Mitt hjem er i mitt hjerte ”Mu rouktu lea mu vaimmus”

Med Valkapää i ryggsekken gjennom livet

Svante har en bok som har fulgt han hele livet. –Uansett hvor jeg har reist, og hvor mange ganger jeg har flyttet har pappas gave til meg Nils-Aslak Valkapääs bok” Vidderna innom meg ” alltid blitt med meg videre. Den var så vakker. Og selv om jeg ikke leste så mye i den, så var den med meg. Faren min var professor i pedagogikk i Umeå. Han var særlig interessert i hvordan storsamfunnet tenkte om samiske barns utdanning. Der hadde de internatskoler hvor samiske barn fikk sin opplæring i en lavvo ved siden av den ordinære skolen, slik at omgivelsene skulle være kjente, mens de ikke fikk lov å kommunisere på samisk, men hadde opplæringen kun på svensk. Han tok meg med på sine reiser og hans fasinasjon av det samiske folket smittet over på meg, sier han med tenksom røst, mens han sliter av biter av en fersk croissent. – Derfor var det veldig morsomt da pappa oppdaget at min mor er samisk. En av forfedrene hennes var den første samiske presten. Som barn ble hans talenter for boklig lærdom oppdaget, og han ble sendt til Åland for å få utdanning. Siden han var embetsmann var det derfor lettere for min familie å identifisere de samiske røttene, legger han til. Denne boken har en dobbelt betydning for Svante. I 2010 ble han bedt om å søke på en stilling som Artist in Residence for Landsdelsmusikken i Nord- Norge. – Det var en stilling for en person på rytmiske instrumenter på tross av at  landsdelsmusikken er et symfoniorkester. Jeg er både rytmisk musiker og klassisk musiker så det funger fint, legger han til. Han søkte, og fikk jobben. – Og da viste det seg at det første stedet jeg skulle til var Skibotn. Jeg skulle bo i Lassigammi som er Nils – Aslaks hus, som etter hans død er gjort om til kunstnerbolig. I løpet av det første året skulle jeg komponere et verk for kor og orkester til Riddu-Riddu festivalens 20 års jubileum. Da var veien ikke lang til ”Viddarna innom meg”. Jeg gikk på biblioteket og lånte den samiske utgaven av boken, og et samisk kursfra Sveriges Radio som jeg fant på internett slik at jeg kunne lære betydningen av ordene. Det føltes rart å skulle ha teksten på svensk. Og så har jeg klippet og limt til ord og setninger fra diktene hans og satt musikk til. Det er en fortolkning av Nils- Aslak, understreker han. Stykket ble uroppført på Riddu- Riddu 21 juli. Alle var så glade og det var fint, og så kom 22. juli og tragedien på Utøya. Det var litt av en kontrast, legger han til, stille, tar en slurk avkaffekoppen, og henter seg vann.

 

Frilanser med verden som lekegrind

Svante er vegetrerianer, men spiser kjøtt av elg og rein. –Jeg er fasinert av elgen. Jeg kjenner meg igjen i han. På turen oppover hit fikk jeg se en elg gå inn i skogen da jeg stoppet for å overnatte. Jeg fulgte etter han og satt lenge å så på at han lå og spiste. Til slutt rakte jeg frem et eple til han, men da ble han arg , stampet med beina og ville tydelig ha meg unna., smiler Svante som liker å stå på ski og å jogge. Fredag oppføres ”Vidderna innom meg” på Sortland under kulturuka, sammen med Holand Blandakor ,Sortland barnekor , Landsdelsmusikerne i Nord- Norge og Berit Allette, som resiterer diktbroker. – Det blir forresten en ny sats. Mette Dyrnes, som dirigerer de to korene, syntes barnekoret hadde for lite sang, så hun ba meg skrive inn en liten sak til dem. Det har jeg gjort. Det blir en slags ny uroppføring, smiler han. Musikkmessig henter Svante inspirasjon frajszz, klassisk musikk,rock og indisk klassisk musikk.

– Jeg liker å eksperimentere med ulike musikksjangrer. Derfor er det også vanskelig å sette musikken jeg lager inn i en bås. Det er liksom grenseoverskridende og passer ikke inn fult og helt noen steder.  Han er musikalsk frilanser, Svante. – Det betyr at jeg må jobbe som vanlig med turneer i hele verden. Det er et puslespill å få timeplanen til.  Kontrakten min er på atr jeg skal være til sammen tre måneder her i løpet av et år. Det er ikke bare å bli borte fra musikklivet, der må man være tilgjengelig for å holde posisjonen sin, forteller han. Svante har familie og to barn i Stockholm. – Det er enklere nå som ungene er større og klarer seg mer selv. Kona mi er også musiker. Hun synger. Jeg skulle ønske vi fikk til en konsert mens jeg er her, sier han mens blikket tilsier at tankene hans er hos familien. – Datteren min har forresten laget en vakker sak til meg. Det er en miniatyrbok med 12 sider. Den heter ”Siris liv med pappa” og har ett bilde for hvert år som viser henne og meg. Den har jeg alltid med meg når jeg reise, den skatter jeg høyt, smiler han.

Utprøvende komponist

Helt fra Svante begynte å spille bassgitaren så har han komponert. - For meg er det to sider av samme sak. Jeg finner ut av instrumentet også ved å komponere musikk for det. Det er to sider som hører sammen og gjør musikken til helhet for meg. Halvparten er komposisjon og den andre halvparten er utførelsen på instrumentet., ler han.  Tilfeldigheter har ført han til celloen.  Etter at han var ferdig med sin eksamen i musikk, med hovedvekt på kontrabass, fikk han jobb i Oslo Filarmoniske Orkester. – Da brukte jeg alle mine penger til å kjøpe partiturer av alle stemmene i orkestret. Jeg satt hjemme og leste de andre stemmene, og kunne følge mer med på prøvene. Det var utrolig lærerikt, gliser Svante. Med verden som musikalsk lekegrind, søkte Svante jobb som el. bassist i en rockegruppe i USA. Han turnerte med dem i flere år. – Jeg spurte om jeg kunne få ha min kontrabass med på turneen, men den var for stor.  En cello er mye mindre, og  lettere å ta med, så den fikk være med og da lærte jeg meg et nytt instrument. Det ble til at jeg lagde soloinnspill i rockegruppa på cello. Det var gøy!  Men etter et par år ble jeg trøtt av å spille i rockeband. Det er en enorm nytelse i et strengeinstrument med bue.

 

 

 

Enkidu

Svante har skrevet et stykke tidligere etter et gammelt sagn fra Irak. - Det er skrevet for jentekor og fant opp ord som ikke eksister, ord med masse vokaler som passer til musikken jeg laget. Det er nøyaktig like langt som ”Vidderna innom meg”. det oppdaget jeg nettopp. Det er en legende som er den eldste som er nedskrevet og handler om Enkidu som er halvt dyr og halvt menneske. Det er også for solo cello, lite orkester og kor. Svante har eksperimentert mye, og skrevet musikk både for el-bass og symfoniorkester. Han har lært litt om komposisjon gjennom utdanningen, men for det meste er det livets skole som er Svantes læremester. Han prøver ut, og ser om det fungerer, det han skriver.

Rotløs

Svante er rotløs. Under oppveksten i Umeå passet han ikke riktig inn. Foreldrene jobbet på universitetet og var tilflyttet. Han ble mobbet, og flyttet tidlig hjemmefra for å satse på musikkutdanning. – i ettertid så jeg at det var for tidlig å greie seg selv som 14 åring. Det var veldig dobbelt. Jeg ville så gjerne satse på musikken, og da måtte jeg ut , men samtidig skulle jeg gjerne bodd hjemme lengre. Jeg har liksom ingen plass på jorden som er min, og det er kanskje derfor jeg kjenner meg så hjemme i Nils- Aslak Valkapääs dikt. I ”Vidderna innom meg” heter ett av diktene ”Mu rouktu lea mu vaimmus- det betyr mitt hjem er i mitt hjerte, og det er nok sånn det er for meg, avslutter Svante med.  

 

 Navn: Svante Henryson

Bor: Stockholm og verden, og har sitt hjem med seg, i sitt hjerte

Jobb: Frelansemusiker og Artist In Residence  med Landsdelsmusikerne I Nord- Norge

Kan: Bake brød og komponere musikk

Kan ikke: Drikke vin og gå med ullklær

Spiser: Vegetarmat og viltkjøtt av elg og rein

Drikker: Øl og vann

Misliker: Egoisme

Leser: Hele tiden . E-bøker på mobiltelefonen. De er lett å ta med seg.

Musikk: Hører ikke på min egen musikk. Elsker jazz.

 

Share to