Bokamnesti

Jeg fant en bok, som har flyttet atskillige ganger med meg, og som ikke er min. Hver gang jeg finner den, så tenker jeg: - Oj, den må jeg levere tilbake til eieren. Og nesten i det samme øyeblikket er det avglemt. Den dårlige samvittigheten hos meg varer liksom for kort tid til at jeg får gjort noe med den.  

Det beste i dette tilfellet hadde vært å levere boka tilbake. Men når man har beholdt en bok på tier av år, så er det ikke så lett å levere den tilbake og si at den bare ”dukket opp”. Det er for flaut. Og det er pinelig. Jeg skammer meg over å være så rotete at jeg ikke somler meg til å levere tilbake ting jeg låner av andre. Egentlig er jeg pinelig nøye på det nå, som voksen. Men altså, denne barneboken står som et levende bevis på at jeg ikke alltid har vært like ryddig.

I min barndom hendte det nok at jeg glemte av hvem eierne av bøker var. Akkurat denne boken heter ”Den lykkelige dagen.” Utenpå boka er det tegnet ei jente med sløyfe i håret og med rutete kjole. Jeg husket godt at jeg lånte den av en klassevenninne. Jeg likte den godt, så jeg leste den flere ganger. Klassevenninnen flyttet, og boka ble hos meg.

Det var tanten hennes som eide boka og hun hadde skrevet navnet sitt i den. Hun hadde bodd hos besteforeldrene, denne jenta. Jeg var mye der, og bestefaren pleide si at jeg greide meg med tre bokstaver i navnet mitt. Jeg kunne bare skrive BAT. Jeg husker det enda, fordi han humret så godt da han sa det.

Nå har jeg bestemt meg for å gjøre noe med at det inni boka står: Denne bok tilhører…, og så navnet. Det betyr at den slett ikke tilhører meg. Nå skal jeg søke om amnesti, bokamnesti, på vegne av en gjenglemt bok.

Jeg trosser flauhet, pinelige følelser og skam. Jeg sender den til eieren og håper at i alle fall barnebarna hennes skal få nytte av boka. Kanskje du også har noen slike bøker på legd i bokhylla di? Det lønner seg i alle fall å se etter, for det er så fort gjort å glemme av å gi tilbake det man låner, om man ikke gjør det med en eneste gang!