Som
første avdeling som ankom Gratangen etter at skolekompaniet hadde vært i
ildkamp med Tyskeren ved Gratangen turiststasjon var 1. battajon av
IR-12, (Trøndebatt) under Major Bøckman. De var en godt trent avd som
kom fra Nøytralitetsvakt i Finnmark, men etter 5 døgns mars, og den
siste deler over fjellet til Gratangen, kjempet de seg frem i et
forykende uvær, snyfokk men nordvestkuling. Kl 5 om morgenen kom de til
de øverste gårdene på Nordsiden, Moangårdene. Selv om de var sterket
utmatet satte straks i gang å befeste sine stillinger. De så ingne tegn
til Tyskerne utover dagen, snystormen økte , det var sån fokk og rokk at
en ikke så mellom husene. Ut fra dette regna de med at Tyskerne heller
ikke ville ut i dette forykende uvær.
Major Bøckman og kapt, Lange-Andersen, gikk opp sydsiden og tok inn på Dalås gården med et kompani, de 3 andre kompani under kapteinene , Øveraas, Midtlid og Nyqvist, gikk opp nordsiden og inn på Moan gårdene. Bøckman's ordre var at stilingene skule besetes igjen kl 0530. Det ble satt og mitraliøse poster på begge sider, og guttene gikk til ro i husene.
Kl 04.30 braker helvete løs, da hadde Tyskerne Gratangsbotn oppnåd kontakt med sine avdelinge på sydsiden, og i en knipetangsmanøver omringet hele Trønderbataljonen. Trønderne ble vekket med et voldomt kuleregn. En av General Ditels utryk forut denne manøver var " Tar vi ikke dem i natt tar de oss i mårra".
Tyskeren tar sivile som gisler en av dem var Jarle Kristensen og han's eldre bror de blit tatt nede ved botn(fjorden)
Jarle fortalte:
Vi måtte bli med straks, fikk ikke kle oss orntlig, jeg gikk i lusekofte, tynnebukser, og lavesko, det var surt. kaldt og dyp sny, attpåtil var jeg syk med tuberkolose i skuldra. Vi ble straks ført opp til slaget på Moan med et par hunder Norske soldater som var fanger. Vi som gisler måtte gå med henda overhodet, men jeg klarte bare å løfte den ene armen, den andre skulderen var stiv. Dette likte ikke en Tysk soldat, han gav meg et slag i skuldra med geværkolben. Da Trønderne så oss måtte de stanse skytinga. Men det var lett for Trøndere se forskjell, da vi var sivile, de Norske soldatene i mørke unnifomer, og Tyskerne i hvite kamuflasje klær. Trønderne var flinke syttere, for de plokka stadig ut Tyskere mellom oss. Broren min blir sneiet av en kule som river bort skinnet på neserota hans. Skuddet kom fra en Trønder som sto i døråpningen på en gård og siktet på en Tysk maskingævær stilling, kulen for videre og traff han som støttet maskingeværet. Vi ble apatiske og tengte at det får være det samme om vi ble truffet. De som var fanger måtte bære en Tysk kaptein som var såret på ei dør som de bar mellom seg. Tyskeren var så å si bevistløs, men plutselig våknat han til liv og fant frem en håndgranat som han ville kaste på Nordmennene, en av dem så dette og fikk revet granaten vekk fra han, han døde like etter på og ble forlatt på slagmarken. Så måtte vi gå til Elvegårdsmoen, der ble jeg tatt hånd om av en Tysk regiments lege, han ble rasende fordi en syk man ble tatt som gissel. Men de andre Tyskerne sa at slikt kan en ikke ta hensyn til i krig. Siden marsjerte vi den lange veien til Bjørnefjell der flere hundre andre Nordmenn var holdt som fanger. Jeg ble undersøkt av en Tysk marine lege, og fikk lov å dra til Sverige for behandling. Broren min ble sluppet løs ved sankthans tider. Jeg dro hjem i Juli.
Major Bøckman og kapt, Lange-Andersen, gikk opp sydsiden og tok inn på Dalås gården med et kompani, de 3 andre kompani under kapteinene , Øveraas, Midtlid og Nyqvist, gikk opp nordsiden og inn på Moan gårdene. Bøckman's ordre var at stilingene skule besetes igjen kl 0530. Det ble satt og mitraliøse poster på begge sider, og guttene gikk til ro i husene.
Kl 04.30 braker helvete løs, da hadde Tyskerne Gratangsbotn oppnåd kontakt med sine avdelinge på sydsiden, og i en knipetangsmanøver omringet hele Trønderbataljonen. Trønderne ble vekket med et voldomt kuleregn. En av General Ditels utryk forut denne manøver var " Tar vi ikke dem i natt tar de oss i mårra".
Tyskeren tar sivile som gisler en av dem var Jarle Kristensen og han's eldre bror de blit tatt nede ved botn(fjorden)
Jarle fortalte:
Vi måtte bli med straks, fikk ikke kle oss orntlig, jeg gikk i lusekofte, tynnebukser, og lavesko, det var surt. kaldt og dyp sny, attpåtil var jeg syk med tuberkolose i skuldra. Vi ble straks ført opp til slaget på Moan med et par hunder Norske soldater som var fanger. Vi som gisler måtte gå med henda overhodet, men jeg klarte bare å løfte den ene armen, den andre skulderen var stiv. Dette likte ikke en Tysk soldat, han gav meg et slag i skuldra med geværkolben. Da Trønderne så oss måtte de stanse skytinga. Men det var lett for Trøndere se forskjell, da vi var sivile, de Norske soldatene i mørke unnifomer, og Tyskerne i hvite kamuflasje klær. Trønderne var flinke syttere, for de plokka stadig ut Tyskere mellom oss. Broren min blir sneiet av en kule som river bort skinnet på neserota hans. Skuddet kom fra en Trønder som sto i døråpningen på en gård og siktet på en Tysk maskingævær stilling, kulen for videre og traff han som støttet maskingeværet. Vi ble apatiske og tengte at det får være det samme om vi ble truffet. De som var fanger måtte bære en Tysk kaptein som var såret på ei dør som de bar mellom seg. Tyskeren var så å si bevistløs, men plutselig våknat han til liv og fant frem en håndgranat som han ville kaste på Nordmennene, en av dem så dette og fikk revet granaten vekk fra han, han døde like etter på og ble forlatt på slagmarken. Så måtte vi gå til Elvegårdsmoen, der ble jeg tatt hånd om av en Tysk regiments lege, han ble rasende fordi en syk man ble tatt som gissel. Men de andre Tyskerne sa at slikt kan en ikke ta hensyn til i krig. Siden marsjerte vi den lange veien til Bjørnefjell der flere hundre andre Nordmenn var holdt som fanger. Jeg ble undersøkt av en Tysk marine lege, og fikk lov å dra til Sverige for behandling. Broren min ble sluppet løs ved sankthans tider. Jeg dro hjem i Juli.
Ingen av de sivile ble drept.
Denne beslutning om å gå i bivuakk på gårdene var en skjebnvanger handling, samtidig var Alta batt kommet opp på eiet fra Lavangen og tatt Moan gårdene under ild ei stud, da det var opplyst at det var Tyskere som besatte dem, Det var ikke noe kontakt mellom de to battaljonene.
Hele Trønder batt ble revet opp og 32 mann falt
1 comment
Hjørdis Albertsen, April 25, 2017