. I learnt that you keep the flag of the fortress of Fredriksteen taken by the Swedes in 1814. You could communicate me of more information on this flag. And, you could send me a photo of the flag. You have books on the wars 1808 - on 1809 and 1814. If yes, you could send them to me Christian Richard, 68 street of Albania, B. 1060 Brussels, BELGIUM. I shall pay expenses, naturally, via your bank account if it is possible.
    Thank you very much for your kindness.

Share to