• Photo: Th. Brændmo (Opphavsrett)
  • Photo: Thomas Røjmyr (Opphavsrett)
  • Photo: Ukjent fotograf (Opphavsrett)
  • Photo: Johan Lind (Opphavsrett)
  • Photo: Johan Lind (Opphavsrett)
  • Photo: Ukjent fotograf (Opphavsrett)

Lofotfisket

Hver vinter i januar-april kommer stor, kjønnsmoden torsk fra Barentshavet til norskekysten for å gyte. Det meste av gytingen foregår i Vestfjorden, mellom Lofoten og fastlandet. Lofotfisket etter skrei (vandrende torsk) foregår samtidig som klimaet er optimalt for tørrfiskproduksjon. Å tørke fisken er en utmerket konserveringsmetode. Tørrfisken holder seg i mange år, og den reduserte vekten gjør den lett å transportere.

Utover 1000-tallet åpnet det seg store eksportmarkeder for tørrfisk, først i England. Sterk urbanisering førte til at landsbygda ikke lenger klarte å forsyne en voksende bybefolkning med mat, og europeiske byer måtte importere matvarer. Hvit fisk var dessuten lovlig føde i katolske fasteperioder, noe som bidro til å utvide markedet.

Tørrfiskeksport var grunnlaget for framveksten av middelalderbyen Vágar i Lofoten. I Vágar ble tørrfisken samlet før den ble skipet videre sørover. I den første fasen regner vi med at norske stormenn fraktet tørrfisken fra Vágar til Europa. Snart ble imidlertid Bergen omlastningshavn for tørrfisk, og etter hvert ble det den tyske hansaen som kontrollerte både mellomhandelen i Bergen og frakten videre til Europa. I Lofoten holdt Vágar stand til etter Svartedauen. Da skjedde det store samfunnsendringer, og byen mistet mange administrative funksjoner, samtidig som førsteledds omsetning av tørrfisk ble flyttet fra Vágar til Bergen. På 1400-tallet begynte fiskerne selv å frakte tørrfisken med jekter til Bergen.

På 1100-tallet fikk kong Øystein bygget rorbuer i Vågan, for å gi husly til tilreisende fiskere. Kongen sørget dermed for flere fiskere i et område han selv kontrollerte. Helt opp mot våre dager har fiskere leid seg inn i rorbuer under lofotfisket. Enkelte år var nok fiskerne så mange, at det kunne være vanskelig å skaffe husrom til alle. Etter at man begynte å dokumentere lofotfisket i 1860, har man to ganger registrert over 32000 deltakere, i 1895 og i 1933. De båtlagene som ikke klarte å skaffe rorbu, måtte finne andre løsninger: Mange leide rom hos fastboende, andre satte opp egne bygg, og de som hadde store fembøringer med løfting (hus), kunne bo på land i løftingen.

Gjennom alle tider har menneskene høstet av havets ressurser, men det var først i forrige århundre at man fikk teknologi som gjorde det mulig å dra langt til havs for å fiske. Større båter med dekk og lugar gjorde det mulig å bo om bord, og i de gamle fiskeværene er nå rorbuene blitt oppgradert til ferieanlegg.

Om forfatteren:
Marion Fjelde Larsen er avdelingsleder og konservator ved Lofotmuseet – Museum Nord. 
 

 

Fotosamling på Digitalt museum: Lofotfiske

Share to