Huset hadde ikke vært bebodd på 4 år. Likevel hang klærne der som om eieren skulle komme inn, banke av skoene og kle seg om. Kanskje mankerte det et halvt kilo margarin en mark kaffe eller en pakke melk.

Det var som om jeg hadde gått inn i en tidsmaskin, der tiden var skruet tilbake med 50 år. Det å trå innenfor denne døra satte tankene i sving. Det var gjenklang i mange av gjenstandene. Det var som om jeg hadde vært her før; en deja vu. Jeg så for meg kasjettlua til bestefaren min i gangen i morhuset. Jeg hadde så vidt minne om den lange, tause mannen med det milde blikket. Etter at han døde, hang kasjettlua på den faste spikeren i gangen, helt til hun flyttet fra huset. Det var kanskje lua på spikeren minnet meg om?

Det var en ro i det gamle tømmerhuset. Tingene bodde på hver sin plass. På akkurat den spikeren i loftstrappa var det lua, jakken og buksa som hang. Alt var godt brukt, men ikke utslitt. Plaggene hang der og var tidsvitner om en generasjon som er i ferd med å bli helt borte. De tause sliterne som greide seg med lite. De som ikke syntes det var noen vits i å forandre klestilen selv om motene skiftet. Den generasjonen som tok vare på, og brukte med måte. De hadde få behov, levde nøysommelig og hadde en husholdning med lite kjøpte produkter. Utenfor var et fjøs, i hagen bærbusker. Jeg så for meg noen sauer, en båt og et naust, et potetland. De var så godt som selvberget med mat. Kjøttmat nok til seg selv, og poteter fra egen avling. Syltetøy fra utmark og hage. Kaffe – og sukker måtte kjøpes. Litt grønnsaker, ellers var det fisk i havet, og på menyen uken igjennom. Kanskje kake i helga.

Turene til butikken begrenset seg nok til et par ganger i uka. Kanskje posten også måtte hentes der? Det foldet seg ut et helt liv i det gamle kjøkkenet. Jeg hadde ikke kjent de som bodde der. Likevel var det som om, gjenstandene ”snakket” til meg. De hadde noe å fortelle om levd liv og en svunnet tid. Det var en merkelig følelse. Som om jeg tyvtittet inn i noe som ikke var for meg? Nei, heller inn i min egen historie der de samme til gjenstandene fantes. Jeg hadde opplevde det selv derfor var det ikke vanskelig å forestille seg livet til han som eide lua på spikeren. Jeg kjente ikke han, men typen han representerte. Sindigheten, roen. Det var mennesker som levde i takt med seg selv. De hadde erkjent at tingene tok den tiden det tok å utføre. De forhastet seg ikke. De levde i hvert åndedrag og hver arbeidshandling.