• (Copyright)
  • (Copyright)

historier fra Skihytta på Rismålshaugen

Datter Ruth forteller:

En episode fra den tiden på Skihytta, står festet i min hukommelse.
Det var en morgen, som mor skulle til byen for å ordne med forskjellig. Bestilling av varer og betale regninger.
Hun skulle få hesteskyss til byen med en bonde, som bodde et stykke unna, men måtte selv gå tilbake om kvelden, og det var langt.
Jeg skulle være hjemme hos en av tjenestepikene på Skihytta, men hun var ikke glad i barn, og vi kom ikke godt overens. Derfor ville jeg så fryktelig gjerne være med mor til byen.
Jeg husker at jeg stod i gangen når mor skulle kle sig, og tryglet om å få bli med, og lovet at jeg ikke skulle mase og ikke bli trett.
"Du er for liten", sa mor,"men du får bli med da".
Så glad kan jeg ikke huske å ha vært noen gang hverken før eller siden.

Kjøreturen med hest og slede, dombjellene som klang. Det var som fin musikk.
Selve byen og det vi gjorde der, er helt borte, men det er hjemturen jeg aldri glemmer:

Tindrende måneskinn, og hardfrosset skare, med den følge at når vi tok av fra hovedveien, så behøvde vi ikke å gå noen bygdevei eller oppgått sti, men kunne ta benveien mellom trærne.

Det var som å sveve bortover en hvit flate. Jeg hadde grå ladder på bena, som det var sydd skinn under sålene, så jeg følte mig så lett, og ikke minst glad, der jeg danset på den hvite snøen, for i neste øieblikk å springe tilbake til mor, stikke hånden i hennes og be henne bøye sig ned litt så jeg kunne klemme henne, og fortelle hvor glad jeg var fordi det var bare vi to som opplevde dette fine.
Mor angret visst ikke på at hun tok mig med den gangen, og jeg holdt ord. Ingen mas og sutring.
Den turen står for mig som et deilig eventyr.

Så var det en lørdag, noen uker senere, at jentene spurte om de kunne reise til byen for å gå på dans. "Ja, sa mor, det er i orden, men dere må være oppe her igjen i kveld om det blir aldri så sent, for efter været å dømme, så skulle det bli en fin skisøndag i morgen, og da kan jeg ikke være alene uten hjelp."

Utover eftermiddagen og kvelden, begynte det å sne. Først stille og fint, senere kraftigere. Tilslutt var det rene snøstormen.

Dert ble sent, men mor tenkte ikke på å legge sig. (Jeg var forlengst i seng,men fikk det hele fortalt efterpå).
Hun fikk denne forutanelsen av fare, som hun alltid fikk når noe kom til å hende. Derfor fyrte hun godt i komfyren på kjøkkenet, varmet ulltepper og laget noe varmt å drikke, før hun satte sig til å vente.

Plutselig hørte hun svake rop om hjelp, og sprang ut. Der fikk hun se to, den ene kavet med å holde den andre oppe.
Mor fikk dem i hus, men da var den ene bevisstløs. Mor kledde av henne, og begynte å arbeide med henne, massere og gni armer og ben, samtidig som hun ga den andre ordre om hva hun skulle gjøre. For på den måten å holde henne i bevegelse og dermed bli varm.

Begge to strevet hardt med å få liv i Erna, som hun het, og tilslutt var det livstegn, og hun begynte å bevege sig.
De fikk i henne noe varmt å drikke, og pakket henne inn i ulltepper.
Hadde ikke mor hatt førstehjelpen klar, så hadde vel ikke Erna overlevd.
Neste dag var allikevel alle på bena . Det var et sprakende skiføre og masse mennesker på Skihytta.

Historien med disse to, fortalte de oss efterpå, og det var at de hadde fått skyss et stykke, og skulle da gå videre.
De hadde tynne strømper og sko. Forfengeligheten var ikke mindre på den tiden.
Snefonnene hadde blåst sammen, og vanskeligere ble det eftervært.
Hun som det gikk verst utover, ville flere ganger legge sig ned, og at den andre skulle hente hjelp, men den andre visste at om hun gjorde det, så var venninden fortapt. Derfor hadde hun truet henne videre. Men, det er nesten ufattelig at de greide å komme frem.

Share to