Andenes 11 - Markering av stemmerettsjubileumet 2013

Det ble sagt om Øyvind, i Bjørnsons bondefortellinger, at han gråt da han ble født. Om Nanna With gikk det frasagn om at hun gned seg i øynene allerede før det første skriket kom. Hun var våken, og hennes skarpe blikk fikk hun bruk for, i hele sitt vel 90 år lange liv. Hun var eldste datter av ekteparet Oline og Richard With, hun ble født for 139 år siden på Andenes. Senere flyttet familien til Risøyhamn. På grunn av etableringen av Vesteraalens Dampskibsselskab, der Richard With ble administrerende dirktør, flyttet familien til Stokmarknes. Allerede mens de bodde i Risøyhamn ble Nanna morløs, hun var da fire år og hadde søstrene Richarda på tre og Helga på halvannet år. Men året ette giftet faren seg med sin svigerinne, Augusta Septima, da sa Nanna: Sånn hadde jeg to mødre, en som var en engel i himmelen, og en som var den snilleste, kjæreste mor på denne jord.

Bekymret for Nanna

Foreldrene var bekymret for at Nanna, som i en alder av 7 år, ikke hadde lært å lese. Bygdens omgangsskolelærer, klokker Davidsen, hadde lovet å ta seg av undervisningen.  Men det var smått med læremidlene. Det gikk ikke så bra. Så kom den nye prestefamilien på besøk. De fikk høre om Nannas manglende leseferdigheter. Da sa både presten og fruen at et opphold i prestegården ville gi henne gode kunnskaper, hun skulle få lære å skrive, regne og å strikke.

Da With ble direktør i Vesteraalens Dampskibsselskab,  flyttet familien til Stokmarknes hvor deres nye hjem, Solheim ventet dem. Familien hadde sin del av bygningen, mens rederiet hadde resten. Slik  skildret Nanna With innvielsen av bygningen: – Det nye hjemmet vårt ble innviet med festlig karneval, en ny og spennende form for selskapelighet på Stokmarknes. Kostymene kom fra Kristiania, takket være Hurtigruten som tok varene med.

Sin første ordinære skolegang fikk Nanna With i Bergen. Den nord-norske dialekten skaffet henne sjelelidelse. Medelevene var forferdelige. Men etter to pinefulle år satt hun med middelskolepapirene i hånden, karakterer kun tre fattige desimaler svakere enn den beste. Kvalene hadde gitt belønning.

Neste etappe var Kristiania, for å lære mer. Men der måtte hun også være mor og husmor for tre søsken som også skulle gå på skole. Der satt hun, til halsen, både i husmor- og omsorgstjeneste.

Hun kombinerte rollene som familieoverhode samtidig som hun fikk systematisk musikkundervisning hos Erika Nissen. Senere perfeksjonerte hun seg som musikkpedagog. Studier i Berlin, Paris og Dresden ble gjennomført. Men i feriene dro hun til Stokmarknes og var ofte på turne med fiolinisten Maja Bang. De spilte på steder som sjelden hadde kunstnere på besøk.

Ho kjem vel snart

Så kom gledesåret 1905 med unionsoppløsningen. Nanna With dro hjem til Stokmarknes, her skulle hun være en stund. Akkurat da var det at redaktør Cornelius Moe i Vesteraalens Avis rett og slett fikk beskjed om å finne ny arbeidsplass. Han ville heller ha krig med Sverige og betraktet en unionsoppløsning som en ydmykelse. Moe gikk, avisen var uten redaktør, men faktoren sendte trykkerigutten etter stoff. Ungdommen kom tilbake og sa følgende: – Først gikk æ tell han Fosse, han hadde det så travelt, han ba mæ ryk og reis. Så sykla æ oppover Rynningskaret, tell han sakfører Rynning, men han var bortreist. Så tell Vesteraalske, tell han With sjøl. Han sa han skulle be dattera gå ned og snakk med faktoren, så ho kjem vel snart. Dermed var det gjort. Den 17. november var hennes første arbeidsdag i Vesteraalens Avis, dagen før kongevalget i 1905. Første arbeidsordre kom fra faktor som ba henne klippe stoff fra aviser som lå på kontoret. Han måtte ha det straks ellers ble avisen forsinket.

Den nye redaktørens kongevennlighet var klar: –  På mindre enn et halvt år har vi fått egne konsuler, egne gesandter, eget orlogsflagg og utenriksminister. Snart få vi vår egen konge, skrev hun.  Fordi hun støttet opphevelsen av unionen med Sverige, beskyldte andre aviser henne for å være «Kongefjesk» og et halvgammelt fruentimmer. Men Adresseavisen, Dagsposten, Bodø Tidende og Lofotposten slo ring om henne.

Hjem til Andøy

Hennes første reise i distriktet, den gikk naturlig nok til Andenes. Først med lokalskipet Torsken til Risøyhamn. Hun reiste sammen med sine foreldre, de hadde hest og trille med på båten og kjørte nyveien frem til Dverberg. – Det var rørende å se igjen det hvitmalte, 200 år gamle huset vårt bemerket Nanna With. Det var i 1905, huset står der fremdeles, nå i 2013, godt over 100 år siden familien With kjørte forbi.

 På Sellevold måtte trillen byttes ut med lett karjol, nyveien rakk ikke lenger. Den siste strekningen til Andenes gikk de til fots i skiftende terreng, med fin hvit sand, myrer og gresstorv. Møtet med Andøya ble et sterkt møte med naturen, med været, med Bleikstinden. Fødestedet, Andenes  fortonet seg som en storby med tårn og spir: Det var fyrtårnet, kirketårnet, mastetoppene på havnen, og alle torvsåtene i forgrunnen. Etter Andøyturen, sto de øvrige steder i Vesterålen på programmet. I Bø traff hun flere av egen familie. Turen gikk til Øksnes, til Skogsøya, til Breistrand, hun var i Kavåsen, i Eidsfjorden, på Holmstad og i Sildpollen. Hennes fremkomstmiddel var hest og vogn inntil hun kom til Sortland og kunne ta lokalbåten hjem til Stokmarknes. Senere ble resten av Vesterålen besøkt. Hun skrev om stedene og folket, og fikk interesserte til å selge abonnement på Vesteraalens Avis. – En lokalavis burde være som en plog til å pløye nytt land, inspirere, oppmuntre, bringe nye ideer og kraftige påminnelser til myndighetene når de ikke gjorde sin plikt, mente Nanna With.  Hun var stolt av hele Vesterålen, men hennes spontane glede kom særlig til uttrykk når Hadseløya ble diskutert – Hadseløya, min egen øy, 45 km. i omkrets og med kjørevei rundt er idyllen blant Vesterålens mangfoldige, interessante øyer. Og så jakttiden da, 300 ryper på en dag på fire jegere! Hadsel, landets beste rypeterreng, skrev hun i sin bok Underveis. Hun traff mange driftige mennesker på sine turer. De hadde planer og ideer. Felles for dem var at distriktet ikke kom seg videre før hurtigruten kunne bli lagt gjennom Vesterålen.

 Borgerfest for kongen

Lokalavisen fulgte godt med i det som skjedde i hovedstaden, og det førte til at da kongeinntoget skjedde den 25.november dette historiske året, ble dagen også feiret på Stokmarknes med skolebespisning og borgerfest.

Nanna With ønsket å utvide avisen fra en til to ganger i uken. «Så gjerne» sa trykkeriets ledelse, –  hvis De tar ansvaret for underskuddet.  Mai året etter ble ønsket innfridd, ved årsskiftet viste regnskapet at kalkylen holdt. Seier til henne.

Valgkampen i 1906 var heftig, og endte med at Venstres kandidat, Carl M. Ellingsen vant, men Nanna With måtte sitte hjemme på valgdagen, hun var jo kvinne. Det gav støtet til hennes store samfunnsengasjement. – Vi er betrodd ansvar for det lille samfunn, hjem og barneoppdragelse, hvorfor skal vi da være tause når det gjelder landets styre og stell?, spurte Nanna.

 Nei takk, til Berlin

Nanna With hadde mange tanker, men få kunne realiseres i eget distrikt. Hun måtte ut, til et større miljø. En tur til Oslo var nødvendig. Etter en aldeles stormfull tur med hurtigruteskibet  Vesteraalen  og en langtekkelig togreise fra Trondheim kom hun til en gråsur hovedstad. Opphold der fristet henne ikke, hun tellet sine penger, dro til Berlin og et par dagers opphold sammen med venner. Med sin venninne, pianisten Tyra Bentzen, drøftet hun muligheter for en karriere i Tyskland. Men nei, Nanna With ville ikke. Hun pakket kofferten og dro hjem.  Hun hadde bestemt seg, Kristiania eller Amerika. Så kom tanken om et ukeblad i Kristiania. Kunst, litteratur, sosiale spørsmål og kvinnens likestilling. Hun drøftet spørsmålet med sin far hjemme på Stokmarknes, han likte ikke tanken på at hun skulle dra til Amerika, men skjønte at hun foretrakk Kristiania foran Stokmarknes. Hvis hun trengte penger, ville han hjelpe til! Nanna With dro til hovedstaden. Den 22.juli 1907 sto hennes navn for siste gang på trykk som redaktør av Vesteraalens Avis.

Tiden i Vesteraalens Avis var lærerik for Nanna With. Hun erfarte det skrevne ords betydning som opinionsdanner. Hun hentet inspirasjon til å starte sin egen avis da hun flyttet til Oslo. I «Hver 14. dag», markerte hun seg fra første utgave takket være høyaktuelt stoff innenfor rammen kvinnesak, musikk, sang og litteratur. Til avisens første utgave fikk hun en hilsen fra forfatteren Jonas Lie. Hun hadde selv vært  i Stavern og snakket med ham. Hun var svært spent på om besøket gav resultat. Stor var gleden da hun et par dager senere fikk en håndskrevet tekst, undertegnet av Jonas Lie.

 Døde abbonenter

Styrken var at hun hadde særlig dyktige skribenter blant etablerte norske forfattere og journalister. Som ny aviseier i Oslo, ble hun også besøkt av flinke selgere. Opplaget økte. Men en spesiell selger ville bare selge i Tønsberg. Lister for nye abonnenter strømmet på, aviseieren jublet mens hun ventet på oppgjør. I stedet kom avispakkene i retur, påskrevet «død» på alle adresser. Han hadde vært på kirkegårder og hentet navnene. Men hun var ikke snau, hun oppsøkte selgerens hjem og forklarte situasjonen  til en fortvilet hustru og flere forpjuskede barn. – Få ham innsatt, ba hustruen,- jeg er ikke trygg for ham hvis han ikke sitter inne  og ikke får noe å drikke. Han ble arrestert og dømt. 

 Sammen med andre musikere, reiste Nanna With på  flere turneer i Nord-Norge. I denne tiden va det innsamling  til orgel i Bjørnskinn kirke. Syv av hennes søsken var døpt der, derfor ville de støtte innsamlingen og inviterte til konsert i Andenes kirke. Turen gikk fra Stokmarknes til Andenes med lokalen. Rullingen var forferdelig, men de kom seg i land og marsjerte med cello, fiolin, notestativ m.m. til kirken som var opptatt til siste plass. De opptrådte, mer eller mindre grønnbleke, men spilte, og sang så godt de kunne. Det lille orgelet brummet, skrek og pep under organistens hender. Publikum var synlig rørt, også over at utøverne hadde trosset uværet. Konserten gav 200 kroner orgelet i Bjørnskinn kirke, noe ordføreren sa var storartet! Konsert i Hadsel kirke, til samme formål, gav også et pent beløp.

Maiblomsten

Norske Kvinners Sanitetsforening ble en god samarbeidspartner  for Nanna With. En stor dag ble Barnehjelpsdagen 7.juni 1908. Hennes raske reaksjonsevne og spontane handling gjorde henne til 17.maiblomtens ukjente mor. Tilfeldig fikk hun øye på en jakkeblomst hos en dame. Blomsten ble solgt i Sverige til inntekt for tuberkulosesaken. For NKS var dette en stor sak. Nanna With øynet mulighetene for gode inntekter også her til lands. Straks bestilte hun ti tusen nåler. På Barnehjelpsdagen ropte 12 unge piker, i lyseblå kjoler, fra boder på Karl Johan «Kjøp blåveis, De! 10 øre stykket» Salget gikk flott. Nanna With fikk Norske Kvinners Sanitetsforenings  diplom med påskrift: «Tilkjent for fortjenstfull assistanse. I N.K.S. hovedstyre, F.M.Quam». Hennes bestilling av maiblomsten har gitt millioner av kroner til N.K.S. og senere til Nasjonalforeningen for folkehelsen da de to organisasjonene senere delte på oppgavene.

 Nanna Widt benyttet enhver anledning  til å fremheve nødvendigheten av at kvinner fikk stemmerett. Hun beundret Landskvinnestemmerettsforeningens aksjon for å samle underskrifter i tilslutning til mennenes 7. junibeslutning. Foreningen organiserte kommunikasjon med alle sine ledd og til 365 kvinneforeninger, det gikk lynende raskt, telefondamer på sentralene var ivrige hjelpere. Mennenes  avstemning viste at 368392 sa ja til stemmerett for kvinner, mens 184 var imot. Bare ni dager etterpå kunne Landskvinnestemmerettsforeningen overrekke stortingets president kvinnenes lister med 278298 navn fra hele landet. Det var deres krav om stemmerett som ble fremmet, og opplest av presidenten. Dette gav Nanna With legitimitet til å dra nordover, til Stokmarknes, og ta seg av Vesteraalens Kvinnestemmerettsforening som fru Fredrikke Marie Quam hadde vært og stiftet noen måneder før. I kommunelokalet hvor hun og Kirsten Frederiksen innledet  om «Kvinnen politiske stilling» var fremmøtet var godt, men det var mennene som diskuterte. Kvinnene tidde, ikke annet å vente på et sted som inntil da ikke hadde hatt noen diskusjonsforening, skrev Nanna With i sin bok «Underveis».

 50 ansatte

Året var 1920, Nanna fylte 46 år og de mange arbeidsoppgavene ble for krevende. Hun var redaktør, disponent, drev eget trykkeri, hun hadde overtatt Sportsmanden  som ble Nordens mest utbredte idrettsblad. Hun var utbrent, hun maktet ikke å ha det daglige ansvar for «Hver 8.dag», 50 ansatte og økonomi ble så stort at hun solgte alt. Da hun startet 13 år tidligere, hadde hun en kontordame som eneste medhjelper.

Selv om hun solgte sin omfattende virksomhet, ble hun ikke arbeidsledig. Hennes sterke samfunnsengasjement gjør det nødvendig å ta med litt mer om hennes mange oppgaver. Egentlig var hun å  sammenligne med et velsmurt samfunnsapparat som visste å gjøre de rette ting til rett tid. Haldis  Stenhamar skrev en gang i Dagbladet om Nanna With: «En personlighet, alltid ferdig til oppbrudd og fornyelse, uvøren, uredd og klok» .

 Til kvinne å være

Kåserier i Folkeakademiet gjorde at hun formidlet kunnskap over hele landet. – Nanna With er en ypperlig forteller og et vittig hode, til kvinne å være, var attesten fra en journalist. Hun måtte tåle litt av hvert .Hun sto ansvarlig for Kvinnenes dag i Oslo i 1923, stiftelsen av Enhetsfronten året etter hadde som mål  å få partiets kvinner med i styrende organer. Også som leder i Oslo Kvinnelige Handelsstandsforening i to perioder satte hun spor etter seg. Akademiet for stemmedannelse var hennes verk, det ble forløperen  for logopedutdannelsen. Hun markerte seg ikke som partipolitiker. Målet var å få aktive kvinnepolitikere, uansett parti. Kvinnenes enhetsfront var ett eksempel på det. Stemmeretten måtte brukes. Kvinnene representerte halvparten av befolkningen. Hun talte varmt for kvinnelige prester. Men først i 1961 ble det en realitet Det tok 36 år.

I valgåret 1928 var hun aktiv for Oslo Kvinneparti. Jubileet for kvinnenes stemmerett skulle markeres. En av fanesakene var å hjelpe arbeidslivet frem ved å støtte norske produkter. Sunne boligforhold og bedre folkehelse var en annen programpost, hun ville ha praktiske fortsettelses – og fagskoler for ungdom. Valgresultatet ble et nederlag, kun 700 brukte partiets stemmeseddel. Det var 24.000 flere stemmeberettigede kvinner enn menn i Oslo dette året, usaklighet og avishets holdt dem fra å stemme.

 Kongens gull

Nanna Withs omsorg for medmennesker var ubegrenset. I 1935, i en alder av 61 år, gikk hun, sammen med daværende leder i Oslo Kvinnelige handelsstand, Kari Sørum, til byens finansråd og ba om gratis tomt til aldershjem. Handelsstandens eldre kvinner trengte det. 80.000 kroner var allerede sikret.- For lite, sa finansrådmann Hartmann. – Ett medlem vil testamentere oss 10.000 kroner, men hun er ikke død ennå, svarte Nanna With. Slik begynte det, fra flere kanaler kom det penger, året etter sto hjemmet ferdig. Men det var før byråkratene overtok deler av forvaltningen. Hjemmet, som ble bygget i Akersveien, ble arbeidet frem av kvinners glade offervilje og praktiske pågåenhet. Som samfunnets takk for innsatsen, ble Nanna With dekorert med H.M. Kongens Fortjenestesmedalje i Gull.

Hennes store engasjement under gjenreisningen av Norge etter siste verdenskrig, var byggingen av Nord -Norsk Student - og elevhjem i Oslo. Hun var ideens mor, og hun fikk den gjennomført. Hun hadde erfart at hennes egen landsdels behov for embetsfolk, akademikere og ledere i næringslivet oftest måtte hentes fra den bredere del av landet. Skal ungdom i nord ha sjansen til å kvalifisere seg teoretisk, må de sikres hus i studietiden. Hjemmet var åpent for elever, uansett yrkesvalg. Hun så åndens og håndens innsats i yrkeslivet som likeverdig.

Et fullstendig bilde av Nanna With er umulig å  gi, hennes livsvei var så mangeartet og innholdsrik. Hun bekreftet påstanden om at journalistikk kan føre til det meste, bare man slutter i tide. Med hennes iderikdom, kapasitet  og samfunnsengasjement, var det en lykke for landets kvinner at hun ikke giftet seg.

Share to