Kinnaklova

Hvordan Kinnaklova blei til

Av Ole Lutro

Kinnaklova, dette særprega naturfenomenet ytterst på kysten av Sunnfjord har nok satt fantasien i sving i eldre tider. Hvordan skulle en forklare et slikt trekk i landskapet? Landet tæres langsomt ned.  Landskapet ytterst i Sunnfjord er forma av de isbreene som i lange tidsrom gjennom de siste 2 til 3 millioner år har dekka Norge. Mellom nedisingene har det vært et forholdsvis varmt klima og landet har vært omgitt av isfritt hav, men med havnivå som har vært forskjellig fra hva det i dag. Dette finner en spor etter i huler langs kysten som ligger godt over dagens havnivå. I disse hulene finner en avleiringer med fossiler blant annet av fisk og sel. Hillerne på Kinn er blant disse. I ytre Sunnfjord er dagens havnivå omtrent hva det var etter siste istid, men dette gir ikke en forklaring på hvorfor Kinnaklova blei danna. Den direkte foranledningen ligger lenger bak i tid enn de siste 2 til 3 millioner åra. Den geologiske historia til Kinn starter antakelig for mer enn 1 milliard år sida.

      Langt nede i jordskorpa trengte granittisk smelte oppover fra større dyp og størkna til granitt. Under dannelsen av den kaledonske fjellkjeden, som for 400 til 440 millioner år sida forma mye av fjellet i Norge, blei disse granittene sammen med andre bergarter pressa sammen, deformert og omvandla til øyegneiser og bånda gneiser. De blei danna til de bergartene som en finner på Kinn idag. Det fins små forekomster av eklogitt på Kinn, og de viser at bergartene var meir enn 50 km ned i jordskorpa før de sakte, men sikkert blei ført opp mot overflata igjen. I permtida ( for ca 250 til 290 millioner år sida) blei disse bergartene gjennomtrengt av noen få, steiltstående diabasganger som går i nord-sør retning. Den største går gjennom Høyskaret. Den er ca 5 meter brei i nord og noe tynnere i sør. Disse gangene er antakelig et fjent ekko av en betydelig vulkansk aktivitet som fant sted i et stort område rundt Oslofjorden i samme periode. I bindet Sogn og Fjordane i bokserien Bygd og by i Norge blei det skrevet at Kinnaklova skyltes forvitring av en slik diabasgang. Det er to forhold som gjør dette umulig. For det første går det ikke en diabasgang gjennom Kinnaklova, og om det hadde gjort det, så hadde den vært alt for hard til at den skulle kunne vitres lett ut. Det er lettere å slå løs et stykke av gneisen enn av diabasen. Det er ikke uten grunn at det på Stakaldeneset ved Eikefjorden har vært tatt ut emne fra en diabas for å lage redskap i steinalderen. Så heller ikke denne geologiske episoden har forbindelse med danninga av Kinnaklova, men den hjelper oss å tidfeste når det begynte.

      Selv om isen har forma landskapet i Sunnfjord og i Norge, så har nok hovedtrekka vært til stede før isen begynte sin virksomhet. I området rundt Florø og Kinn finnes det en rekke fjorder, daler og brattskrenter med retning østnordøst-vestsørvest. Dette skyldes at det finnes svakhetsoner dannet av forkastninger i fjellet. I slike soner graver bekker og elver lettere enn i fjellet ellers, og erosjonen blir kraftigere. Stedvis finnes det mindre forkastninger som går i retninger som danner en vinkel med hovedforkastningene. Disse er det mange eksempler på i Florø-området. Det går faktisk en rett gjennom Florø by. Og det går en gjennom Kinnaklova. I Kinnaklova er det bergarter som er typiske for sprekke- og forkastningsoner. Særlig på den nordvestre veggen i Kinnaklova er det tett i tett av tynne svarte riss og stikk i bergarten,  og bergarten er så løs at det er mulig å vippe ut biter av fjellet med en stav. Denne forkastningen skjærer diabasgangen som går gjennom Høyskardet, og dermed vet vi at forkastningen er yngre enn diabasgangen. Altså yngre enn ca 290 til 250 millioner år. Det nedknuste fjellet langs forkastningen gjorde bergartene mindre motstandsdyktige mot erosjonens tærende krefter.

      Erosjon er det hovedsaklig vann i forskjellige former som forårsaker. I Kinnaklova må vi nok se bort fra elver som den eroderende kraften og heller sette vår lit til havet. Siden slutten av siste istid har ikke havet i ytre Sunnfjord stått høyere enn i dag. Vi vet imidlertid at havet har stått høyere i isfrie perioder under istida. Og her har vi antakelig nøkkelen til løsningen på problemet. H. H. Reusch, som var en av pionerene i norsk geologi, har beskrevet Kinnaklova sammen med hullet i Torghatten i en artikkel i Nyt magasin for Naturvidenskaberne i 1881. Han lagde en utviklingsrekke som begynte med huler og gikk via tunneler som raser sammen til kløfter og sund. Denne modellen kan trolig brukes til å forstå Kinnaklova. Bølgene har erodert i den svakhetssona som går gjennom Kinn og lagd enten ei kløft eller en tunnel som har rast sammen. Det har særlig fra den sørøstre veggen i Kinnaklova rast ned større blokker slik at deler av utforminga av Kinnaklova nok har sammenheng med nedrasing av oppsprukket materiale. Isen som dekket landet en eller flere ganger etter at dette skjedde, har så latt denne fordypningen i landskapet overleve fram til vår tid. Det kan og godt være at deler av sammenrasingen kan ha skjedd etter siste istid, dvs de siste 10000 år. Alderen til Kinnaklova er nok ikke mer enn høyden noen hundre tusen år, men den utgjør det siste stadiet i en prosess som begynte for kanskje 200 til 250 millioner sida.

(Artikkel frå Kinnaspelet sitt programhefte, 1997)