Jernbaneutbygginga var på sitt mest intense i 1870 og -80-tallet da om lag 11 000 anleggsarbeidere anla det som fremdeles utgjør store deler av vårt jernbanenett. Anleggsarbeiderne ...
Jernbaneutbygginga var på sitt mest intense i 1870 og -80-tallet da om lag 11 000 anleggsarbeidere anla det som fremdeles utgjør store deler av vårt jernbanenett. Anleggsarbeiderne var fattigfolk som tok det arbeidet som fantes etter endt folkeskole. Anleggsarbeid var kjærkomment da det var godt betalt akkordarbeid som ga lønn i form av klingende mynt i motsetning til gårdsarbeid som ofte var lønnet i form av mat og husrom. Livet som anleggsarbeider betydde stadig flytting og var vanskelig å kombinere med familieliv. Martin Hansen, opprinnelig fra Våler, var en av anleggsarbeiderne som søkte og fikk stilling som banevokter etter at anlegget av dagens Østfoldbane var over i 1879. Banevokterarbeidet var dårligere betalt, men til gjengjeld en fast stilling der det hørte med husrom. Trangboddhet var de vant til, så at tre gamle slektninger fikk følge med på flyttelasset, var sjølsagt. Fast inntekt for begge med tjenestebolig og husdyrhold gjorde at de kom seg ut av fattigdommen. Den yngste sønnen, Marius, overtok stillingen etter faren og begge foreldrene fikk tilbringe pensjonisttilværelsen i huset.
Historien om Karen-Anne og Martin Hansen viser bilder fra nabovokterboligen Smørbekk og anleggsarbeiderne på bildet er anonyme. Bildene er fra Norsk Jernbanemuseums samling der Sonsveien banevokterbolig står i dag takket være stor innsats fra museets venneforening ved Carl Frederik Thorsager og Stein Skjelle, daværende fylkeskonservator i Østfold.
