Ei skjorte snakker ut...

Jeg er en ganske så ualminnelig skjorte. Jeg er laget av lin, og jeg forstår egentlig ikke hvorfor jeg får så mange negative følelser i sving hos eierne av meg.

Det er det samme hvert eneste år rett før 17. mai. Og da mener jeg virkelig hvert eneste år!

Det er som om eieren min har glemt meg av, krøllet etter siste vask da hun var så uheldig å søle is på meg, og tror at jeg henger nystrøken og vakker foran henne når hun åpner skapet. Det fine smilet hun vanligvis har når hun skal bære bunaden hun er så glad i, er erstattet med en bekynringsrynke i pannen og en nedover munn. En stram en.

Misfornøyd gransker hun meg mens hun mumlet noe om at hun trodde jeg var ferdigstrøket. Hun saumfarer meg – lukter under armene- mumler at jeg er blitt gul og kyler meg inn i vaskemaskinen – i Milo. For det er mild vask jeg liker. 

Mens jeg surrer rundt inni maskinen og gjør mitt beste for å bli skinnende hvit igjen, så tar hun frem resten av stasen. Sølvet må pusses, og jeg tror jeg hører at hun mumler noe om at bunaden har krympet i skapet, men jeg tror det var bare en feilforsnakkelse, for det er da umulig?

Jeg blir hengt opp til lufting og tørking, mens eieren skuler på meg. Hun gleder seg ikke mye til jeg skal bli nystrøken nei! Jeg skjønner jo at det er jobben med å få meg glatt hun gruer til, for 17 mai er det mye selvoppnevnt bunadspoliti ute i gatene. De ser om skjorta er strøket etter forskriftene.

Jeg ser at strykebrettet kommer opp, og jeg skjønner at nå skal jeg til pers. Det er blitt 17. mai om morgenen og strrettet i huset er følbart. Hvor er flaggene, sløyfene og finskoene hviskes det i alle kroker.

Jeg stålsetter meg og ber eieren min om å roe blodtrykket. Erfaring burde tilsi at man må være dønn rolig når bunadskjorta skal strykes. Ja, ellers blir jeg vanskelig jeg også, og laget striper og rukker i tøyet. Det er spesielt ermene som må være perfekte- og så kragen da. Hun stryker og stryker, damper og stryker, og blir aldri fornøyd. Jeg kjenner at jeg hetner jeg også. 

I år gikk det fint, nei vi trengre ikke ny vask og hurtigtørking- og vi greie å bli ferdig til barnetoget, i år også.  Det kommer muligens av det nye dampstrykehjernet som jeg er så god venn med!

Så nå henger jeg her og er klar- klar til nok et år å bli båret med stolthet mens eieren min roper hurra for 17. mai!

Og jeg skal fortelle deg en hemmelighet; jeg gir nå døyten om jeg er perfekt strøket- bare jeg får vist meg frem på nasjonaldagen.