Utflukt på Skorpa for snart 100 år siden

På bildet ser vi en flokk turglade, flotte damer på utflukt ute i Valan på Skorpa. De sitter på berget på yttersida av Stor-Valan, ett av de to badebassengene på øya. Like ved, til høyre for damene, er ett av rennene hvor storhavet ved flo og fjære naturlig skifter vann i disse bassengene. For å kunne gå rundt Stor-Valan på yttersida må damene passere denne rennen. Ved flo sjø, og når sjøen kommer inn, kan det hende at en må snu der på grunn av vannstanden, for så å gå videre på den siden hvor fotografen på bildet står.

Damene er sporty kledd i datidens mote, knappestøvler, side skjørt, og med tilhørende lett innsvinget jakke og en kokett hatt på hodet. De var flinke med søm og fulgte motene fra det store utland. Kristiansund på den tiden var godt orientert om nye tendenser både fra Europa og Amerika. Det er sannsynligvis mor, verftseier fru Martha Andersen og hennes 5 døtre, Ragnhild, Karine, Hanna, Anna og Gudrun, som er på tur. Hatten som ligger på en hylle i berget, tilhører sikkert fotografen som står på berget på innersiden av Stor-Valan. Antakelig har de spasert fra Mellemværftet hvor de bodde. Dersom de gjorde det måtte de på veien utover til Skorpa og Valan passere hengebrua mellom Bentnesset og Meløya, noe som på den tiden var en attraksjon i seg selv. Turen gikk videre over Meløya, ned den store tretrappa før de kunne gå over den nye jernbrua. Videre passerte de den lille bebyggelsen, gårdsbruket og fiskbergene, for så å følge en av stiene utover Skorpa og til Valan. På bildet kan en ikke se noe til nistekurven, men dersom damene hadde den med, hadde de sikkert tatt spisepausen her ute på svabergene.

Familien Andersen

Skipsbyggermester Arne Andersen kjøpte i 1883 verftet sammen med Petter Eriksen og Magnus Holden. Eierne ønsket å bo på verftet. Bolighuset ble ferdigstillet i 1887 og familien Andersen flyttet inn samtidig med 3 andre familier. I tillegg til de 4 leilighetene inneholdt bolighuset et snekkerloft og kontor og spiserom i kjelleren.

Martha Andersen ble ved århundreskiftet enke og hun fikk et stort ansvar både i bedriften og i hjemmet. Hun ble alene med syv barn fra 22 til 5 år. I 1901 ble det tinglyst auksjonsskjøte på eiendommen med 2/5 parter til henne. Eldste sønnen Andreas, var skipskonstruktør og arbeidet antakelig ved verftet. Han var også i arbeide som skipskkonstruktør ved et mekanisk verksted i Finland. Karine arbeidet på kontoret og Ragnhild hjalp til i hjemmet. De yngste gikk på skole.

Etter hvert startet Ragnhild, som var eldst av jentene, egen systue på loftet i verftet. Hun hadde utdannelse i søm og startet håndarbeidsskole og ga kurs i søm. Hanna tok sykepleieutdannelse og etter utdannelsen arbeidet hun utenbys etter det en har fått opplyst. En av jentene, enten Karine eller Anna, giftet seg og bosatte seg på Staurset. Antoni, den yngste av sønnene som også var ingeniør, så muligheten som så mange andre på den tiden hadde gjort, han reiste til Amerika i 1915 og etablerte seg der. I senere år bodde søstrene Ragnhild, Hanna og Gudrun sammen. Det er blitt meg fortalt at de var svært bereiste og de var på reise både i Europa og Amerika flere ganger. Miljøet på værftet i barne- og ungdomsårene med skip og sjøfolk som kom fra det store utlandet hadde sikkert påvirket søstrene og gitt lysten til å reise ut å se verden utenfor Kristiansund.

Bestyrer i Husfliden

Gudrun, den yngste av søstrene, var ansatt ved Husfliden i Kristiansund og ble i 1936 bestyrer av bedriften. Hun var godt likt og respektert av både de ansatte, produsenter og kunder.
Under bombingen av Kristiansund i 1940 var Gudrun Andersen snarrådig og organiserte bergingsaksjon av Husflidens varebeholdning og verdier. En vil anta at dette ikke var uten fare for de som deltok i redningsaksjonen i det kaoset som da rådde. Byen var under ild fra flyene som sendte bomber, brannbomber og mitraljøseild over folk og bygninger i flere dager.
Beholdningen ble reddet og varene ble transportert, først med kjerre bort fra det brennende området, for siden å bli fraktet med bil til familiens hytte hvor det ble midlertidig lagret.
For å få driften i gang igjen, startet hun opp utsalg på Torvet. Etter en tid ble det oppført et barakkeutsalg for Husfliden hvor de fortsatte forretningen inntil de kunne flytte inn i mer varig lokale. Gudrun Andersen var bestyrer av Husfliden i over 30 år.
 

Livet på Mellemværftet

Oppveksten på Mellemværftet hadde sikkert påvirket jentene. De lærte av det de så og det de opplevde i disse røffe omgivelsene. Mange barn vokste opp på samme tid i bolighuset og mye folk oppholdt seg på verftet. Det som både var en lekeplass og et arbeidssted kunne til tider være et ikke ufarlig sted for små barn. Det fortelles at en gang det skulle foretas et arbeid som krevde konsentrasjon og aktsomhet, da samlet de alle barna i en båt og ga de ei skrape hver og et arbeidsoppdrag. De visste hvor ungene oppholdt seg og de fikk arbeidet utført.

Ifølge folketellingen i 1900 bodde det 4 familier på til sammen 28 personer i bolighuset og hver leilighet var på 40 km2. Det var mange folk som oppholdt seg i nærmiljøet når en regner med de som arbeidet der og de som var om bord i båtene. Det var stor aktivitet i Vågen på den tiden, mer enn vi kan forestille oss i dag. Med stor påvirkning både fra inn og utland. Flere verft var det i Vågen på den tiden. Også smed Andersen i Øvrevågen som laget jernbrua mellom Meløya og Skorpa, lå bare noen hundre meter unna.

Kristiansunds første bruer

Når det gjelder bru forbindelsen til Meløya og Skorpa, så hadde den vært diskutert gjennom flere år før det blei et endelig politisk vedtak og en økonomisk løsning.
I mars 1910 ble det vedtatt at det skulle bygges ei hengebru som skulle være 11 meter over Dunkarsundet slik at båttrafikken kunne passere fritt under. Det ble samtidig vedtatt at det skulle bygges en permanent jernbru over Valen, sundet mellom Meløya og Skorpa.
Smed N. Andersen i Øvrevågen fikk i oppdrag å bygge jernbrua. Rossings hengebru skulle bygges av Kristiania Spigerverk.
Det ble fart på byggingen og Tidens Krav kunne den 21. juli 1910 meddele at hengebrua hadde bestått belastningsprøven og var ferdig. Jernbrua mellom Meløya og Skorpa var da allerede fullført. Kristiansund hadde fått sine første bruer.
Da bruene var ferdig ble det uttalt: Jernbroen er ”stø som stuagolve”. ”Hængebroen kalder folk ”et mirakels”.
Hengebrua ble den gang ansett som noe av et teknisk vidunder – ett mesterverk i tre og stål.

Mange syntes hengebrua var svimlende høy. Den var heller ikke særlig stødig. Det sto oppslag ved brua at kun to personer skulle gå over om gangen. Dette nye mirakels ville folk se, og ut i fra uttalelsene i avisene ble det vanlig å ta søndagsturen utover.
Slik har vel kanskje de flotte damene på bildet også tenkt og dermed ble turen til Skorpa foreviget av damene med et fotografi, og beskrevet av meg nesten 100 år senere. Fortsatt kan turgåere i dag oppleve Skorpa slik som damene gjorde.